Dilettant
Dilettant (fra italiensk: dilettare, «glede (seg), nyte», egentlig «en som nyter»)[1] er opprinnelig en italiensk betegnelse på en aristokrat som fremstiller seg som fagperson i kunst eller vitenskap, men uten videre kjennskap til faget. Ordet brukes nedsettende,[2] jfr «amatør», en person som sysler med et fag uten å ha sakkunnskap.[1] Gjennom renessansen og opplysningstiden har dilettanter hatt stor betydning både som meséner og tenkere.
Dagens betydning på norsk er hovedsakelig den samme som for ordet «amatør», en tydelig nedsettende betydning som «fusker i faget», en forfatter som i stil, tankegangen er ubehjelpelig, overfladisk.[3]
Egon Friedell som skrev sitt verk om kulturhistorie uten noen bakgrunn som akademiker, skrev om det å være dilettant:
- «Hva dilettantismen angår, må man være klar over at det bare er virkelig livskraft i menneskelige gjøremål så lenge de utøves av dilettanter. Bare dilettanten, som med full rett kalles «liebhaber», «amatør», står i et virkelig menneskelig forhold til sitt objekt. Bare hos dilettanten er det full overensstemmelse mellom menneske og kall...Hele vitenskapens historie er derfor et sammenhengende eksempel på dilettantismens verdi.»[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Søk etter Dilettant i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
- ^ Zawadzka Persvold, Anja: «dilettant» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. september 2022 fra [1]
- ^ Asbjørn Aarnes (1977): Litterært leksikon, 3. utg., Oslo: Tanum-Nordli, s. 44
- ^ André Bjerke: «Dilettanten som kunne det», Å kunne eller ikke kunne (s. 44), forlaget Aschehoug, Oslo 1970