Die Anarchisten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Die Anarchisten
Die Anarchisten
Omslaget til den første utgaven
Forfatter(e) John Henry Mackay
Språk Tysk, engelsk
Utgitt 1891

Die Anarchisten: Kulturgemälde aus dem Ende des XIX Jahrhunderts (engelsk: The Anarchists: A Picture of Civilization at the Close of the Nineteenth Century) er en bok skrevet av anarkisten John Henry Mackay. Boken ble utgitt på tysk og engelsk i 1891 og er blant Mackays mest leste verker.[1][2] Mackay forsøkte å formidle via bokens undertittel at den ikke var ment som en roman, men heller politisk propaganda.[2] En oversettelse til yiddisch av Abraham Frumkin ble utgitt i London i 1908 av gruppen bak tidsskriftet Arbeter Fraynd, denne gang med en innledning av tidsskriftets redaktør, Rudolf Rocker. Boken ble også oversatt til tsjekkisk, nederlandsk, fransk, italiensk, russisk, spansk og svensk.[3] Die Anarchisten ble solgt i 6 500 utgaver i Tyskland frem til 1903; 8 000 frem til 1911 og over 15 000 inntil forfatterens død i 1933.[2]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Die Anarchisten er en romanaktig beskrivelse av Mackays opphold i London fra våren 1887 til våren 1888, skrevet fra perspektivet til hovedpersonen og forfatterstemmen Carrard Auban.[3][4] Den beskriver Mackays omvendelse til det individualistiske tankesettet til Max Stirner og favoriserer anarkoindividualisme fremfor anarkokommunisme.[5][6] Hovedfiguren Auban representerer anarkoindividualismen, mens hans motstykke Otto Trupp representerer anarkokommunismen.[5] Store deler av boken fokuserer på stridighetene mellom anarkistiske voldsforfektere (personifisert av Trupp) og de som mener at propaganda eksemplifisert gjennom voldelige handlinger kun forsterker de autoritetene den forsøker å svekke.[7] Mackay-kjenneren Thomas Riley skrev en gang følgende:

I Die Anarchisten er det to kontrastfylte karakterer; en av dem representerer en livsfilosofi som forfekter anarkokommunisme, den andre, mer intellektuelle figuren, er en individualistisk anarkist og egoist. Gjennom øynene til disse to karakterene ser vi livets grusomheter blant Londons fattige i 1887 og de nyttesløse forsøkene til London-radikalere på å renske bort jordens ondheter ved hjelp av et sosialt opprør. Kun via individualisme à la Tucker og egoisme à la Max Stirner kan verden stige ut av elendighet, fattigdom og kriger satt istand av regjeringer. Boken er uten tvil rettet mot ikke bare lekfolk men også anarkokommunister, i et forsøk på å overtale dem til å legge ned deres onde midler og dra over til amerikanernes leir.[fn 1][2]

Ettermæle og mottakelse[rediger | rediger kilde]

Die Anarchisten viste seg å ha stor innflytelse.[6] Ifølge en bemerkning av Rocker i 1927 førte bokens utgivelse i Zürich til betydelig begeistring i anarkistiske miljøer, som frem til da ikke hadde kjent til andre utgaver av anarkismen enn anarkokommunismen.[2] Boken gjorde i tillegg Stirners filosofi til et vesentlig element i den tyske anarkistbevegelsen.[8] Boken påvirket den tyske komponisten Richard Strauss, som leste den veldig nøye og deltok efter sigende i en opphetet debatt om den, kun noen timer før fremføringen av hans første opera, Guntram.[9][10]

A Companion to Twentieth-century German Literature omtaler boken som «en brukbar skildring av kulturlivet i Tyskland mot slutten av det nittende århundret».[fn 2][11] Anarkismeforskeren Paul Avrich mente at boken var «oppsiktsvekkende»,[12] mens George Woodcock hevdet at boken avslørte Mackay som «en slags dårlig libertariansk Gissing».[fn 3][13] I sine memoarer skrev den østerrikske filosofen Rudolf Steiner følgende om boken:

Dette er et edelt verk basert på troen på enkeltindividet. Den beskriver gjennomtrengende og med stor livlighet de forholdene som de aller fattigste må leve i. Men den beskriver også hvordan enkeltindividene midt i all grusomheten vil finne en måte å forbedre verden på; hvordan de gjennom lojalitet til de gode kreftene vil kunne binde individer sammen, uten å ty til tvang.[fn 4][14]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Originalsitat: «In Die Anarchisten there are two contrasting characters, one of which represents a philosophy of life that is clearly communist-anarchism; the other, a more intellectual person, is an individualistic anarchist and an egoist. Through the eyes of these two men we see the horrors of life among the London poor in 1887 and the useless attempts of London radicals to wipe out the evils of the world by means of an effective social movement. Only by individualism à la Tucker and egoism à la Max Stirner can the world progress out of the misery, poverty, and wars produced by governments. The book is obviously aimed not only at the layman but also at the communist-anarchists, in an attempt to persuade them to drop their evil ways and come over to the camp of the Americans.» Oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  2. ^ Originalsitat: «...a skilful portrayal of cultural life in Germany at the end of the nineteenth century.» Oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  3. ^ Originalsitat: «...a sort of inferior libertarian Gissing». Oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  4. ^ Originalsitat: «This is a noble work based on faith in the individual man. It describes penetratingly and with great vividness the social condition of the poorest of the poor. But it also sets out how out of the world's misery, those men will find a way to improvement who, being wholly devoted to the good forces, so bring these forces to their unfolding that they become effective in the free association of men rendering compulsion unnecessary.» Oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Murphy 2000, s. 369
  2. ^ a b c d e Riley 1945
  3. ^ a b Kennedy 2002b, s. 7
  4. ^ Kennedy 2002b, s. 35
  5. ^ a b Thomas 1983, s. 57–58
  6. ^ a b Fähnders 1995, s. 139
  7. ^ Lacquer 2001, s. 153
  8. ^ Taylor 1990, s. 145
  9. ^ Kennedy 2006, s. 69
  10. ^ Kennedy 2002b, s. 31–32
  11. ^ Furness & Humble 1997, s. 205
  12. ^ Avrich 1988, s. 288
  13. ^ Woodcock 2005, s. 489
  14. ^ Steiner 2003, s. 268

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]