Det første Fantomet

Det første Fantomet
Fullt navn		Sir Christopher Walker den andre
Født		1516
Avla eden		1536
Død		1566
Kone		Marabella Columbus
Hest		Thunder
Bandarhøvding		Turan
Barn		René de Montmorency (utenomekteskapelig), Christopher Walker den tredje

Fantomet på forsiden av Australian Woman's Mirrors tredje Fantomet-utgivelse.

Det første Fantomet (født 1516 i Portsmouth, død 1566 i Bengal), kalt Christopher Walker etter sin far, var i tegneserien Fantomet den første som avla «Hodeskalleeden», der Fantomet lover å bekjempe sjørøveri, urett og grusomhet. Han kalte seg selv Hevneren hele sitt liv – det var hans sønn som først kalte seg Fantomet.

I to historier i 2002 prøvde manusforfatter Claes Reimerthi ut et konsept kalt det japanske Fantomet, der det ble spekulert i hva som hadde skjedd om det første Fantomets skip først hadde blitt angrepet utenfor Japan, i stedet for utenfor Bengal.

Barndom

Morens navn er ukjent. Lite er kjent om hans barndom, men man vet at han vokste opp i lag med sin fetter, Simon. De var uatskillelige i oppveksten – det var bare én forskjell, og det var at Christopher ville bli sjømann, mens Simon ville bli ridder. De valgte å gå hver sin vei – Simon til Johannitterordenen for å bli ridder, og Christopher til sin fars skip, hvor han hadde vært skipsgutt siden 1526, for å bli sjømann.

Piratangrep og sverging av Eden

Christophers fars skip fraktet krydder fra Venezia

Christopher var skipsgutt på farens skip, en aldrende spansk karavell, fra 1526. Fram til 1536 hadde de fraktet krydder fra Venezia og Portugal, men nå, på dette som skulle bli farens siste ferd før han trakk seg tilbake og ga skipet til sin sønn, ville de selv dra til India og hente krydderet der. De ba sultanen i swahilibyen Sofala om los, men ble nektet, fordi han var under press fra portugiserne – han fikk bare lov til å stille los til dem. Samme natt kom imidlertid en robåt ut til skipet, og en mesterlos fra Bombay, Chagga Singh, tilbød seg å lose dem dit de ville.

Chagga var imidlertid en forræder; de ble lurt inn i en felle, og angrepet av to skip fra Singh-piratene. Christopher så faren bli myrdet, og i kampen klarte han å rive maska av piratenes leder, men han ble slått bevisstløs. Senere, den 17. februar, ble han funnet av pygmefolket bandarene på ei øde strand, og de tok seg av ham. Neste dag fant han liket til sin fars morder på ei strand. Han lot det ligge for gribbene, og da bare skjelettet var igjen, tok han hodeskallen, og svor ved den en ed om å vie sitt liv til bekjempelse av sjørøveri, grusomhet og urett. Han kalte seg Hevneren – navnet Fantomet kom ikke i bruk før på hans sønns tid – og alle i hans blodslinje skulle følge i hans fotspor.

Bandarene førte ham til ei grotte dypt inne i jungelen som lignet en hodeskalle – Hodeskallegrotten. Christopher uthevet noen av trekkene på grotten, og hogg ut en hodeskalletrone inne i den, fra en forhøyning i gulvet.

Bandarenes åk og frihet

Etter å ha lært seg språket deres, fant Christopher ut at bandarene som hadde reddet ham var rømte slaver. Resten av bandarstammen var fortsatt slaver, under wasakastammen – høye «kjemper». Christopher prøvde først å overtale wasakastammen til å avskaffe slaveriet, men det fungerte ikke. I stedet ble han tatt til fange, og bundet ved et steinalter, der det var en uthogd figur med maske og hodeskaller som pynt. Figuren het «Uzuki», og var wasakas demongud. Han skulle bestemme Christophers skjebne. De bandt Christopher fast til steinalteret, og med én gang kom gribber fra himmelen for å hakke på ham. Livet hans ble reddet av noen modige bandarer, som kastet steiner på gribbene og skar ham løs fra steinalteret, og de klarte å rømme.

En dag fant Christopher og bandarene en død hjort – den hadde spist av giftige bær. Dette ga Christopher en ide, og han presset bæra til saft, og dyppet en pilspiss i safta. For å teste om det virker, skjøt han en løve, og den falt om, momentant død.

Han lagde til en drakt som gjorde at han lignet wasakas demongud – fantometdrakten. De dro til wasakastammen, og der stilte Christopher seg foran demonguden. Dette fikk wasakaene til å nøle, men de var modige, og ville drepe ham. De sa de ikke var redde for bandarenes små buer – men i samme øyeblikk kom en gribb flygende mot alteret, og en av bandarene skjøt den – den døde før den nådde bakken. De skjøt også en leopard som gikk løs på en saueflokk i nærheten, og også den døde momentant. Med dette våget ikke wasakaene å gjøre motstand, og de lot bandarene gå i frihet.

Hevnen

Forberedelse

Etter at han hadde befridd bandarene fra wasakastammen, begynte Christopher søket etter sin fars og kameraters mordere. Det letteste utgangspunktet var Moribar, en swahiliby på kysten av Bengal. Her fikk han opplysninger om at Singh-piratene er et brorskap delt i åtte grupper, som dekker hele Indiahavet fra Afrika i vest til Java i øst. Den lokale lederen kaltes El Aswad, «den svarte», en maskert mann som ingen kjente identiteten til.

