Det skandinaviske selskab

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Det skandinaviske selskab var en norsk forening som arbeidet for å fremme skandinavismen. Den ble stiftet i 1864, og sluttet å fungere i 1871, selv om den aldri formelt ble oppløst.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Skandinavismen hadde fått utbredelse i Norge fra 1830-tallet, særlig i akademiske kretser. Tilhengerne led et nederlag i 1864, da Danmark ble angrepet av Preussen og Østerrike i andre slesvigske krig, uten at Norge og Sverige gikk med i krigen, til tross for at skandinavistene forsøkte å påvirke den norske regjeringen til å gå med.

Historie[rediger | rediger kilde]

«Det skandinaviske selskab» ble stiftet 31. mai 1864, etter initiativ av to yngre jurister, Michael Birkeland og Ole Andreas Bachke. Et selskap med samme navn hadde eksistert i København fra 1843 til 1856. Birkeland skrev en programerklæring og satte opp en liste over 18 innbydere. På stiftelsesmøtet ble det valgt en direksjon med 7 medlemmer: T. H. Aschehoug, Ole Jacob Broch, Ludvig Kristensen Daa, J. P. Olsen, Olai Olsen, J. C. Vogt og O. A. Bachke. Matematikeren Ole Jacob Broch ble den faktiske lederen av direksjonen. I programerklæringen ble det oppfordret til å bygge videre på unionen mellom Sverige og Norge og befeste og utvide denne unionen, samtidig som en skulle arbeide for en økonomisk og kulturell reformpolitikk som ville føre de tre skandinaviske landene nærmere hverandre.

Selskapet tiltrakk seg mange fremtredende medlemmer, og hadde på det meste omkring 350 medlemmer, som stort sett var rekruttert blant akademikere, handelsstanden og håndverkere, for det meste i og omkring Christiania.

Selskapet var i virksomhet fra 1864 til 1870, men i 1871 ble medlemskontingenten innkrevd for siste gang. Virksomheten opphørte uten at foreningen ble formelt oppløst. Selskapet holdt 30 møter med debatter mellom 1864 og 1869. Et vendepunkt for selskapet kom under striden om revisjonssaken eller «amalgamasjons-feiden». Regjeringen la frem et forslag til revisjon av riksakten mellom Norge og Sverige som ble kraftig angrepet i pressen, særlig av Bernhard Dunker og Bjørnstjerne Bjørnson. Siden medlemmene av Skandinavisk selskab forsvarte revisjonen, vendte opinionen seg i disse årene mot selskapet, som mistet oppslutning fra 1867.

Litteratur[rediger | rediger kilde]