Det Tumultuariske Optrin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Det gamle rådhuset i Bergen, der de viktigste hendelsene i «Det Tumultuariske Optrin» fant sted i juli 1814.

Koordinater: 60°23′34,501″N 5°19′40,159″Ø Det Tumultuariske Optrin var uroligheter som fant sted i Bergen 25. og 26. juli 1814. Bønder fra Strilelandet og allmuen i Bergen reiste seg i fellesskap mot kjøpmennene i byen med krav om lavere priser og en maksimalpris på korn og andre viktige varer.

25. juli krevde bøndene at kjøpmennene skulle møte på rådhuset, og at de som ikke møtte frivillig, skulle innbringes med makt. 26. juli gikk myndighetene i Bergen med på kravet om kornpris, og det ble fastsatt en maksimumspris på korn. I ettertid ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon for å finne ut hva som hadde skjedd under opptøyene. Kommisjonen avhørte 880 personer, og 400 ble tiltalt for ulike lovbrudd. 66 av dem ble frifunnet, mens resten, blant dem flere kvinner, ble straffet med bøter og festningsarbeid. Den første domsavsigelsen ble anket, og til slutt ettergitt i 1829, i hovedsak på grunn av den lange tiden som hadde gått.

Opptrinnet var et typisk «dyrtidsopprør», der vanlige folk tok til motmæle mot høye matvarepriser som kom som følge av den storpolitiske situasjonen. Det var også et utslag av klasseforskjellene som rådet i samfunnet, med en tydelig kjøpmannsklasse i byen som hadde en tydelig makt over bøndene på landet, samtidig som kjøpmennene var avhengige av disse bøndene for å få varer de kunne selge til andre markeder enn Bergen. Det Tumultuariske Optrin gikk inn i en lang rekke med protestaksjoner allmuen i bergensområdet stod bak i perioden etter strilekrigen i 1765. Strilekrigen hadde vist at det var mulig for vanlige folk å få gjennomslag for sitt syn om de sto samlet, og en rekke aksjoner fulgte i årene etter dette opprøret. Tumultene i 1814 fulgte mønsteret fra strilekrigen, med at man satset på at en stor mobilisering ville presse gjennom endringene bøndene ønsket gjennomført.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

RiksforsamlingenEidsvoll var en av mange årsaker som førte til tumultene i Bergen i 1814.

I årene før 1814 var Danmark-Norge preget av Napoleonskrigene, og den britiske blokaden av havnene i Norge gjorde situasjonen vanskelig for Bergen og områdene rundt byen. Økonomien på Strilelandet var basert på at man kunne bytte råvarer fra husdyr, ved og fisk mot blant annet korn, men blokaden førte til at kornlagrene i Bergen ikke var store nok. I tillegg var området rammet av flere år med dårlige kornavlinger. I et vanlig år med normale avlinger, var bøndene avhengige av å kjøpe inn rundt 75 % av kornet de trengte[1] og de manglet i 1813 både såkorn og matkorn. Til gjengjeld hadde man mer sild enn man trengte, da det i denne perioden også var et svært godt sildefiske.[2]

I 1813 ble det i Danmark-Norge også gjennomført økonomiske reformer som svekket valutaen, og i Bergen ble valutaproblemene forsterket av at man ikke klarte å frakte pengesedler til byen på grunn av blokaden. For mange kjøpmenn i Bergen skapte dette en situasjon hvor det var mulig å tjene godt, da handelen med fisk med Tyskland ikke ble rammet av prisfall, mens de kunne ta opp til ti ganger så mye som tidligere for en tønne korn i Bergen. Samtidig holdt prisene på varene de kjøpte fra strilene og arbeiderlønninger seg noenlunde stabile.

For byfolk og bønder i og rundt Bergen medførte disse faktorene at den økonomiske situasjonen ble vanskelig, og i 1813 var det tilløp til opptøyer i byen. Da klarte myndighetene å kontrollere situasjonen gjennom advarsler om straff for å forstyrre ro og orden og ved å innføre et angiverisystem for folk som hadde mer korn enn det som tilsvarte et halvt års forbruk i egen husholdning.