Etter å ha skaffet disse opplysningene, fikk Christopher øye på våpen fra sin fars skip, på et lokalt marked. Han fikk vite at markedsmannen hadde kjøpt våpnene fra en kjøpmann, Kizim, fra Zanzibar, som var venn av sultanen. Christopher smøg seg inn i palasset, og fikk øye på sultanen og hans venn. Han gjenkjente med en gang Kizim som El Aswad, og utfordret ham til en duell. Men Christopher var underlegen, og Kizim vant duellen. Da sultanen spurte om han skulle drepes, svarte Kizim at det er straff nok med pisking, og at han siden skulle få gå. Han ga imidlertid ordre til en tjener om at Hevneren skulle drepes i lønn, når ingen så det. Dette komplottet ble imidlertid stoppet av bandarene i jungelen, og Christopher overlevde.

Da han var kommet til hektene igjen, begynte Christopher å øve seg opp. Han begynte å lære bueskyting hos bandarene, og ga seg ikke før han var like god som stammens beste. Senere dro han rundt til forskjellige stammer i jungelen og lærte fra dem, løping, hopping, bruk av stridsøks, spydkasting og svømming. Han lærte seg fekting fra Abu Simba, en frigitt slave og tidligere kaptein i den tyrkiske sultanens livvakt. Da Christopher fortalte ham hvem det var han skulle prøve å slå, ble Abu spent – Kizim var en tidligere elev av ham, og like god som Christopher. Abu Simba bestemte seg så for å følge Christopher på veien, for å se med egne øyne hvilken av hans to lærlinger som var best. Det tok ett år for Christopher å lære seg opp, og i 1537 var han klar til å møte Kizim – El Aswad.

Piratangrep

Kart over Zanzibar, hvor skipet til Christophers far tok med seg den forræderske losen Chagga

På veien til Zanzibar, ble skipet Christopher var om bord i angrepet av pirater. Christopher fikk imidlertid en ide, og de kastet oljetønner med sprekker i på havet, og da piratskipene nådde igjen tønnene, skjøt de med brennende piler på tønnene, slik at piratskipene tok fyr og brant opp.

Vel fremme i Zanzibar, fikk Christopher øye på Chagga, losen som hadde forrådt faren, så han og Abu Simba fulgte ham til ei bule i havnestrøkene i Zanzibar. Ved hjelp av Abdul, kapteinen på skipet Christopher hadde reddet, lokket de Chagga til å tilby seg å lose dem. Da de forlot bula, fulgte de i hemmelighet etter ham, og han gikk rett til Kizim. Like etter at Chagga hadde ankommet Kizims palass, forlot Kizim det sammen med en tjener, og dro ut på havet i en zaruk.

Christopher, kaptein Abdul og Abu Simba dro så rett til sultanen, som ble sjokkert over å høre at hans venn var lederen for Singh-piratene. Likevel ville han hjelpe dem, og han lånte dem 100 av sine livvakter. Disse ble ført om bord i skipet som slaver, slik at ikke Chagga ante noe.

De seilte av gårde, og i to dager skjedde det intet. Men den tredje dagen brukte Chagga det samme trikset han hadde brukt på Christophers far – han loset dem inn mot kysten. Det tok ikke lang tid før de hadde seil i sikte, både i sørvest og i nordvest. Det var da Christopher satte sin plan til livs – bandarer med giftpiler ble heist opp i tønner i riggen. Disse skjøt rormennen på hvert av piratskipene, og hver ny mann som prøvde å ta roret ble skutt av dem, mens de selv satt trygt i tønnene. Uten rormenn drev skipene fritt, og de to skipene krasjet inn i hverandre. Så bytta bandarene ut giftpilene med brannpiler, og skipene tok til å brenne.

Duell

Mens skipene sto i flammer, førte kapteinen sitt skip inntil piratskipene. Sultanens livvakt kjempet godt, og snart var alle piratene drept. El Aswad innså at han hadde tapt, og da han fikk øye på Abu Simba, sin læremester, trodde han det var han som hadde stått bak hans nederlag. Men så viste Christopher – Hevneren – seg for ham, og utfordret ham til duell.

I begynnelsen drev El Aswad Hevneren tilbake, men det jevnet seg raskt ut, og Hevneren fikk overtaket. De begge parerte alle slag fra motstanderen, men halvveis ut i kampen klarte Christopher å avdekke El Aswads ansikt, og alle fikk se at han var Kizim. Helt uventet sparket Kizim en brennende vrakrest mot Christopher, så han ble blendet. Han sjønte imidlertid at Kizim ville hogge raskt, og kastet seg til side i samme øyeblikk som hogget kom. De fortsatte kampen, og Hevneren drev Kizim ut på stavnen av skipet. Kizim fikk panikk, og slynget sabelen sin mot Hevneren, bare for å bomme. Han prøvde så å hoppe ut i havet, der det var haier, men Christopher fikk tak i ham og dro ham opp i skipet.

I stedet for å drepe Kizim tok Hevneren ham til fange og førte ham tilbake til Zanzibar for rettergang. Sultanen dømte Kizim og Chagga til døden ved halshugging. Deretter beslagla han alt tyvegodset i Kizims palass, og ga det tilbake til familiene til alle de som hadde blitt drept av Kizim. Christopher fikk også sin del av skatten, som ble begynnelsen på Fantomets lille skattekammer.

Renvasking av Simons navn

Johannitterordenens våpen

I et syn Christopher fikk i 1538, fortalte Simon at Christopher måtte dra til Malta for å renvaske hans navn. Han skjønte lite, men dro til Malta for å finne ut mere.

