Sukkertoppen minnepark
| Sukkertoppen minnepark | |||
|---|---|---|---|
 Monumentet øverst i parken, der man har utsikt både mot byen og mot området der Syversens gartneri lå. | |||
 Sukkertoppen minnepark 59°55′38″N 10°46′49″Ø |
Sukkertoppen minnepark er et lite grøntområde nord for Carl Berners plass i Oslo. Under den andre verdenskrigen ble en av de sentrale flyktningerutene til Sverige organisert fra dette stedet, og området ble i årene 2012–2013 opparbeidet som park med monumenter som hedrer de som sto bak denne flyktningeruta.[1]
Flyktningeruta startet relativt tilfeldig, på gartneriet til Rolf A. Syversen i Sukkertoppveien. Det lå rett øst for kollen, der Hekkveien går i dag. Fire jødiske menn kom høsten 1942 løpende inn på gartneriet og spurte om hjelp. Denne høsten ble de norske jødene arrestert, og store deler av Milorg i Oslo og omegn rullet opp. Mange måtte reddes ut av landet. Sammen med politimannen Alf Tollef Pettersen, hans kone Gerd og bakmannen Reidar Larsen klarte de fire, med mange gode medhjelpere, i et par hektiske vintermåneder i 1942–1943 å få rundt 1000 nordmenn transportert i sikkerhet til Sverige. Virksomheten ble organisert under dekknavnet «Carl Fredriksens Transport». I 1943 avslørte tyskerne virksomheten. Alf og Gerd Pettersen samt Reidar Larsen klarte å flykte til Sverige. Syversen selv ble tatt. Han ble skutt på Trandum året etter.[2]
Initiativet til minneparken ble tatt av kunstneren Victor Lind. Han hadde lenge arbeidet med krigshistorien da han i 2008 besøkte stedet - og oppdaget at intet minnet om denne dramatiske redningsbragden. Lind arbeidet fram parkplanene i samarbeid med arkitektkontoret Snøhetta og kurator Per Bjarne Boym. 27. oktober 2012 sto ordfører Fabian Stang for åpningen av første byggetrinn.[3]
Det vesle parkområdet ligger noe bortgjemt i en skrent på en lite kolle, men er tilgjengelig både fra Hekkveien og via en gangvei fra Hasleveien. På toppen av parken er det plassert en steinstjerne med historien om flyktningeinnsatsen. Adressen er Hekkveien 8.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Et fint sted, Arkitektur N, 7/14, side 62–65