Det jødiske hjem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det jødiske hjem
LandIsrael
Leder(e)Hagit Moshe (19. januar 2021–)
Grunnlagt2008
ForgjengerDet nasjonalreligiøse partiet
HovedkvarterJerusalem
Antall medlemmer28 112 (1. januar 2017)[1]
IdeologiReligiøs sionisme enstatsløsning
Politisk posisjonHøyresiden

Det jødiske hjem (hebraisk: הבית היהודי) er et politisk parti i Israel, opprettet i november 2008 av politikere tilhørende den tidligere borgerlige valgkoalisjonen Halkhud HaLeumi - Mafdal. Første partileder var rabbi Daniel Hershkovitz, i november 2012 etterfulgt av Naftali Bennett.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det jødiske hjem ble dannet ved et samarbeide mellom tre mindre høyrepartier: Mafdal, Moledet og Tkuma. De to sistnevnte hoppet imidlertid av, og i prinsipp gjenstod det da kun valgbare kandidater fra det nasjonalreligiøse partiet Mafdal ved parlamentsvalget den 10. februar 2009. Det jødiske hjem fikk 3 % av stemmene, tre mandat i Knesset og fikk også plass i Benjamin Netanyahus regjering, der partilederen Daniel Hershkowitz ble minister med ansvar for vitenskap, teknologi og romfartsspørsmål.

I november 2012 ble Naftali Bennett valgt til ny partileder. Han klarte å få Tkuma og noen kandidater fra Moledet til igjen å slutte seg til partiet før valgene i 2013[2] der Det jødiske hjem ble fjerde største parti med 9,12 % av stemmene og 12 mandater i Knesset.

Ved Knesset-valget i 2015 gikk partiet tilbake, fikk 6,41 % av stemmene og mistet fire plasser i Knesset. Partiet fikk tre ministre i Netanyahus nye regjering: partilederen Naftali Bennett ble undervisningssminister, visepartilederen Ayelet Shaked justisminister, og Uri Ariel landsbruksminister. I desember 2018 meddelte de to førstnevnte at de forlot Det jødiske hjem for å danne det nye partiet Nye Høyre.[3]

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Det jødiske hjem motsetter seg en selvstendig palestinsk stat, vil ha flere israelske bosetninger og annektere storparten av Vestbredden.[4]

Økonomisk vil partiet bryte opp statlige monopoler og begrense fagforeningers innflytelse i arbeidssmarkedet.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]