Desiré-Félicien-François-Joseph Mercier
| Desiré-Félicien-François-Joseph Mercier | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Désiré Félicien François Joseph Mercier 21. nov. 1851[1][2][3][4]  Braine-l'Alleud[5][6] | ||
| Død | 23. jan. 1926[1][2][5][6] (74 år) Brussel[5][6] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, teolog, universitetslærer, katolsk prest (1874–), katolsk biskop (1906–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Det katolske universitetet i Leuven | ||
| Nasjonalitet | belgisk[7] | ||
| Gravlagt | St. Rumbold's Cathedral | ||
| Medlem av | Accademia delle Scienze di Torino (1918–)[6] | ||
| Utmerkelser | 17 oppføringer
Sankt Sylvester-ordenen
Pro Ecclesia et Pontifice Den hvite ørns orden Malteserordenen Æresdoktor ved Université de Strasbourg (1920)[8][9] Æresdoktor ved Universitetet i Liège (1921)[10] Den dobbelte drageorden[11] Storbånd av Leopoldsordenen (1919) Civic Cross, 1st class Storkors av Æreslegionen Storkors av Eikekroneordenen Storkors av Solordenen Storkors med kjede av Karl IIIs orden Storkors av Den hvite ørns orden Storbånd av Den oppadstigende sols orden Kommandør av Kristusordenen Croix de guerre 1914–1918 | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Desiré-Félicien-François-Joseph Mercier (født 21. november 1851 i Château du Castegier ved Braine-l’Alleud i Belgia, død 23. januar 1926 i Brussel) var en belgisk kardinal. Han var katolsk erkebiskop av Mechelen 1906–1926. Han ble kreert til kardinal i 1907 av pave Pius X. Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI. Blant annet på grunn av kong Albert Is eksil under første verdenskrig var det kardinal Mercier som fremstod som samlingspunktet for den nasjonale motstand mot den tyske okkupasjonsmakt. Han var også en promotor av nyskolastisk teologi.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Mercier var sønn av Paul-Léon Mercier og Anne-Marie Barbe Croquet. Han fikk sin grunnleggende skolering ved Collège Saint-Rombaut i Mechelen og studerte derpå filosofi og teologi ved seminaret i samme by. Han tok doktorgrad i filosofi ved universitetet i Louvain, og tok flere kurs i psykologi i Paris.
Prest
[rediger | rediger kilde]Mercier ble presteviet i Brussel den 4. april 1874 av titularerkebiskop Giacomo Cattani, hvorpå han i noen år bedrev ytterligere studier. Mellom 1877 og 1882 foreleste Mercier i filosofi ved Mechelens lavere seminarium, der han også virket som sjelesørger. Under de kommende tyve år innehadde han professoratet i skolastisk filosofi (da i den nye formen nyskolastikk) ved universitetet i Louvain.
I 1894 grunnla han tidskriftet Revue Néoscolastique og var dets redaktør frem til 1906. Tidskriftet søkte å fremme studiene av thomistisk filosofi og teologi. Mercier skrev om metafysikk, filosofi og psykologi ut fra en skolastisk diskurs, og flere av hans tekster ble oversatt til blant annet engelsk, tysk og polsk. Hans fremste verk er Les origines de la psychologie contemporaine (1897).
Erkebiskop av Mechelen
[rediger | rediger kilde]Merciers stringente forskning og publikasjoner om thomistisk filosofi fikk pave Pius Xs oppmerksomhet. I februar 1906 utnevnte Paven Mercier til erkebiskop av Mechelen, og han ble bispeviet i katedralen Saint-Rombaut måneden etter. Ordinerende biskop var erkebiskop Antonio Vico; medkonsekrerende var biskop Antoine Stillemans av Gent, og biskop Gustave-Joseph Waffelaert av Brugge.
Umiddelbart etter utnevnelsen publiserte de belgiske biskopene Instructions aux Directeurs et aux professeurs des collèges libres d'humanités, som han personlig hadde redigert, der fransk tydelig ble promotert som språk i høyere utdanning, til stor skuffelse for de flamske kulturaktivistene.[12]
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Påfølgende år, ved konsistoriet den 15. april 1907, utnevnte Pius X Mercier til kardinalprest av kirken San Pietro in Vincoli.
I sitt hyrdebrev til fasten fra 1908[13] støttet han encyklikaen Pascendi Dominici Gregis som avviste modernismen; han fordømte George Tyrrell ved navns nevnelse – mens encyklikaen ikke nevnte noen navn – og fordømte evolusjonsteorien, en hypotese «ikke engang bevist innen det begrensede feltet dannelsen av plante- eller dyrearter». George Tyrrell svarte ham samme år i sin bok «Medievalism: a response to Cardinal Mercier».