Han dro fra Bengal til Bizerte (Banzart) i nåværende Tunisia, en krevende reise på 1500-tallet. I Bizerte oppsøkte han en kjøpmann ved navn Behadar, som hadde vært venn av hans far. Han hjalp ham med skip for den siste etappen, til Malta. På Malta oppsøkte han Johannitterordenens stormester der.

Grev Emile d'Auvergne, en johannitterridder, fortalte Christopher hva som hadde skjedd med Simon. d'Auvergne hadde fått i oppdrag å redde en stor skatt som ridderne hadde tatt med seg fra Rhodos tretti år tidligere. Skipet som hadde ført skatten fra Rhodos forliste utenfor fiendens kyst. De berget skatten i land, og gjemte den i ei hule. Grev Emile fikk nå i oppdrag å hente skatten fra denne hulen, og til ridderordenens hovedkvarter på Malta. Simon, som var Emiles væpner, fikk følge med, og om de lyktes skulle han bli slått til ridder.

De reiste til stedet hvor skipet hadde forlist tretti år tidligere, og gikk i land. På vei mot grotta hvor skatten hadde blitt gjemt, ble de imidlertid fanget i en sandstorm. De søkte ly ved noen steiner, og tilbrakte natten der. Om morgenen ble de imidlertid oppdaget av pirater, som tok dem til fanger. De ble ført til byen Ismahan, hvor de ble torturert. Ifølge grev Emile forrådte Simon dem og fortalte hvor skatten befant seg. Alle ble likevel ført vekk for å drepes, og bare greven selv overlevde.

Christopher krevde retten til å få renvaske sin slektnings navn, ved å vinne tilbake skatten fra piratene. Ordenen nektet ham ikke det, men ga ham rustningen som Simon skulle ha fått når han ble opptatt som ridder.

Da han var ved havna møtte Christopher på en pukelrygg, Drango. Drango var Simons tjener, og sa han hadde opplysninger som kunne hjelpe Christopher. Drango hadde en annen versjon å fortelle enn den grev d'Auvergne fortalte; han hadde gjemt seg på skipet til Christopher, men ble funnet. Da de fant ham, ville de drepe ham, men Christopher reddet livet hans. Han ble fanget sammen med de andre i ørkenen, men da de kom til byen fikk han lov til å gå fritt, takket være en lov piratene hadde – det var ikke lov til å straffe en Allah allerede hadde straffet. Han fant der ut at det slettes ikke var Christopher, men grev d'Auvergne, som hadde gitt etter for torturen, og dermed spart sitt eget liv. De andre ble bundet til pæler i bakken, forsvarsløse, mens piratlederen, sultan Suleiman, drepte dem én etter én med lanse. Om natten smøg Drango seg til Simon, og fant at han fortsatt var i live, men døende. Han ba ham vente på en slektning, og hjelpe denne når han kom.

De dro tilbake til Behadar, som, siden han var kjøpmann, måtte dra til Ismahan og betale tributt til Suleiman årlig. Det var på denne tiden av året, da alle kjøpmenn var samlet i Ismahan, at utfordringen for lederskapet fant sted – enhver person kunne utfordre Suleiman til duell, og hvis han vant kunne han overta ledelsen. Samtidig ble det arrangert en folkefest over hele byen.

Da Christopher fikk øye på piratflåten som lå i havn i byen, fikk han en ide. Under festen var flåten dårlig voktet, så de kunne slå ut de få vaktene der, og frigi slavene, som ville kjempe til døden for sin frihet. Samtidig ikledde Christopher seg rustningen han hadde fått, for å gå til duell mot Suleiman. I duellen, da Suleiman fikk se Christophers ansikt, ble Hevneren kalt Fantomet for første gang – Suleiman trodde det var Simon Walker, som han selv hadde drept, som skjulte seg bak masken, og våget ikke å kjempe mot ham.

I samme øyeblikk som Suleiman overga seg, angrep slavene byen. Piratene var sjanseløse, og snart var byen rensket, og kruttkammeret ble sprengt. Fantomet fikk Suleiman til å vise ham til skattekammeret. I skattekammeret var den hellige skatten, som Simon hadde blitt sendt for redde. Fantomet måtte ta av seg rustningen for å få løftet skatten, og da forsto Suleiman at det ikke var Simon han hadde kjempet mot. Han grep en pistol, men i samme øyeblikk som han hadde tenkt å skyte, falt en brennende bjelke ned på ham, og han ble drept.

Fantomet og Drango klarte å få reddet skatten, og de dro tilbake til Malta. Der ble Simons navn renvasket, og han ble slått til ridder post mortem. Fantomet ble slått til høyeste æresridder av Johannes Døperens brorskap for sine tjenester.

Hodeskalleringen

Morens død og hevning

I 1541 var Christopher på vei til sin mor hjemme i Portsmouth, men i det samme han ankom fikk han se at morens hus sto i flammer. Han styrtet til, og reddet ut en gammel mann, men rakk ikke å redde moren før huset raste sammen. Den gamle mannen han reddet, Paracelsus, en alkymist, fortalte ham at brannen var en mordbrann ment på ham. Jarl Thomas av Gatwick hadde befalt Paracelsus å lage gull til ham i hans intriger mot kongen, men da Paracelsus mislyktes, var han et for farlig vitne mot jarlen, og måtte drepes.

