Dirk Bogarde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bogarde med Jane Birkin ved Filmfestivalen i Cannes (1990)

Dirk Bogarde (født 28. mars 1921 i Hampstead i London, død 8. mai 1999 i London; egentlig Derek Jules Gaspard Ulric Niven van den Bogaerde) var en britisk skuespiller av nederlandsk og skotsk opprinnelse.

Han etablerte seg aldri i Hollywood, men ble i Europa en ansett skuespiller, som arbeidet med de viktigste europeiske filmskaperne i 1960- og 70-årene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Dirk Bogarde var den eldre av to sønner; faren var Ulric van den Bogaerde (1892–1972) og moren Margaret Niven (1898–1980). Han hadde en yngre søster, Elizabeth.

Ulric var født i Perry Barr i Birmingham, og var av flamsk bakgrunn. Han var kunstredaktør for The Times. Margaret Niven var skotsk, fra Glasgow, og tidligere skuespillerinne.

Hjemmeforholdene var i trangeste laget og Dirk Bogarde ble sendt til Glasgow til morens slekt. Han var der i over tre pr, og kom tilbake i slutyten av 1937.

Han deltok under andre verdenskrig i den britiske armés etterretningstjeneste, hvorpå han søkte seg til filmindustrien.

Filmkarriere[rediger | rediger kilde]

Hans filmkarrière begynte i 1945. Hans alment trivelige utseende hjalp ham, og han fikk i 1950 sin første store rolle i en kriminalfilm der han spilte rollen som gangsteren som skjøt en politikonstabel, men det var hans rollprestasjon i Doktorn i huset (1954, etter Richard Gordons roman), som gjorde ham til stjerne.

Fra 1960-tallet alternerte han mellom kommersielle og seriøse lavbudsjettfilmer av økonomiske henholdsvis kunstnerlige beveggrunner. Under denne tid ble han ansett som karaktersskuespiller etter, blant andre, filmene The Servant, King & Country, filmatiseringen av Thomas Manns Døden i Venedig, regissert av Luchino Visconti, og Despair.

En detalj er at nesten alle filmer og bilder viser Bogarde i venstreprofil, ettersom hans andre ansiktshalvdel ikke var like balansert, ocghan ville alltid se stilig ut. Selv var han mest fornøyd med rollen som von Aschenbach (hvit dress och hvit panamahatt) i Döden i Venedig.

Da Bogarde så Rainer Werner Fassbinders Despair var han lyrisk og trodde på storeslem i Cannes for regissøren og for seg selv. Vel der fikk han se en ubegripelig klippet film som ingen forstod. Fassbinder sa til den samlede presse at det var hans selvmordsbrev. Bogarde forlot Cannes og vendte ikke tilbake til filmindustrien på tolv år.

Straks satte han i gang å skrive bøker, men i sin første selvbiografi gjorde han den feil å skrive sin adresse, noe som førte til et stort antall autografjegere på dørmatten. Det ble sju deler av selvbiografien, alle skrevne som var de romaner.

Han avsluttet sin filmkarriere 1991 som en døende fader i Daddy Nostalgie.

Dirk Bogarde ble adlet i 1992. Han døde av hjerteinfarkt i 1999.