Det tredje menneske

Eudemus’ versjon (83. 34-84. 7)

Argumentet som introduserer det tredje menneske er det følgende (toioutos):

De sier at de tingene som er predikert i fellesskap av (F) substanser er helhetlige (kurios) (F) og er ideer. Videre, ting som ligner hverandre, ligner hverandre ved å dele noe(n) av de samme ting, som er helhetlig dette (helhetlig F); og dette er ideen. Men hvis dette er slik, og hvis det som er predikert i fellesskap av ting (tinon), hvis det ikke er det samme som noen av de tingene det er predikert av, finnes det noe annet ved siden av det (for dette er hvorfor mennesket-for-seg-selv er et genus, fordi det er predikert av partikulariene, men som ikke er det samme som dem), så vil det eksistere et tredje menneske i tillegg til partikulariet (slik som Sokrates og (kai) Platon) i tillegg til ideen, som også er en i antall.

Aristoteles’ versjon (84. 21-85. 3)

Det tredje menneske er også bevist på følgende måte:

Hvis hva som er predikert i sannhet fra en pluralitet av ting (pleionon) er også (noen) andre ting (allo) foruten (para) de tingene av hva det er predikert av, blitt atskilt (kechorismenon) fra dem (for dette er hva de som fremsetter denne ide tror de beviser; for dette er hvorfor, ifølge dem, at det finnes noe slikt som menneske-for-seg-selv (væren), fordi mennesket er predikert i sannhet fra partikulære (kath’ hekasta) mennesker, disse er en pluralitet, og er noe annet (allo) enn de partikulære mennesker)-men hvis dette forholder seg slik, vil det være et tredje menneske. For hvis det predikerte menneske er noe annet enn de tingene av hva det er predikert og eksisterer for seg selv (kat’ idian huphestos), og hvis mennesket er predikert både av partikulariene og av ideen, så vil det finnes et tredje menneske ved siden det partikulære og ideen. På samme måte, vil det også være et fjerde menneske predikert av det tredje menneske, av ideen og partikulariene, og på lignende vis en femte og en sjette og en syvende og så videre i all evighet.