Etter å ha hørt dette, smøg Hevneren seg inn på jarlens slott, og brukte vaktenes overtro for å sette dem ut av spill. Men en av vaktene klarte å overmanne ham, og han falt ned i elva. Da vaktene tok ham for død, overhørte han at de hadde tenkt å prøve å drepe Paracelsus igjen. Han dro hjem til Paracelsus, og da jarlens vakter kom for å drepe Paracelsus, fant de der det skulle vært en gammel mann, i stedet Hevneren, som overmannet dem.

Etter dette bega Hevneren seg til London, og til jarlen Thomas' bolig der. Han oppsøkte jarlen, og det oppsto en kamp mellom de to. De falt ut av et vindu og ned i vollgraven utenfor – bare Hevneren kom opp igjen. Der ble han tatt hånd om av to vakter, som tok ham til Tower of London, der han skulle bli dømt av kongen. Kongen har imidlertid fått opplyst alle sakens sider fra Paracelsus, og Hevneren ble frikjent.

Neros øyesten

Hevneren fulgte Paracelsus fra England til Salzburg, men den gamle mannen tålte ikke påkjenningen det var å bli fraktet den lange veien. Samme natt som de ankom Salzburg, var han døende. Før han døde ga han Hevneren en ring med en inngravert hodeskalle, som skulle ha tilhørt keiser Nero. Han sa han måtte være forsiktig, fordi ringen skjuler mørke hemmeligheter, og at han skulle oppsøke Nostradamus.

I Venezia, på vei til Alexandria, ble Hevneren overfalt, og da han våknet igjen var han kneblet. Han ble kjørt til Roma i ei kjerre, og i den fant han ut at overfallsmennene hadde tatt ringen. Den som ville ha ringen, var en Cesare. Cesare ville ha en skatt fra katakombene, og visste at han trengte ringen til det, men ikke hvilken funksjon ringen hadde. Derfor torturerte han Hevneren for å finne det ut, men han var sta, og sa intet.

Samme natt som han var blitt torturert, rømte Hevneren fra cellen sin, og tok seg til Cesares bolig. Der konfronterte han ham, og fikk tilbake ringen, sammen med kartet. I katakombene ble han imidlertid lurt av Cesare, som hadde tatt en snarvei ned. Imidlertid ble de to igjen overmannet av Cesares onkel, en kardinal Guilio. Guilio førte dem til et hvelv med en dør formet som en hodeskalle. Døren kunne åpnes med ringen, og inne i den lå «Neros øyesten» – en diamant på størrelse med en knyttneve. Da angrep imidlertid Cesare sin onkel, og drepte ham. Et skudd utløste et ras i de gamle katakombene, og Hevneren reddet så vidt livet, men Cesare døde. Hevneren satte diamanten tilbake i hvelvet, og forseglet det.

Nostradamus' spådommer

Etter at hans eventyr med Neros øyensten var over, tok Hevneren igjen fatt på veien til Alexandria. Men skjebnen ville det annerledes – skipet han var på havnet i en voldsom storm på Middelhavet, og ble ført vestover til Frankrike. Vel i land der var mange skadd, og kapteinen ba Christopher finne en legekyndig han kjente til – Nostradamus. Nostradamus sa ja til å hjelpe sjømennene på én betingelse – at Christopher ble med ham hjem etterpå.

I tillegg til å være lege, var Nostradamus også spåmann. Med hodeskalleringen som hjelpemiddel spådde han Christopher, og så i hans framtid «tyve graver og et evig liv for en ånd». Seansen ble imidlertid avbrutt av at noen banket på døra. Christopher gjemte seg, og overhørte spådommen til kvinnen som kom inn. Hun hadde en plan, men Nostradamus sa at sjansen var størst for at hun mislykkes, «på grunn av en mann med en ring». Etter at kvinnen hadde gått, fortalte Nostradamus Christopher at han måtte dra til Paris.

I Paris begynte han etter en tid å nøle på hva han virkelig gjorde der, da han ble vitne til et drapsforsøk – ei jente ble forsøkt kastet ut i Seinen fra en vogn. Han hoppet etter, og reddet livet hennes. Jenta fortalte at hun het Gabrielle, og var Frans Is kusine. Hun hadde fått vite om et komplott mot kongen, og var på vei for å advare ham da hun ble kidnappet og kastet i elva.

Christopher og Gabrielle dro til slottet der kong Frans residerte, og oppdaget der sovende vakter – besvimt på grunn av en sterk lukt. De møtte kongen, og Hevneren tok hans plass. Da de sammensvorne kom for å drepe konge, fant de i stedet kun Hevneren, og alle utenom lederen – en Comtesse de Gauloise – ble overmannet. Gauloise ble senere dømt til døden for sin sammensvergelse med hugenottene.

Jakten på El Dorado

Skipsreisen til Amerika

I 1544 var Hevneren skipbrudden utenfor Afrikas vestkyst, men ble plukket opp på ett av to spanske skip som var på vei til «Den nye verden». Noen av skipets mannskap likte ikke at de hadde reddet ham – han var jo tross alt engelskmann, spaniernes svorne fiender på denne tiden. Men han fikk beholde livet, for han var muskuløs, og de antok at de ville trenge en mann av hans kaliber på ekspedisjonen sin.

