Dirk Bogarde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Dirk Bogarde
Dirk Bogarde Hallmark Hall of Fame.JPG
Født Derek Jules Gaspard Ulric Niven van den Bogaerde
28. mars 1921
West Hampstead
Død 8. mai 1999
Chelsea
Alma mater Chelsea College of Art and Design
Nasjonalitet Storbritannia
Utmerkelser Commandeur des Arts et des Lettres‎
IMDb IMDbRedigere på wikidata

Dirk Bogarde (født 28. mars 1921 i Hampstead i London, død 8. mai 1999 i London) var en britisk skuespiller som var ansett i ble i Europa og arbeidet med de viktigste europeiske filmskaperne i 1960- og 70-årene.

Han het egentlig Derek Jules Gaspard Ulric Niven van den Bogaerde, sønn av Ulric van den Bogaerde (1892–1972) som var kunstredaktør i The Times, og Margaret Niven (1898–1980), en skotsk skuespillerinne. Dirk bodde hos morens slekt i Glasgow fra 1934 til 1937, og tok under andre verdenskrig del i den britiske armés etterretningstjeneste, før han i 1945 landet sin første filmrolle. Kjent ble han som gangster i Den blå lykten fra 1950.[1] Stjerne ble han etter Doktorn i huset fra 1954, og etter Dobbeltgjengeren fra 1960.

Fra 1960-tallet alternerte han mellom kommersielle og seriøse lavbudsjettfilmer av økonomiske henholdsvis kunstnerlige beveggrunner. På denne tiden ble han ansett som karaktersskuespiller og Bogarde vant British Academy Film Awards (beste hovedrolle) for Tjeneren (1963) og Darling (1965), og huskes også for King & Country (1964) samt som von Aschenbach Døden i Venedig (film) (1971).

Selv var han mest fornøyd med rollen som von Aschenbach, med hvit dress och hvit panamahatt. En detalj er at nesten alle filmer og bilder viser Bogarde i venstreprofil, ettersom hans andre ansiktshalvdel ikke var like balansert, og han ville alltid se stilig ut.[trenger referanse]

Bogdarde hadde hovedrollen i Rainer Werner Fassbinder (1945–82) sin Dobbeltgjengeren (film) i 1978. Han var lyrisk og trodde på storeslem ved Filmfestivalen i Cannes 1978, for regissøren og for seg selv. Vel, der fikk han se en ubegripelig klippet film som ingen forstod. Fassbinder sa til den samlede presse at det var hans selvmordsbrev.[trenger referanse] Bogarde forlot Cannes og vendte ikke tilbake til filmindustrien på tolv år. Men filmen gikk i Norge i 1983 og ble vist på NRK i 1992.

Straks satte han i gang å skrive bøker, men i sin første selvbiografi gjorde han den feil å skrive sin adresse, noe som førte til et stort antall autografjegere på dørmatten. Det ble sju deler av selvbiografien, alle skrevne som var de romaner. Han avsluttet sin filmkarriere 1991 som en døende fader i Daddy Nostalgie, og ble adlet Knight Bachelor i 1992. Han døde av hjerteinfarkt i 1999. Han var ikke gift, men hadde ifølge Norsk Telegrambyrå, siden 1948 samboerskap med sin manager, skuespilleren Anthony Forwood (1915–88), foruten kortvarige forhold med skuespillerne Judy Garland (1922–69) og engelske Kay Kendall (1926–59).[2]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ C. K., Feilfri engelsk kriminalfilm, anmeldelse i VG den 25. august 1950.
  2. ^ Baard O. Aakvaag, Dirk Bogarde - britisk films trofaste tjener fra NTB tekst den 9. mai 1999.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]