Det andre triumvirat
| Vanlige uttrykk under Romerriket | |
 Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
| Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
| Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
| Principatet | Dominatet |
| Vestromerriket | Østromerriket |
| Magistrat | |
|---|---|
| Konsul | Pretor |
| Kvestor | Promagistrat |
| Aedil | Tribun |
| Censor | Guvernør |
| Ekstraordinære magistrater | |
| Diktator | Magister equitum |
| Triumvirat | Decemviri |
| Vanlige titler og betegnelser | |
| Pontifex Maximus | Legatus |
| Dux | Officium |
| Prefekt | Vicarius |
| Vigintisexviri | Liktor |
| Magister militum | Imperator |
| Princeps senatus | Keiser |
| Augustus | Caesar |
| Tetrarki | Ridder |
| Politiske institusjoner | |
| Senatet | Cursus honorum |
| Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
| Romerretten | Romersk borger |
| Imperium | Concilium Plebis |
Det andre triumvirat er en betegnelse som historikere har gitt til den offisielle politiske alliansen mellom Gaius Julius Cæsar Octavianus (senere «Cæsar Augustus»), Marcus Aemilius Lepidus og Marcus Antonius, dannet den 27. november 43 f.Kr..
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
I motsetning til det mer berømte første triumvirat var det andre triumvirat en offisiell organisasjon, og hadde fullmakt i staten, da triumvirenes imperium overgikk alle magistratene i republikken, medregnet konsulenes. Triumvirat ble inngått ved at loven Lex Titia ble vedtatt, noe som har blitt vurdert som den endelige slutten på den romerske republikk. Loven ble vedtatt den 27. november 43 f.Kr. og ga formelt «kommisjonen på tre menn fullmakt å gjeninnføre republikkens konstitusjon» (triumviri rei publicæ constituendæ) makt til å opprette eller annullere lover uten godkjennelse fra verken folket eller senatet.[1][2]
Triumviratet eksisterte i to femårsperioder. Det dekket perioden fra 43 f.Kr. til 33 f.Kr.
Selv om det konstitusjonelle maskineriet til republikken ikke ble ugjenkallelig avviklet av Lex Titia, førte hendelsen til at det aldri kom seg tilbake igjen. I motsetningen til det første triumvirat[3] var det andre triumvirat en offisiell allianse, lovlig etablert institusjon, og dets overveldende makt i den romerske stat var gitt fullstendig juridisk godkjennelse og hvis imperium maius sto over alle andre i rang, inkludert konsulene. Enigheten mellom de tre ble likevel ingen varig suksess. Lepidus ble tidlig plassert på sidelinjen og situasjonen mellom Marcus Antonius og Octavianus forverret seg til det brøt ut krig mellom dem, en krig som førstnevnte tapte. Marcus Antonius begikk siden selvmord. Dette etterlot Octavianus som enehersker under navnet Augustus.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «On this day in 43 BC, the Lex Titia was passed at Rome», Universitetet i Nottingham, 27. november 2015
- ^ Berger, Adolf (1953): Encyclopedic Dictionary of Roman Law, The Lawbook Exchange, Ltd., s. 560
- ^ Det første triumvirat var en politisk allianse mellom Julius Cæsar, Gnaeus Pompeius Magnus, og Marcus Licinius Crassus; jf. Goldsworthy, Adrian (2008): Caesar: Life of a Colossus, New Haven, CT: Yale University Press, ISBN 9780300126891, s. 164; og Suetonius [Gaius Suetonius Tranquillus]| (2003): The Twelve Caesars, oversatt av Robert Graves, innledning av Michael Grant, London, UK: Penguin Books, ISBN 0140449213, s. 21