Kielfreden førte til at blokaden ble opphevet og tilgangen på korn ble bedre, men da Christian Frederik kalte inn til Riksforsamlingen, førte det til en ny blokade fra mai 1814, noe som videre førte til ny kornmangel og svært høye kornpriser.[3]

Løpesedlenes vandringer[4]

(Dagens kommunenavn/bydelsnavn i parentes)
1: Børdal (Samnanger) → Høyseter (Samnanger) → Teigen (Kvam) → Steine (Kvam) → Tolo (Kvam) → Sendt til myndighetene i Bergen
2: Samnagner → Haugsdal (Fana) → Nils Mikkelsen Hammersland → Bjorøy (Fjell) → Ebbesvik (Fjell) → Litlesotra (Fjell) → Bildøy (Fjell) → Sotra (Fjell) → Stoppet av en handelsforvalter i Solsvik (Fjell)
3: Samnagner → Haugsdal (Fana) → Nils Mikkelsen Hammersland → Alvøen (Laksevåg) → Søralandet (Laksevåg) → Nygård (Laksevåg) → Solheimsviken (Årstad) → Overlevert til politiet
4: Samnanger → Vaksdal (Vaksdal) → Osterøy (Osterøy) → Haus prestegård (Osterøy) → Sognepresten overeverte den til futen.
5: Samnanger → Vaksdal (Vaksdal) → Med Hans Eriksen Heggholmen til nordre deler av Øygarden
6: Samnanger → Vaksdal (Vaksdal) → Dale (Vaksdal) → Kvilekvål (Voss)
7: Samnanger → Vandret rundt i Fana og Os.
8: Samnanger → Haugsdal (Fana) → Samdal (Fana) → Bontveit (Fana) → Gimmeland (Fana) → Almeland (Fana) → Området rundt Kalandsvatnet (Fana)

Innkalling og forberedelser[rediger | rediger kilde]

I første halvdel av juli 1814 begynte det å sirkulere løpesedler i områdene rundt Bergen. De oppfordret folk til å møte opp i Bergen 25. juli, og det ble truet med at de som ikke møtte, skulle bli slått i hjel.[5] Løpesedlene skal ha stammet fra en gruppe gårder innerst i Samnangerfjorden.[6] En løpeseddel som kom til gården Tolo i dagens Norheimsund ble levert til myndighetene, og kom til Bergen 19. juli, tre dager etter at myndighetene for første gang hadde hørt om disse løpesedlene, da de 16. juli hadde avhørt en mann fra Fana som forklarte at slike løpesedler var i omløp i området.

Minst åtte løpesedler var i omløp. Fire av dem ble stoppet før 25. juli, og av disse fire ble tre levert til myndighetene.

Læreren Hans Børdal i Samnanger ble i ettertid utpekt som mannen bak løpesedlene, men det ble aldri reist noen tiltale mot ham.[7]

Umiddelbart etter at de hadde fått den første løpeseddelen i hende, begynte Bergen magistrat forberedelser. Det ble kalt inn til et møte mellom magistraten, militære ledere i byen og byens kjøpmenn for å finne ut hvordan man skulle møte bøndene som var ventet. Man hadde erfaringene fra strilekrigen i 1765 i minne, og var redd for at noe tilsvarende skulle skje. Magistraten bad derfor kjøpmennene sette ned prisen på korn, og håpet at dette skulle roe gemyttene, men kjøpmennene ville ikke gå med på magistratens ønske. Møtet ble derfor avholdt uten at man kom fram til noe.[8]

Dagen etter dette møtet, 23. juli 1814, ble det avholdt et krisemøte i Providerings-Commissionen for Bergen Stift. I denne kommisjonen satt Jørgen Lottrup Schydtz (konstituert stiftsamtmann), Jacob Reinholdt Klagenberg (magistratpresident) og Jens Rolfsen (kjøpmann). På dette møtet ble det bestemt å sette av et parti rug for å komme folket i møte.[9]