Christofer Columbus var morfaren til Marabella Columbus, det første Fantomets kone

Om bord på skipet ble han kjent med en passasjer ved navn Marabella Columbus (som var barnebarn av Christofer Columbus), og fikk vite av henne at faren hennes hadde arrangert et ekteskap for henne med en adelsmann hun aldri hadde møtt. Om bord på skipet var det imidlertid ikke bare Hevneren som traktet etter Marabella – en Don Diego hadde også fattet interesse. Men da Marabella avviste ham ble han sint, og prøvde å tvinge seg på henne. Men Hevneren kom henne til unnsetning, og slik begynte hans uoverensstemmelse med Don Diego, som ifølge Marabella ville prøve å drepe ham ved første og beste anledning.

Marabellas antagelser viste seg å være korrekte, da en av mannskapet angrep ham på dekket av båten. Hevneren sto ved en åpning i skroget da mannen hoppet mot ham. Han hørte ham imidlertid, og flyttet seg til siden. Mannen falt selv ut i vannet, og druknet.

Skipene ankom utløpet av floden Magdalena ved Venezuelas kyst noen uker etter dette, og der skiltes Hevnerens og Marabellas veier. Hun skulle videre til Hispaniola, mens Hevneren skulle være med på Don Velasquez' jakt på El Dorado. Av Marabella fikk han et krusifiks, som han lovet å bære på seg fram til deres neste møte.

Ekspedisjonens vei mot El Dorado

Etter ankomsten til Magdalena, begynte selve ekspedisjonen. Utstyr og proviant ble lastet fra skipene og over til flåter. De kom seg opp elva, ved hjelp av seil og staker. Etter 25 dager nådde de en indianerlandsby, som de annekterte på vegne av spanskekongen Karl I, og bestemte seg så for å bruke landsbyen som base for den videre ekspedisjonen. Men etterhvert ble de spanske soldatene pågående mot indianerjentene, og de oppsto spenning mellom de to folkene.

Fra indianerne fikk de hvite vite om et tempel som indianerne kalte Soltempelet, langt inne i jungelen, der det skulle være gull i bøttevis. De tok med seg fire indianere som gaider, og reiste videre oppover elva. I 40 dager reiste de slik, men den 40. dagen ble de angrepet av indianere med pil og bue og blåserør. De lyktes med å få fyrt av et skudd med en kanon, og da ble indianerne skremt vekk. Mange hvite hadde dødd, men de fortsatte reisen likevel.

Etter en stund kom de til en foss, og indianergaidene ga tegn til at tempelet lå rett ovenfor fossen. De slo leir ved fossen, og hadde tenkt å ta seg til tempelet morgenen etter. Den morgenen sto imidlertid en hodeskalle på en påle utenfor leieren – en advarsel fra indianere. Inne i kraniet var en slange, og da en soldat skulle fjerne det, ble han bitt, og døde umiddelbart. De fikk også problemer på vei opp ved siden av fossen, da en mann kastet en stor kampestein ned mot dem.

Soltempelet

Da ekspedisjonen kom opp fossen, fikk de se et digert tempel med store steinskulpturer rundt. Inne i selve tempelet var det fullt av feller. En mann falt ned en vippestein i gulvet, og i forsøket på å redde ham falt Christopher med. De skle ned i en brønn som var fylt av varmt vann. Christopher klarte å få tak i et rør som stakk ut, men den andre mannen falt ned i vannet.

Samtidig som ekspedisjonen fortsatte inn til det innerste kammeret i tempelet, kom Christopher seg opp fra brønnen. Han kom til en labyrint av ganger, og støtte der på en mann med maske, som prøvde å drepe ham med en klubbe. Men Christopher unngikk slaget, og fikk revet noe av halsen til mannen – et krusifiks – før mannen rømte.

Ekspedisjonen slo leir utenfor tempelet, og allerede samme natt ble vaktposten angrepet av «gullmannen». Men Christopher oppdaget det, og stoppet gullmannen. Han fulgte etter ham, og da gullmannen falt ned i den strie elva, hoppet Christopher etter for å redde ham. De ble begge dratt med strømmen, og falt ned fossen.

Christopher overlevde fallet, men ikke gullmannen. Da de kommer på land, viste det seg at han egentlig var en hvit mann. Christopher møtte indianergaidene, som fortalte at tempelet kom til å drepe ekspedisjonsmedlemmene fordi de var syke av gullbegjær. Og som de sa, da ekspedisjonsmedlemmene prøvde å få brakt ned en stor gullbelagt statue, ble det utløst enda en felle, og smeltet gull ble skylt ned på dem. Lederen, Don Velasquez, og en av soldatene ble ikke truffet av det smeltede gullet, men på veien ut av soltempelet ble veggene i en lang gang presset sammen, og restene av ekspedisjonen ble klemt til døde.

Marabellas ektemann

Kart over Hispaniola

Etter ekspedisjonen vendte Christopher og de få spanjolene som hadde blitt igjen i indianerlandsbyen, tilbake til skipet de hadde kommet med. Skipets kaptein besluttet at de skulle seile til Hispaniola, men før de nådde øya, ble de angrepet av en engelsk kaper, som hadde herjet disse farvannene en stund. Det ble kamp mellom besetningen på den engelske kaperen og det spanske skipet. I kampen klarte Christopher å avdekke lederens ansikt, men lederen skjulte det med hånden for at ingen skulle se det. Samtidig ble Christopher sparket over bord av en pirat.

I nesten ett døgn fløt han på vrakrester før han ble funnet av fiskere fra Santo Domingo som tok ham til Hispaniola. Der rapporterte han piratoverfallet til guvernøren, som hadde ment det var fånyttes å lete etter piratene fordi de alltid forsvant som spøkelser men likevel sendte ut et skip på leting.

