Det kinesisk-albanske brudd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Det kinesisk-albanske brudd, (kinesisk: 中阿决裂, pinyin: Zhōng-Ā Juéliè) i 1978 var bruddet mellom Kinas kommunistiske parti og Arbeidets Parti i Albania. Albania var det eneste østeuropeiske landet som hadde valgt Kinas side i bruddet mellom Kina og Sovjetunionen på begynnelsen av 1960-årene – selv om også Romania i noen grad slo inn en noe mer kinavennlig linje da.

Selv om dette var liten betydning i verdenspolitikken, laget det et stort brudd i den maoistiske bevegelsen. De fleste maoistiske organisasjoner fulgte Kina, noen grupperinger valgte den albanske linjen mens andre delte seg i to.

Forbindelsene mellom Kina og Albania hadde stagnert rundt 1970 og da Kina begynte å bryte sin internasjonale isolasjon på begynnelsen av 1970-årene, begynte Mao Zedong og de andre kommunistiske lederne i Kina å revurdere sin forbindelse til Albania. Som svar begynte Albanias leder Enver Hoxha å utvide Albanias kontakter med utenomverdenen. Albania åpnet forhandlinger om handel med Frankrike og Italia og nye asiatiske og afrikanske stater og normaliserte forholdene til Jugoslavia og Hellas i 1971. Albanske ledere var bestyrtet over Kinas nye kontakt med USA, og albanske medier ignorerte totalt president Richard Nixons besøk til Kina i 1972. Til tross for dette stod Albania bak en resolusjon i FN som gav Kina adgang i FN.

Albania arbeidet aktivt for å redusere sin avhengighet av Kina ved å øke sin handel og forbedre diplomatiske og kulturelle forbindelser med andre land, særlig i Vest-Europa. Men Albania holdt seg vekk fra KSSE og var det eneste landet i Europa (ved siden av Andorra) som ikke tok del i Helsingfors-konferansen i juli 1975.

Snart etter Maos død i 1976, i lys av fjerningen av firerbanden, og for å vise sin avvisning av det nye lederskapet i Kinas kommunistiske parti, kritiserte Hoxha dem og deres pragmatiske USA-politikk. Kina svarte med å invitere Josip Tito til Beijing i 1977 og stanset hjelpeprogrammene til Albania i 1978.

Bruddet med Kina førte ikke til at Albania fant noen annen stormakt å samarbeide med. Tirana ignorerte fremstøt fra både Sovjetunionen og USA. I stedet økte Albania diplomatiske forbindelser med Vest-Europa og vektla mer selvforsyning som hjørnesteinen i landets økonomiske utvikling.

«Revolusjonens teori og praksis»[rediger | rediger kilde]

«Revolusjonens teori og praksis» [1] var lederartikkelen av 7. juli 1977 i Zeri i Poppulit, organ for sentralkomiteen i Arbeidets Parti i Albania (APA). I denne artikkelen kritiserer APA «talsmennene for tre-verden-teorien», men uten å nevne Kina og KKP ved navn:

«Revolusjonens teori og praksis», utgitt av Kommunistisk Arbeiderforbund

«Det er velkjent at i de land som utbyttes av imperialismen i Asia, Afrika og Latin-Amerika, fører de frihetselskende folk en hard kamp for frihet, uavhengighet og nasjonal suverenitet, mot gammel og ny kolonialisme. Dette er en rettferdig og revolusjonær frigjøringskrig, som nyter uforbeholden støtte fra marxist-leninistene i de sanne sosialistiske land, fra verdensproletarlatet og alle progressive krefter.

Denne kampen er og må nødvendigvis bli rettet mot en rekke fiender:

  • mot de imperialistiske undertrykkerne, og først og fremst mot de to supermaktene som de største utbytterne og internasjonale gendarmer, de farligste fiendene av alle folk i verden,
  • mot det lokale reaksjonære borgerskap, som er bundet med tusen og en tråder til de utenlandske imperialistene, til den ene eller den andre supermakt, til de internasjonale monopoler som er en fiende av nasjonal frihet og uavhengighet,
  • mot de fortsatte levninger fra føydalismen, som støtter seg på de fremmede imperialistene og er forent med det reaksjonære borgerskap mot folkets revolusjon, og
  • mot de reaksjonære og fascistiske regimene, som er representanter for og forsvarere av de tre nevnte fienders dominans.

Derfor er det absurd å late som om en bare må kjempe mot de ytre imperialistiske fiendene – uten på samme tid å bekjempe og angripe de indre fiender, imperialismens allierte og kollaboratører, samt alle de faktorer som hindrer denne kampen».

Bruddets virkning i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge støttet AKP(m-l) helt og holdent Kina og tolket Albanias oppførsel som resultat av en kontrarevolusjon. Kommunistisk Arbeiderforbund derimot, tok Albanias side i konflikten. Imidlertid brøt det etter en stund ut en organisasjon fra Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) som ikke syntes organisasjonen gikk langt nok. Disse dannet Marxist-leninistisk forbund. I heftet «AKP i norsk politikk» [2] (kapitel 6) gir KA en omfattende kritikk av AKPs forhold til Kina og KKP.

AKPs brudd med Albania medførte at Vennskapssambandet Norge - Albania opphørte i 1978, og KA tok initiativ til å etablere Norsk - Albansk Vennskapssamband.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ APA, Zeri i Popullit-. «Revolusjonens teori og praksis». revolusjon.no. Besøkt 22. november 2022. 
  2. ^ «Stein Hoftvedt: AKP i norsk politikk». Tjen Folket Media. 11. februar 2021. Besøkt 22. november 2022. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Harald Skjønsberg: På parti med Stalin?, 1990.