For å være forberedt på det som kunne komme, ble borgervæpningen innkalt til øvelse i byen på formiddagen 25. juli. Slik hadde myndighetene styrken samlet og lett tilgjengelig om det skulle bli bruk for den. 24. juli var både borgervæpningen og styrker fra Bergenhus festning ute i gatene. Kommandanten på Bergenhus hadde blitt bedt om å stille soldater til disposisjon om det ble bruk for dem i forbindelse med det ventede storinnrykket av bønder, men i likhet med frykten under strilekrigen, var kommandanten skeptisk til om soldatene kunne brukes, da han ikke trodde de ville sloss mot sine egne landsmenn, og «mange af de indkomne Bønder vare deres Forældre og Slægtninger»[10] Det ble også nedlagt forbud mot alkoholsalg i byens vertshus.[11]

De urolige dagene[rediger | rediger kilde]

Mandag 25. juli[rediger | rediger kilde]

De første møtene[rediger | rediger kilde]

Johan Randulf Bull var avtroppende stiftsamtmann i Bergen i 1814.

Futen i Nordhordland, Christopher Benedict Bøgh ville hindre voldelige opptøyer. 21. juli hadde han hatt et møte på Haukeland med bøndene i Fana for å få dem til å avlegge ed til kongen, og han hadde samtidig anmodet dem om ikke å møte opp i Bergen 25. juli.[12] Bøgh dro også tidlig om morgenen 25. juli ut for å møte bøndene som var på vei til Bergen. Ved Haukeland møtte han en gruppe bønder på vei fra Os, Fana og Haus. Bøgh og bøndene hadde ulike forklaringer på hva som ble sagt på Haukeland. Bøgh hevdet at han bad dem bli værende der og at han skulle dra til byen på deres vegne for å tale deres sak, mens bøndene hevdet at han bad dem sende to-tre representanter fra hvert prestegjeld for å legge fram saken for øvrigheten. Bøndenes versjon ble støttet i undersøkelseskommisjonens dokumenter.[13]

De første bøndene som kom til byen var en gruppe fra Samnanger, og sju menn ble innkalt til et møte med stiftsamtmannen, magistraten, stadshauptmannen (major Wiese) og futen i Nordhordland. Gruppen ble møtt med løfter fra kjøpmennene Blaauw og Harmens om at de skulle få kjøpe korn fra to skip som noen dager tidligere hadde kommet til byen med bortimot 3 000 tønner korn. Kornet skulle bli solgt til kostpris, noe som var 250 riksdaler pr. tønne korn. Andre kjøpmenn sa seg også villige til å selge korn for 255 riksdaler tønnen. Prisreduksjonen kjøpmennen gikk med på var betydelig, da prisen på en tønne rug eller bygg en måned tidligere lå på mellom 350 og 380 riksdaler.[14] Bonderepresentantene sa seg fornøyd med dette, og sa at de skulle forlate byen og få med seg de andre bøndene. Det ble så bestemt at representanter for de resterende bøndene, én for hvert sokn, skulle senere på dagen bli innkalt til et møte for å bli informert om avtalen. Før det første møtet ble avsluttet leste myndighetenes representanter høyt fra en forordning som kom etter strilekrigen i forsøk på å få fram hvilke konsekvenser et opprør kunne få. Bøgh påtok seg å informere resten av allmuen om det man hadde blitt enig om, men han var ikke klar over hvor stor menneskemengde som hadde samlet seg i byen.[12][15]

Tumulter[rediger | rediger kilde]

I løpet av morgenen, delvis parallelt med møtet med bøndene fra Samnanger, ble byen fylt opp av tusenvis av bønder som kom til byen til fots eller i båt, i hovedsak fra de nærmeste områdene. Flest kom fra Samnanger, Os, Fana, Haus, Årstad, Sotra, Øygarden, Askøy[12] og Manger.[16] Det ble observert hjemmelagde våpen blant tilreisende striler, og flere av dem var også beruset, til tross for at det på forhånd var nedlagt forbud mot alkoholsalg.[17] Forbudet medførte at politimester Friele ble oppsøkt i hjemmet av en gruppe rasende bønder, ledet av en mann fra Austevoll. Disse sa at de skulle skulle «trakke ham ned» for å ha stengt alkoholsalget, og gikk ikke før de ble lovet at dette skulle åpnes igjen.[18]

En gruppe på bortimot hundre personer, bestående av både bønder og byfolk, møtte opp ved August Konows bolig på Natland. Han drev sammen med broren Wollert et handelshus, og det gikk rykter om at de hadde et lager av korn som de holdt tilbake i håp om at prisene skulle stige. Folkemengden krevde at Konow skulle komme til sentrum for å være med på det tillyste møtet. Etter en krass ordveksling dro folkemengden fra Konows bolig uten å få ham med seg. Konow dro likevel til byen, men via en annen vei enn bøndene. Han dro ikke til rådhuset, slik han hadde blitt bedt om, men til handelshuset sitt.[19]

Foran rådstuen ble det etterhvert samlet mange folk. Det rådet en stemning av at bøndene ikke var fornøyd med prisen bøndene fra Samnanger hadde blitt tilbudt. På plassen stod bonderepresentanter som i et skriv til myndighetene hadde forlangt priser på 160 riksdaler pr. tønne rug og 100 pr. tønne havre. Også byallmue samlet seg på plassen med krav om lavere kornpriser, da også de led under de høye prisene. Byboerne skal ha drevet stemningen mot større opphisselse, og det ble etterhvert også fremmet krav fra folkemassen om lavere priser også på andre varer enn korn, og enkelte truet med å bevæpne seg.[20]

På rådhuset hadde futen, magistraten, konstituert stiftsamtmann og stiftsamtmann Johan Randulf Bull samlet seg, sammen med de fleste av kjøpmennene i byen for å ta imot det de trodde skulle være en liten gruppe utsendinger. Dørene ble ikke bevoktet, av frykt for å provosere folket som hadde samlet seg i byen. I stedet for en begrenset gruppe med utsendinger, slik myndighetene ventet, strømmet bønder og allmue fra byen inn i bystyresalen, samtidig som det ble stående en stor folkemengde igjen utenfor bygget. Myndighetsrepresentantene ble presset sammen i salen av den store menneskemengden, og det ble fremsatt trusler om at det for øvrighetspersonene kunne ende slik det hadde gjort med deres forgjengere under strilekrigen. Etter hvert som øvrigheten og lederne for allmuen fikk en viss oversikt over situasjonen, oppdaget de at flere av kjøpmennene som hadde blitt beskyldt for å ha tatt for høye priser på korn eller gjemme vekk korn, ikke var til stede i salen. Dette gjaldt Wollert Konow, Jacob Blaauw og Christopher H. Sødring.[21]

En flokk bønder og byfolk dro derfor til Wollert Konows hjem, der de trengte seg inn og fant han på kontoret. De krevde at han skulle bli med dem til rådhuset, men som sin bror, nektet han å bli med folkemengden. Han sa at han måtte bli innkalt av byens myndigheter for å dra, og en kontorbetjent dro for å høre om det ble gitt en slik innkalling. Tre politibetjenter kom til Konows hus, der stemningen etterhvert hadde blitt svært hissig. De tre betjentene forkynte en innkalling for Konow, og han gikk med på å bli rodd til Torget sammen med kontorbetjenten, to politibetjenter og to bønder, da det var kortere å gå derfra til rådhuset. De to bøndene hadde tatt på seg å beskytte Konow, noe de også måtte, for da båten kom til Torget oppsto det uroligheter der flere forsøkte å slå Konow, mens andre ropte skjellsord etter ham. Konow kom uskadd til rådhuset, og berømmet senere de to bøndene som hadde beskyttet ham.

Det ble nå sendt ut folk for å hente Blaauw og Sødring, men begge disse var på veg til Rådhuset, og unngikk folkemengden som lette etter dem.[22][23]

En ny gruppe protestanter meldte nå sin ankomst til rådhuset. Blant dem var to som senere ble utpekt som hovedmennene i opprøret. Zacharias Pedersen og Johann Christopher Esman var begge tømmermenn, og ble i femtiden om ettermiddagen oppsøkt på jobben ved et av byens skipsverft med beskjed om at de måtte komme til rådhuset, da de var blitt etterspurt av øvrigheten. Sammen med rundt seksti kolleger dro de derfor til rådhuset. Etter å ha banet seg veg gjennom folkemassen som bestod av både bønder og byfolk, traff de kjøpmann Dankert D. Krohn inne i rådhuset, og konfronterte ham med det de oppfattet som en alt for lav lønn til tømmermennene som stod i hans tjeneste. Pedersen ble i ettertid anklaget for å ha fysisk forulempet Krohn, noe både Pedersen og Esman benektet.

Noen av de siste urolighetene 25. juli fant sted ved Muren.

Stiftsamtmann Johan Randulf Bull hadde klart å bane seg veg ut av bygget sammen med medlemmene i magistraten. Ved hjelp av embedsmenn og byborgere klarte Bull å slippe unna rasende bønder som tok opp jakten på ham, og inn i sitt eget hjem.[24][25]

Samtidig klarte en gruppe kjøpmenn med blant andre Sødring, Jacob Blaauw, John Grieg og Johan Cordt Harmens å stenge seg inne i et annet rom på rådhuset. I denne gruppen var flere av kjøpmennene som ble anklaget for å drive opp kornprisen. Etter at Pedersen og Esman hadde snakket med Krohn, brøt de opp døren til rommet der kjøpmennene hadde stengt seg inne, og gikk sammen med en tredje tømmermann inn i rommet. Blaauw følte seg presset, og forsøkte å tilby mennene korn for å forlate rommet, men de tre mennene gikk ut til resten av de som var samlet i rådhuset og erklærte at Blaauw ville selge kornet billigere.[26] I tumultene i rådhuset ble det også i kraftige ordelag krevd lavere priser på blant annet strye og hamp.[18]

Bøndene forlater byen[rediger | rediger kilde]

Da Bull kom seg i sikkerhet i hjemmet sitt, fikk han gitt beskjed om at det skulle bli slått på alarmtrommen. Ved dette signalet rykket borgervæpningen ut og stilte seg opp på sentrale steder i byen, som ved rådhuset og ved Muren. Dette roet folkemassen, men siden borgervæpningen hadde et dårlig rykte blant folk i byen, var det fremdeles urolig. På veg hjem, ble August Konow grepet av en gruppe bønder ved Muren, og det kom til håndgemeng mellom ham og noen andre kjøpmenn og bøndene.

I et forsøk på å roe ned folk i byen foreslo noen borgere å kunngjøre tilbudet om billigere korn som hadde blitt gitt tidligere på dagen. Tilbudet ble kunngjort ved trommeslag, og fikk virkningen man hadde håpet. Stemningen letnet, og ut over kvelden forlot mange bønder byen.[24][27]

Tirsdag 26. juli[rediger | rediger kilde]

Neste morgen, tirsdag 26. juli, strømmet det på nytt bønder til byen. Det kom båtlass fulle av bønder, og flere hundre møtte opp utenfor rådhuset for å vise sin misnøye med resultatet fra dagen i forveien. Myndighetene hadde nå tilgjengelig våpenmakt, men valgte å ikke bruke denne. Det hadde på forhånd blitt inngått en avtale mellom magistraten og stiftet om at en fast kornpris ikke skulle bli fastsatt om det ikke var «ytterste nødfall», og situasjonen denne dagen ble ansett som dette. Myndighetene gav derfor beskjed om at de ville vurdere å fastsette en takst om de fikk skriftlige anmodninger fra allmuen både i byen og på landet.

Dette gjorde at folkemengden utenfor rådhuset løste seg opp, og borgervæpningen ble stilt opp som vakter ved inngangen. Anmodningene, en underskrevet av seks bønder og en av tolv tømmermenn fra to av verftene, kom myndighetene i hende i løpet av noen timer og det ble fastsatt en takst for korn, underskrevet av både magistraten og den konstituerte stiftsamtmannen. Denne taksten ble kunngjort samme kveld, og bøndene forlot etterhvert byen mens «Byens Almue blev rolig». Med dette var Det Tumultariske Optrin i hovedsak over.[28][29]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Prisreguleringen blir opphevet[rediger | rediger kilde]

I august ble varetilgangen i Bergen bedre, og 4. august 1814 ble korntakstene som ble fastsatt i møtet med samnangerbøndene opphevet. 14. august var krigen med Sverige over, og med det ble det igjen fri tilgang av korn til Bergen og matmangelen tok slutt.[30]

Borgerskapets reaksjon[rediger | rediger kilde]

27. juli samlet borgerskapet seg i rådhuset. Så mange møtte opp at de måtte flytte fra Representantenes værelse der de først møtte, og over i den store salen. Borgerne forfattet en tekst som ble underskrevet av 128 borgere. Denne teksten ble utgangspunkt for et brev som ble sendt fra borgerne i Bergen til kongen 29. juli, underskrevet av 203 borgere. I brevet fikk myndighetene sterk kritikk for at de hadde latt tumultene finne sted, men det ble også rettet kritikk mot enkelte av byens borgere for å ha solgt korn til for høye priser[29][31] og ikke minst ble bøndene og byallmuen kritisert.[30]

SitatUnegtelig er det, og med vemodsfuld Harme anmærke vi det, at enkelte af våre Medborgere, dog vi vil kun haabe saare faae i Tallet, skiændede det agtværdige Borgernavn, og toge Blodpenge for det Korn de solgte til deres lidende og kraftløse Medborgere.[29]Sitat

Det ble også bedt om at det skulle bli nedsatt en undersøkelseskommisjon, slik det tidligere hadde blitt gjort etter strilekrigen.

Undersøkelseskommisjonen[rediger | rediger kilde]

Borgerskapets ønsker om en undersøkelseskommisjon ble hørt av kongen. 17. oktober 1814 bestemte han å opprette en kommisjon som skulle finne ut hvem som stod bak tumultene. 20. desember ble mandatet utvidet til å inkludere en undersøkelse av borgernes skyld i det som hadde skjedd.

Undersøkelseskommisjonen bestod av den pensjonerte justisråd og stiftamtsskriver Christian Lerche Dahl og assessor Peter Blix Heiberg fra Bergen stiftsoverrett, rådmann og prokurator Henrich Leganger (aktor), politifullmektig og prokurator Peder Christensen (allmuens forsvarer) og cand. jur. Jens Scydtz som sekretær.[n 1] To politibetjenter ble i tillegg stilt til kommisjonens disposisjon. De begynte arbeidet 13. mars 1815 og det forelå en dom 20. mai 1822.

Kommisjonen hadde informasjon fra et stort antall avhør til rådighet. Mange ble avhørt før kommisjonen startet sitt arbeid, og kommisjonen beordret også mange avhør. Tømmermennene Zacharias Pedersen og Johann Christopher Esman ble fort sirklet inn av kommisjonen, og det ble i tillegg til håndverkere gjort mange avhør av kjøpmenn, torgkoner, bønder og byallmue. Etter at dette var gjort forsøkte kommisjonen å finne ut hvor løpesedlene som hadde bedt folk møte opp i Bergen stammet fra, hvordan de hadde vandret i områdene rundt Bergen og hvem som var bondeledere. I dette arbeidet ble så unge barn som 8-9 år avhørt. Arbeidet med å finne ut hvor løpesedlene kom fra var mislykket, til tross for at stadig nye folk ble avhørt. Kommisjonen beordret også flere avhør av kjøpmenn for å finne ut om de hadde tatt for høye kornpriser.

29. september 1819 la aktor fram sin påstand. Han frafalt tiltale mot alle kjøpmennene som hadde blitt beskyldt for å ta for høye priser, men mente at byens kjøpmenn burde betale en fjerdedel av undersøkelseskommisjonens kostnader. Han la videre ned påstand om straff med tukthus (for kvinner) og festningsarbeid (for menn) for 59 personer. Tidsrammene for disse straffene lå mellom tre måneder og livstid for menn og to måneder og et år for kvinner. Han la også ned påstand om at 340 personer burde dømmes til bøter. Den nedsatte forsvareren argumenterte i hovedsak for frifinnelse av allmuen. Flere kjøpmenn og noen bønder fikk nå advokater til å tale sin sak. Kjøpmennene ville ikke betale for saken, mens bøndene ville frifinnes, og prosessen fram til det forelå en dom tok derfor lang tid.[32]

Dommer[rediger | rediger kilde]

20. mai 1822 falt kommisjonens dom. De som ble dømt ble delt inn i fem klasser, fordelt etter hvilken rolle de hadde hatt i opptøyene.

  1. De som enten i Bergen eller på Natland hadde gjort noe som gjorde at de umiddelbart skulle få korporlig straff.
  2. De som stod bak løpesedlene og hadde dratt til byen.
  3. De som hadde dratt til byen uten å stå bak løpesedlene, eller hadde videreformidlet løpesedlene uten selv å dra til byen.
  4. De som ikke kunne ilegges bøter, men som skulle dele på saksomkostningene.
  5. De som kommisjonen mente hverken skulle dømmes til bøter og saksomkostninger.

For de to første dømte, tømmermennene Zacharias Pedersen og Johann Christopher Esman, la kommisjonen inn en formildende omstendighet som skulle gjelde for alle personene som var involvert i saken. Kommisjonen slo fast at det var hungersnød i stiftet og «ublue priser» på korn. Til tross for dette ble det idømt strenge straffer for flere av de involverte. Den strengeste straffen som ble gitt var to års festningsarbeid.[29][33][34]

Tilsammen ble 355 personer dømt for deltagelse i Det Tumultariske Optrin. 58 fikk korporlig straff mens 277 ble dømt til bøter. 66 personer ble frikjent. I all hovedsak var det bønder som ble dømt, men av de 29 personene fra byallmuen som ble straffet, tilhørte 18 av dem klasse 1, altså de mest alvorlige forbrytelsene. Unge og ressurssterke menn fikk generelt hardere straffer enn kvinner, eldre menn og barn og ungdommer. Kjøpmennene i byen ble dømt til å betale 14 % av saksomkostningene.[35]

De dømte kom fra store deler av området rundt Bergen. Det ble felt dommer i de fem kategoriene mot folk fra Askøy, Bergen, Fana, Kvam, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sotra og Voss. Innad i disse enhetene var ikke den geografiske fordelingen jevn. For eksempel kom nesten alle de dømte fra Manger prestegjeld på Radøy fra Hordabø sogn, mens ingen fra Manger sogn ble dømt.[36][37]

Kun de som var i gruppe en, og som hadde fått strengere straff enn bøter, kunne anke dommen. 43 av disse anket til Høyesterett. Av dem var ikke Pedersen og Esman. Høyesterett gav sin dom 24. oktober 1826, og bekreftet det kommisjonen hadde kommet fram til, bortsett fra at to personer fikk skjerpet straffene sine og at de dømte i fellesskap måtte betale for ankesaken. Høyesterett påla i tillegg Peter Blix Heiberg fra undersøkelseskommisjonen å betale 200 lodd sølv til nærmeste sykehus for å ha halt ut saken.

Det hele tok en ny vending året etter. 6. oktober 1827 benådet kongen alle dem som ble dømt i høyesterett. Dette førte til en sterk reaksjon fra administrasjonen i stiftet som reagerte på at de som hadde fått strengest straff ble benådet, mens de som kun måtte betale bøter ikke ble det. En årelang kommunikasjon mellom stiftet og departementet, som mente at stiftet hadde en god sak, fulgte deretter, før det hele endte med at departementet i februar 1829 fritok alle de dømte for straff, så sant denne ikke allerede var ferdigsonet.[38]

Vurdering[rediger | rediger kilde]

Historikeren Ellen Elizabeth Horneman sier at gjennom prisreduksjonen de fikk gjennomslag for og frafallet av straff gikk bøndene «seirende ut av denne konflikten», men at rettsoppgjøret «må ha gitt seieren en bitter bismak».[34] John Ragnar Myking deler delvis denne oppfatningen når han sier at «I ein viss mon vann såleis bønder og arbeidsfolk i byen fram med krava sine» men videre at «Oppstanden kosta likevel mange av deltakarane dyrt».[29] Bjørn Davidsen påpeker som Myking at bøndene «fikk på et vis viljen sin», men at dette kom med en stor etterforskning og rettssak som konsekvens, og at prisreduksjonen de fikk gjennomslag for kun var midlertidig.[39]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Horneman, s. 23
  2. ^ Døssland, s. 17
  3. ^ Davidsen, s. 6-9
  4. ^ Davidsen, s. 11-12
  5. ^ Døssland, s 20
  6. ^ Myking, s. 270-271
  7. ^ Davidsen, s. 9-11
  8. ^ Horneman, s. 24
  9. ^ Davidsen, s. 11-13
  10. ^ Davidsen, s. 29
  11. ^ Horneman, s. 25
  12. ^ a b c Myking, s. 264
  13. ^ Davidsen, s. 14-15
  14. ^ Horneman, s. 26
  15. ^ Davidsen, s. 15-16
  16. ^ Døssland, s. 20
  17. ^ Davidsen, s. 16-17
  18. ^ a b Davidsen, s. 27
  19. ^ Davidsen, s. 18-19
  20. ^ Hornemann, s. 27
  21. ^ Myking, s. 264-265
  22. ^ Davidsen s. 19-23
  23. ^ Myking, s. 266
  24. ^ a b Myking, s. 267
  25. ^ Davidsen, s. 28
  26. ^ Davidsen, s. 23-26
  27. ^ Davidsen, s. 28-30
  28. ^ Davidsen, s. 30-32
  29. ^ a b c d e Myking, s. 268
  30. ^ a b Horneman, s. 28
  31. ^ Davidsen, s. 33-34
  32. ^ Davidsen, s. 34-36
  33. ^ Davidsen, s.37-38
  34. ^ a b Horneman, s. 30
  35. ^ Horneman, s. 29
  36. ^ Horneman, s. 32
  37. ^ Davidsen, s. 47
  38. ^ Davidsen, s. 39-42
  39. ^ Davidesen, s. 2

Kommentarer[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Davidsen (s. 35) oppgir Scydtz som sekretær, og i hans framstilling kan det virke som om Schydtz hadde en mindre rolle i gruppen, mens Horneman (s. 28) oppgir Schydtz som leder for kommisjonen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Atle Døssland. «I skuggen av krigen» s. 9-22. I: Atle Døssland og Karl Egil Johansen. Strilesoga. Nord- og Midthordland gjennom tidene. Band 4. Frå 1800 til 1914. Eide forlag, 1999. ISBN 82-514-0554-8
  • Emma Elizabeth Horneman. «Dyrtid og opprør - Det tumultariske Optrin i Bergen i 1814» s. 21-42. I: Bergen, bergenserne og 1814. Et jubileumsskrift i anledning grunnlovsjubileet i 2014. Redigert av Frode Ulvund, utgitt av Bergen historiske forening. Bodini forlag, 2014. ISBN 978-82-7128-700-9
  • John Ragnar Myking. Bønder nær byen: 1665-1870, Bergen, Fana bygdeboknemd, 1990. ISBN 82-991226-1-9. Kapitlet «Kriser og opprør», side 249-273. E-bok
  • Bjørn Davidsen. «Det Tumultuariske Optrin i Bergen 1814», I: Bergensposten nr. 3 september 2014, Statsarkivet i Bergen, 2014. PDF[død lenke]