Sommeren 1914 brøt første verdenskrig ut. Den 4. august 1914 angrep Tyskland Belgia som forberedelse til å invadere Frankrike. Den 20. august ble kardinal Mercier kalt til Roma for å delta ved Pius Xs begravelse og i konklavet som skulle velge en ny pave. To uker senere vendte Mercier tilbake til Belgia og fant da at katedralen Saint-Rombaut i Mechelen var delvis ødelagt. I samband med de strider som fulgte ble mange belgiske sivilister drept, herav også tretten av de prester som virket i Merciers bispedømme.
Mens kong Albert I ble tvunget i eksil, organiserte Mercier motstand mot okkupantene.
Kardinal Mercier fikk den 24. desember 1914 distribuert til juletid hyrdebrevet «Patriotisme et Endurance» / «Vaderlandsliefde en standvastige lijdzaamheid» (Patriotisme og utholdenhet),[14] som dessuten skulle leses opp i alle Belgias kirker den 1. januar 1915 i den hensikt å styrke og trøste den lidende befolkning. Moritz Freiherr von Bissing, Belgias generalguvernør (1914–1917), forbød at Merciers hyrdebrev ble lest i belgiske kirker på nyttårsdagen 1. januar 1915.[15][16] Mange av de prester som i sine kirker hadde lest opp Merciers skrift ble fengslet.
Kardinal Mercier personifiserte den belgiske motstand mot de tyske okkupantene, og ble snart satt i husarrest. Dette hindret ikke Mercier i å fortsette å kollidere med okkupantene i sitt folks interesse. I et brev til den tyske kansler Georg von Hertling tok han opp brudd på folkeretten og protesterte mot konfiskeringen av klokkene.[17] Husarresten hindret ham ikke i å fordømme deportasjonene av arbeidere til Tyskland i 1916. Hans rykte blant patriotiske belgiere var bunnsolid. I 1916 sendte pave Benedikt XV et brev til Mercier og gav ham sin helhjertede støtte.
Ved konklavet i 1922 var han en av de kardinalelektorer som valgte Pius XI til ny pave.
Fra 1921 frem til sin død i 1926 førte kardinal Mercier inngående samtaler med anglikanske teologer, deriblant Edward Wood Halifax. Kardinalen var dessuten en av pater Vincent Lebbes ivrige støttespillere i hans arbeid i Kina.
Kardinal Mercier motarbeidet kravene fra den flamske bevegelse, spesielt splittelsen av det katolske universitetet i Louvain. Ifølge en flamsk prest forklarte han ham under et intervju sin visjon om sameksistensen mellom flamsktalende og fransktalende i Belgia: «Jeg er av en rase som er bestemt til å dominere, og du er av en rase som er bestemt til å tjene.» Roland Ferrier bemerker noen ledetråder til kardinalens vallonske følelser: de vallonske flaggene som ble heist offentlig for første gang i Nivelles, under hans besøk i byen 22. juni 1913; autorisasjonen gitt til fader Omer Englebert til å sitte i den vallonske forsamling i 1923; skriftlig støtte til fader Jacques Mahieu helt i begynnelsen av hans vallonske aksjon i henhold til Pourquoi pas? av 12. mars 1937; støtte til det katolske parlamentsmedlem Max Pastur i hans kritikk av etableringen av Boerenbond i Vallonsk-Brabant… Noen vallonske aktivister i denne perioden var, som kardinal Mercier, både belgiske patrioter og vallonske «patrioter». I Flandern skulle noen flamske aktivister da ha gitt ham kallenavnet «Vlamingenhater» (Flamlenderhateren).
Mercier hadde ingenting a priori imot flamlendernes kultur eller språk, som var sterkt tilstede i katolske strukturer, men forble overbevist – som mange på den tiden – om franskens overlegenhet, som kulturens og vitenskapens språk, med global innflytelse.
Kardinal Mercier led av kronisk dyspepsi og undergikk i januar 1926 en operasjon for en lesjon i magen. På sykesengen fikk han besøk av blant andre kong Albert I og dronning Elisabeth. Mercier falt i koma den 23. januar og døde senere samme dag; han ble 74 år gammel.
Kardinal Mercier har fått sitt siste hvilested i Saint-Rombaut-katedralen i Mechelen.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1767
- Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819
- Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1856) *1822
- Kardinal Carlo Sacconi (1808-1889) *1851
- Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829-1892) *1872
- Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843-1913) *1887
- Kardinal Antonio Vico (1847-1829) *1898
- Kardinal Desiré-Félicien-François-Joseph Mercier (1851-1926) *1906 [18]
Verker (Utvalg)
[rediger | rediger kilde]- Contre les barbares. Lettres, mandements, protestations du primat de Belgique pendant l'occupation allemande. Blond & Gay, Paris 1917.
- Métaphysique génerale ou ontologie. Université, Leuven 1919.
- Les origines de la psychologie contemporaire. Université, Leuven 1925.
- Patriotisme et endurance. