Det eviggrønne partiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Animasjon av partiet

Det eviggrønne partiet (eller det evigunge parti, originalnavnet er Immergrüne Partie) er et sjakkparti mellom Adolf Anderssen og Jean Dufresne som ble spilt i juli 1852 i Berlin. Partiet er på grunn av den glitrende sluttkombinasjonen blitt gjengitt i en mengde sjakkpublikasjoner.

Den senere verdensmester i sjakk, Wilhelm Steinitz, beskrev partiet som en «eviggrønn [plante] i laurbærkransen til den største tyske sjakkmester»[1] Steinitz tenkte spesielt på hvits 19. trekk som innledet sluttkombinasjonen.[2]

Anderssen – Dufresne[rediger | rediger kilde]

1.e2-e4 e7-e5 2.Sg1-f3 Sb8-c6 3.Lf1-c4 Lf8-c5 4.b2-b4 Lc5xb4

Partiet åpner med Evansgambit, der hvit ofrer en bonde for å oppnå en rask utvikling og kontroll over sentrum. Åpningen var svært populær på 1800-tallet.

5.c2-c3 Lb4-a5 6.d2-d4 e5xd4 7.0-0 d4-d3

Svart unngår å slå på c3 for å forhindre utvikling av den hvite springeren på dette feltet og fordi hvit ellers truer med å bygge opp et imponerende bondesentrum med c3xd4.

8.Dd1-b3 Dd8-f6 9.e4-e5 Df6-g6 10.Tf1-e1 Sg8-e7 11.Lc1-a3 b7-b5

Svart ofrer på sin side en bonde for å oppnå utvikling på dronningfløyen.

12.Db3xb5 Ta8-b8 13.Db5-a4 La5-b6 14.Sb1-d2 Lc8-b7 15.Sd2-e4 Dg6-f5 16.Lc4xd3 Df5-h5

Med neste trekk ofrer hvit en brikke. 17. Se4-g3 ville vært bedre, men Anderssen hadde allerede nå planlagt kombinasjonen som følger.

17.Se4-f6+ g7xf6 18.e5xf6 Th8-g8
abcdefgh
8
Chessboard480.svg
b8 svart tårn
e8 svart konge
g8 svart tårn
a7 svart bonde
b7 svart løper
c7 svart bonde
d7 svart bonde
e7 svart springer
f7 svart bonde
h7 svart bonde
b6 svart løper
c6 svart springer
f6 hvit bonde
h5 svart dronning
a4 hvit dronning
a3 hvit løper
c3 hvit bonde
d3 hvit løper
f3 hvit springer
a2 hvit bonde
f2 hvit bonde
g2 hvit bonde
h2 hvit bonde
a1 hvit tårn
e1 hvit tårn
g1 hvit konge
8
77
66
55
44
33
22
11
abcdefgh
Stillingen etter svarts 18. trekk

I denne stillingen spiller Anderssen et trekk som ser ut som en stor feil, da motspilleren vinner en brikke på grunn av bindingen på g-linja og truer med matt i ett trekk på g2.

19.Ta1-d1 Dh5xf3

Dufresne kan knapt lastes for ikke å ha gjennomskuet Anderssens hensikter; hvits tårntrekk, som Steinitz og mange andre kommentatorer hyllet, er objektivt sett tvilsomt. Paul Lipke foreslo i 1898 19. … Tg8-g4, og etter dette trekket ville ikke hvit ha en fordel, eksempelvis med 20.Ld3-c4 Dh5-f5 21.Td1xd7 Ke8xd7 22.Sf3-e5+ Kd7-c8 23.Se5xg4 Se7-d5 24.Da4-d1 Sd5xf6 25.Lc4-d3 Dh5xg4 26.Dd1xg4 Sf6xg4 27.Ld3-f5+ Kc8-d8 28.Te1-d1+ Sc6-d4 29.Lf5xg4 Lb7-d5 30.c3xd4 Ld5xa2.

20.Te1xe7+ Sc6xe7

Med 20. …. Sc6xe7 legger Dufresne grunnlaget for hvits spektakulære matt, men heller ikke det bedre 20. …. Ke8-d8 kunne reddet ham. En mulig fortsettelse er 21.Te7xd7+ Kd8-c8 22.Td7-d8+ Kc8xd8 23.Ld3-e2+ Sc6-d4 24.Le2xf3 Lb7xf3 25.g2-g3 Lf3xd1 26.Da4xd1 c7-c5 27.c3xd4 c5xd4 28.La3-e7+ med vinnende stilling for hvit.

21.Da4xd7+ Ke8xd7 22.Ld3-f5+ Kd7-e8 23.Lf5-d7+ Ke8-f8 24.La3xe7 matt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Immergrün im Lorbeerkranze des größten deutschen Schachmeisters», Ludwig Bachmann: Das Schachspiel und seine historische Entwicklung. Leipzig og Berlin 1924 (ettertrykk Leipzig 1980), s. 99
  2. ^ Chess Player's Chronicle, 1. mai 1879, s. 105; se Edward Winter: Chess Notes, Nr. 6420 («The Evergreen Game»)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]