På vei til å finne nye klær før han dro til Marabella, ble Christopher avbrutt av at en hvit mann mishandlet en svart med en pisk. En prest gikk imellom de to, men ble selv truet med pisken. Da slo Christopher ned mishandleren, og reddet den svarte mannen. Av presten fikk Christopher vite at Marabella var gift med en mann ved navn Don Federico, og at de bodde i en hacienda utenfor byen.

På vei til skipet som gikk fra Hispaniola, fortalte en av skipsmennene at Don Frederico var en galning, og at han ikke ville være i stand til å ta vare på sin kone. Da ombestemte Christopher seg, og svømte i land for å dra til Marabella. Da han kom dit avverget han et attentat mot henne – en slange hadde blitt plassert i senga hennes for å drepe henne, men han kastet en kniv på den og drepte den. Marabella mistenkte Don Federicos bror, Don Felipe, som hadde lagt an på henne før, for å stå bak attentatet.

Christopher hadde ikke tidligere sett Don Felipe, men kjente hans omdømme. Han dro til byen for å lete etter ham, og fant ham i en spillebule. Da han fikk se Don Felipe forsto han at det var han som var kapteinen på «den engelske kaperen», den samme personen han hadde fått se ansiktet på tidligere.

Da Don Felipe forlot stedet sammen med guvernørens sorenskriver, fulgte Christopher etter for å lytte. Han overhørte sorenskriveren fortelle Don Felipe at det ankom et skip lasta med sølv noen få dager etterpå. De ble imidlertid avbrutt av at en av Don Felipes menn oppdaget at Christopher hadde overhørt dem. Denne fikk ordre om å kaste Christopher på havet og sørge for at han døde.

Christopher våknet til live i vannet, og gjemte seg slik at Don Felipes mann ikke skulle oppdage ham. Da han hadde gått dro Christopher rett til guvernøren. Han fikk guvernøren til å gi sorenskriveren ordre om å gjøre klart skipet hans samme kveld. Kun få minutter senere gikk de to til sorenskriverens kammer, der han skrev på et brev. Christopher tok brevet, og viste det til guvernøren. Guvernøren forsto så at sorenskriveren var en forræder, og at de måtte stanse angrepet på det kommende sølvlasta skipet.

De fikk guvernørens skip på havet, og nådde fram til det sølvlasta skipet akkurat idet Don Felipe var i ferd med å angripe det. Guvernørens skip var større enn deres, og de ga opp sølvet og seilte heller mot ly. Guvernørskipet fulge etter, men de mistet dem snart av syne, fordi piratskipet var lettere og raskere enn dem. Men Christopher husket hvor piratskipet seilte forrige gang han var i kamp med dem – mot Don Felipes øy.

Da guvernørskipet nådde igjen piratskipet ble det til kamp, der Christopher møtte på Don Felipe. Da han anklaget Don Felipe for komplottet mot Marabella, nektet Don Felipe, og sa at slangen i Marabellas seng virket som et komplott av kvinnehånd. Christopher følte på seg at Marabella var i livsfare, og ville raskt tilbake til Hispaniola for å stanse det. Men skipet var tregt, og de kom ikke til Hispaniola før langt på natt.

Ved haciendaen utspilte det seg et drama på samme tid som Christopher ankom. Carmen, som var Marabellas tjenestepike, prøvde å stikke henne med en kniv. Men Donna Rocio, Don Federicos mor, reddet Marabella i siste liten ved å skyte Carmen. Da Marabella sa at hun ville være med Christopher, fortalte presten at hun kunne være med ham, fordi hennes ekteskap med Don Federico ikke hadde blitt fullbyrdet.

Etter disse hendelsene flyttet Christopher og Marabella til Europa, der de giftet seg i 1546. I 1548 fødte hun ham en sønn, Christopher Walker den tredje, som skulle bli det andre Fantomet.

Kampen om Málaga

Romersk teater i gamle Málaga

I 1564 var Christopher på vei gjennom Spania med sin sønn, det kommende andre Fantomet. De skulle til Málaga og besøke doktor Castillo som var en gammel venn av Christopher, fordi den unge Christopher hadde malaria. Da de kom til byen, fant de en kvinne på trappa utenfor Castillos hus. Hun fortalte at hun var hans datter, og at inkvisisjonen hadde tatt hennes far til fange tidligere samme dag, og spikret igjen dører og vinduer i hans bolig.

Christopher brøt forsegligene så hans sønn og Castillos datter, Isabella, kunne være der for natten. Mens de sov, skulle han ta seg inn i borgen og prøve å befri Castillo. Han fikk en av vaktene til å vise ham veien til Castillos selle, og Castillo fortalte ham hva som var skjedd. Noen dager tidligere hadde han fått besøk av noen sjømenn kveldstid, fordi en kamerat av dem trengte hjelp. Mannen som trengte hjelp fortalte i feberen sin om en plan om hvordan pirater skulle innta Málaga. Mannen døde morgenen etter, og inkvisisjonens menn tok Castillo til fange. En annen ting Castillo hadde sett, var at alle de andre mennene hadde hatt samme merke på håndleddet; seks ringer rundt en større ring – merket til Singh-piratene, Christophers svorne fiender.

Da Castillo hadde fortalt Christopher sin historie, ble de oppdaget, og Christopher ble tatt til fange. Da han igjen våknet, lå han på en strekkbenk, et av inkvisisjonens torturredskaper. I rommet var en bøddel og en inkvisitor, Don Ignacio. Mens inkvisitoren var i ferd med å spørre ham ut om hans merkelige drakt, besvimte Christopher på grunn av smerten strekkbenken påførte ham. Inkvisitoren brydde seg ikke lenger om ham, og beordret bøddelen til å drepe ham.

