Det store syriske opprøret

Aṯ-Ṯawra as-Sūriyyah al-Kubrā; الثورة السورية الكبرى
	; Sulṭan al-Aṭraš leder sine soldater under opprøret i 1926.; Under: Det franske Syria-Libanon-mandatet.
Dato	Juli 1925 - juni 1927
Sted	Deler av Syria og Libanon
Resultat	Fransk seier; opprøret slått ned.
	Stridende parter
Frankrike	Syriske opprørere
	Kommandanter og ledere
Maurice Sarrail ; Roger Michaud; Maurice Gamelin; Henry de Jouvenel; Charles Andréa	Sulṭan al-Aṭraš; Ḥasan al-Ḫarratt; Nasib al-Bakri; 'Abd ar-Raḥman aš-Šahbandar ; Fawzi al-Qawiqji

Det store syriske opprøret (arabisk: الثورة السورية الكبرى; aṯ-Ṯawra as-Sūriyyah al-Kubrā; fransk: Grande révolte syrienne), også kalt den syriske revolusjon (Révolution syrienne), nasjonalrevolusjonen (Revolution nationale) eller Det store drusiske opprøret, ble utkjempet fra 1925 til 1927 og var det lengste og største antikolonialistiske opprøret i det arabiske Midtøsten i mellomkrigstida. Opprøret var den første massebevegelsen mot kolonistyret i regionen, og det mobiliserte bønder, arbeidere og veteransoldater heller enn urbane eliter og nasjonalistiske intellektuelle. Opprøret mislyktes i å frigjøre Syria fra fransk okkupasjon, men det ble en modell for senere folkelig nasjonalisme og motstand helt fram til i dag, og senere arabiske opprør mot fremmed styre har gjenbrukt språket og taktikkene fra det store syriske opprøret.

Bakgrunn

Etter første verdenskrig, hvor det osmanske riket ble beseiret av de allierte, ble dagens Syria og Libanon omgjort fra et osmansk territorium til det franske Syria-Libanon-mandatet. Dette stred mot løftene de allierte hadde gitt araberne om en uavhengig stat som takk for deres bidrag i krigen under araberoppstanden, og araberne opprettet den første arabiske staten, Det arabiske kongedømmet Syria, med Fayṣal ibn Ḥusayn som konge. Da franskmennene begynte å innta landet møtte de motstand i Ladhiqiyah-fjellene i 1919 og i Haram-fjellene i nordvest i 1920. Disse opprørerne brukte bakholdsangrep og raid mot fienden, men de ble slått ned i 1921 etter at man hadde kuttet av støtten de fikk fra Tyrkia og den syriske regjeringa.

25. juli 1920 inntok franske soldater Dimašq etter at kong Fayṣal hadde overtitt seg og etter at de to dager tidligere hadde beseiret Yusuf al-‘Aẓmah i slaget om Khan Maysalun, det viktigste slaget under den fransk-syriske krig. Fayṣal flyktet til Transjordan, mens general Henri Gouraud ble mandatets høykommissær. Da franskmennene hadde befestet sitt styre, delte de Syria og Libanon inn i fem stater: Damaskus, Aleppo, Alawitstaten (Latakia), Stor-Libanon og Druserstaten (se kart).

Årsaker

Blant de mange årsakene historikere har ment forårsaket det syriske opprøret er konfrontasjonen mellom den drusiske politiske eliten, ledet av Aṭraš-klanen, og den mandatmyndighetene i Dimašq. Viktigst her for begge sider var graden av selvstyre franskmennene var villige til å gi herskerne av Druserstaten (Ǧabal al-Durūz, "Drusernes fjell").

Under påskuddet "modernisering" forsøkte franskmennene å fjerne den tradisjonelle eller "føydale" eliten og påtvinge provinsene sine egne underordnede som guvernører. Denne kampanjen hadde også som mål å påtvinge druserne andre "sivilisasjonsaspekter," som et sekulært rettssystem, som alle hadde som formål å undergrave etablerte normer og regler for å kunne spre mandatmyndighetenes innflytelse.

Den endelige utløsende årsaken til opprøret skal ha vært at myndighetene i Dimašq utnevnte kaptein Gabriel Carbillet som Druserstatens guvernør. Ifølge Michael Provence, forfatteren av The Great Syrian Revolt and the Rise of Arab Nationalism, forsøkte Carbillet å frata drusernes deres "føydale" styre over regionen, og for å nå dette målet skal han ha tvunget šayḫene til å jobbe med tvangsarbeid for moderniseringsprosjekter, slik som bygging av veier. Som en konsekvens av dette ble protester fra dusersamfunnets medlemmer slått ned, landsbyer opprettet militser og regionhovedstaden Suwayda ble beleiret.

Revolusjonen

23. august 1925 erklærte Sulṭan al-Aṭraš offisielt et opprør mot Frankrike. Han oppfordret Syrias forskjellige etniske og religiøse samfunn at de skulle motsette seg fremmed styre over sitt land, og al-Aṭraš lyktes i å skaffe seg hjelp fra store deler av befolkningen i et opprør som nå spredte seg gjennom Syria, ledet av folk som Ḥasan al-Ḫarratt, Nasib al-Bakri, 'Abd ar-Raḥman aš-Šahbandar, Said Aga Dakouri og Fawzi al-Qawiqji.

De første kampene begynte 21. juni 1925 med slaget ved al-Kafr og fortsatte 2.-3. august med slaget ved Mazr'a, hvor druserne vant, og de følgende slagene ved Salkhad, Almsifarh og Suwayda. Etter opprørerne hadde vunnet flere seire mot franskmennene sendte Frankrike flere tusen soldater til Syria og Libanon fra Marokko og Senegal. Disse var utstyrt med moderne våpen, mens opprørenes utstyr var gammeldags. Dette kom til å endre opprørets gang, og gjorde at de franske styrkene kunne gjeninnta mange byer, selv om hard motstand fortsatte helt fram til våren 1927. Franskmennene dømte Sulṭan al-Aṭraš og de andre lederne, men al-Aṭraš unnslapp sammen med andre opprørere til Transjordan og ble siden gitt amnesti. I 1937, etter at den fransk-syriske uavhengighetsavtalen hadde blitt undertegnet i 1936, vendte han tilbake til Syria, hvor man ble møtt av en stor folkelig begeistring.

Resultater

Tre opprøre hengt på Marjijplassen i 1925.

Et resultat av opprøret var at høykommissærene og de militære offiserene i Syria ble erstattet. For eksempel ble høykommissær Maurice Sarrail byttet ut med Henry de Jouvenel etter at opprørerne hadde angrepet al-'Aẓm-palasset i Dimašq. Dimašq ble også utsatt for omfattende bombing, og en fjerdedel av byen ble brent. Frankrike sendte en av sine fremste militære ledere, general Maurice Gamelin etter at opprørernes styrke vokste og de hadde vunnet flere seire. Syria ble gjenforent etter å ha blitt oppdelt i mindre stater, og franskmennene godtok at han hold valg som ble vunnet av opposisjonen, som ble ledet av Ibrahim Hananu og Hashim al-Atassi.