Da bøddelen løsnet tauene rundt Christophers armer våknet han igjen til bevissthet, og angrep bøddelen. Bøddelen veltet ei flaske med olje på det glødende kullet i torturredskapet ved siden av strekkbenken, og falt så på det. Før Christopher fikk kommet seg fri, var bøddelen allerede brent i hjel.

For å komme seg vekk klatret han oppover i borgen – den eneste fluktveien, siden soldater sperret veien ned. Han stupte ut av et vindu og landet i havet. Samtidig hadde det brutt ut en brann i borgen, på grunn av bøddelen. Uten at Christopher visste det, hadde han satt i gang et signal inkvisitoren hadde planlagt med piratene – når en signalild ble tent, skulle inkvisitoren ha uskadeliggjort kanonene, slik at de kunne angripe uten å bli angrepet.

I ly av natten rodde inkvisitoren ut til et skip i bukta, og Christopher fulgte etter. Om bord fant han Shogai Singh – Singh-piratenes leder. Han hørte at inkvisitoren fikk ordre fra Shogai om at han skulle gå tilbake til kanonene i Málaga-borgen og uskadeliggjøre dem. Da inkvisitoren hadde dratt fant Christopher kruttlageret i skipet, og lagde ei lunte som han tente på. Han ble oppdaget av Shogai Singh, men det var for seint – lunta hadde brent nesten helt ned, og eksploderte idet Christopher kasta seg over bord.

Christopher kom seg i land, og overrumplet inkvisitoren idet han var i ferd med å sprenge ei kruttønne mot noen soldater som prøvde å komme seg inn til ham. Kampen mellom de to endte med at inkvisitoren falt utenfor muren. Inkvisitoren hadde rukket å uskadelliggjøre alle kanonene unntatt én. Christopher fikk denne i posisjon, og beskjøt piratflåten. Dette skremte piratene, og de kalte til retrett – Hevneren hadde vunnet slaget om Málaga.

Dagen etter kom han tilbake til Castillos hus sammen med Castillo, som var blitt løslatt. Castillo hadde et middel mot malariaen, som han hadde fått av indianere i Sør-Amerika, laget av barken på kinatreet. Christopher ble frisk igjen, og han og hans far dro fra Málaga tre uker senere.

Jarlen av Gatwicks hevn

I 1565 var Christophers sønn i den engelske flåten. En dag fikk Christopher et brev om at hans sønn var blitt fengslet i Spania, og at han måtte komme og betale løsepenger.

Christophers sønn hadde vært på et hemmelig oppdrag på spanskekysten – å befri dronningens spion, som satt fanget i en spansk festning. Spionen viste seg å være en kvinne ved navn Morgan, og da den unge Christopher fant henne, slo hun ham ned. Han ble funnet av vaktene, og det var slik han hadde havnet i fengsel.

For å finne ut av hvorfor Morgan gjorde dette, dro så Christopher og hans sønn til England, til lord Lathingham, dronningens minister. Han fortalte dem at Morgan var datteren til jarl Thomas av Gatwick – mannen som hadde forsøkt å få Paracelsus drept, og som Christopher trodde han hadde drept.

Da Christopher og hans sønn ankom Gatwick ble de mottatt av Morgan. Idet Christopher slo kården ut av Morgans hender, ble en luke i gulvet åpna, og han falt ned i den. Da han klatret opp, var jarlen der. Jarlen var lam, og satt i ei kasse med hjul, og hadde en pistol i hver hånd. Da han fortalte Christopher at hans datter var oppdratt med ett mål for øyet – å få hevn over Hevneren – forsto Morgan hvor feil hun hadde tatt, og idet Thomas prøvde å skyte Christophers sønn, kastet hun seg foran og blei truffet i stedet for ham. Hevneren skjøv så Thomas ut av borgen og ned i vollgraven, hvor han møter sin skjebne.

Virke som ridder i Johannitterordenen

Duell mot Henri d'Auvergne

Senere i 1565 møtte Christopher og sønn, som var i Firence, en mann som presenterte seg som Henri. Henri ga dem et brev som var adressert dogen i Venezia, og var fra stormesteren av Johannitterordenen på Malta. I brevet ble det spurt om hjelp i et forestående angrep på Malta fra Suleiman av Tyrkia.

Brevet hadde egentlig vært adressert Henrik III av Frankrike, men Henrik hadde nekta å hjelpe fordi han hadde en avtale med Suleiman. Henri d'Auvergnes mor hadde fått tak i brevet, og omadressert det til å gå til dogen i Venezia, slik at Henri hadde et påskudd for å få Christopher med dit. Christopher og Henri drar videre til Venezia, men Christophers sønn ble sendt direkte til Malta for å informere stormesteren om at brevet var på vei.

Da Christopher og Henri var vel fremme i Venezia, leverte Christopher brevet til dogen. Etter audiensen ble imidlertid Henri igjen, og advarte dogen mot å hjelpe johannitterne, fordi han hadde informasjon om at tyrkernes hær var langt sterkere enn johannitternes, og at det ville være få som kom til johannitternes unnsetning. Han vil ha en gjentjeneste for å ha advart dogen, og det er hans hjelp i renvaskingen av Henris fars navn.

Dagen etter utfordret Henri Christopher til duell, og fortalte ham hans fulle navn, og at han ville hevne sin far. Duellen ble holdt på en kanal, på en bjelke lagt mellom to gondoler. I duellen falt Henri i vannet, og siden han ikke kunne svømme, hoppet Christopher etter for å redde livet hans. Trygt i land, takket Henri for at Christopher reddet livet hans, men sier at det ikke gjør noen forskjell. Han angrep så Christopher bakfra, men ble møtt av et jerngrep som vred kniven ut av hånda hans. Publikummet ropte til Christopher at han skulle drepe Henri, men Christopher nektet, fordi han ikke bar noe nag til Henri.

I fangenskap

At Christopher nektet å drepe Henri, gjorde dogen av Venezia sint, og han kastet dem begge i fengsel. Christopher satt fengslet i flere måneder, og ble sluppet fri i mai, fordi dogen hadde funnet ut at brevet han leverte dogen var falskt, og at det hele hadde vært en felle. Friheten var imidlertid ikke lang, for dogen hadde hørt om Christophers tidligere møte med Suleiman, og sendte Christopher til Suleiman som et «tegn på godvilje» fra Venezias side.

I fengselet hadde Christopher fått en sykdom som hadde gjort ham blind. Han blei utlevert til Suleiman etter en lang og tærende sjøreise, og da han kom fram hadde Suleiman pønsket ut hvordan Christopher skulle dø. Han blei lenka til et kors på taket av Suleimans harem, for å steke i hjel. Uten at Suleiman fikk vite det, fikk Christopher imidlertid vann og mat av haremskvinnene, fordi de ikke likte Suleiman, og ikke syntes Christopher fortjente den behandlingen han fikk.

Christophers sønn hadde i mellomtiden reddet ei jente fra å bli voldtatt i Venezia, og som takk ville hennes far, som var sirkusdirektør, hjelpe ham med å finne hans far. Takket være venner av ham, fant de Henri d'Auvergne i Venezia, som hadde blitt i Venezia i håp om å kunne hjelpe Christopher. De fant ut hvor Christopher hadde blitt ført, og sirkusdirektøren la en plan for hvordan de skulle få ham tilbake.

Suleiman var dyreinteressert, så sirkusdirektøren og den unge Christopher dro til Konstantinopel med noen geparder sirkuset hadde. Ved hjelp av kvinnelig sjarm og vin kom de seg forbi vakta til haremtaket, og fant Christopher. Han var medtatt, men i live. Beppo, en dverg fra sirkuset, dirket opp låsene som bandt fast Christopher, og så la de et skjelett der i stedet. Da Suleiman så fant det, trodde han at Christopher hadde dødd i løpet av natten og blitt spist opp av gribber.

De tok så Christopher med på en båt, og seilte til Pireus nær Aten. Der tok de ham til en lege i et kloster, som Henri d'Auvergne anbefalte. Etter ei uke var Christopher frisk igjen, og de tok til reisa til Malta, som var under angrep fra tyrkerne.

Strid på Malta

Tyrkernes angrep på Malta var i sin sluttfase, og johannitterridderne var i ferd med å gi opp. Stormesteren fortalte Christopher at de trodde han var død, fordi de hadde fått en hodeskalle fra Suleiman noen dager tidligere, som han hadde sagt tilhørte Christopher.

Christopher hadde ved sin ankomst fått vite at Don Garcia, visekonge av Sicilia, hadde ankommet med 10 000 mann. Stormesteren var imidlertid redd hjelpen kom for sent, og var for liten. Men Christopher la en plan; han skrev et brev til Pasha, tyrkernes feltkommandant, hvor det sto at han var i live, og at Don Garcia hadde ankommet med 16 000 mann. Dette brevet gjorde at tyrkerne ble nervøse, og gjorde klart til angrep samme natt.

Imens hadde Christopher og johannitterriddere fjernet deler av muren, og slo ut mot et tyrkisk beleiringstårn som sto klart til å innta byen. Tyrkerne flyktet fra det de trodde var en død mann. Da de kom tilbake med forsterkninger, ble det kamp, og Christopher ble såret av et sverd som kom inn gjennom rustningen.

Samtidig hadde imidlertid Pashas speidere kommet med nytt om at Don Garcia hadde kommet i land med flere tusen mann. Pasha mente det var Allahs vilje at de ikke skulle seire, og de blåste til retrett.

Christopher fikk legehjelp for sitt sår, og svevde mellom liv og død i flere uker. Da han ble frisk nok til å reise ble han hyllet av folket, og kunne få hva belønning han ville. Han hadde bare ett ønske, og det var at grev Emile d'Auvergne skulle få oppreisning, og at hans sønn Henri skulle bli slått til ridder.

Den lange reisen hjem til Bengal tok imidlertid på den fortsatt skadde mannen, og i februar 1566 kom han hjem. Da var han så medtatt at hans død var forestående, og han fikk sin sønn til å sverge eden for å bli det andre Fantomet, før han selv, det første Fantomet og ridder av Johannitterordenen, gikk bort.

Se også

• Liste over historier med det første Fantomet

Litteratur

• Det første Fantomet, redaktør Hege Høiby. ISBN 82-429-1815-5
• Det andre Fantomet, redaktør Hege Høiby. ISBN 82-429-1863-5
• «1. Fantomet», fra Fantomet.org
• «Historia, Den 1:e - 18:e Fantomen», fra Fantomen.com
• «Den förste Fantomen – Hämnaren (1516–1566)», fra Gustafs Fantomenarkiv
• «Fantomenlegenden», fra Bo Engbergs Fantomens Värld Arkivert 22. november 2005 hos Wayback Machine.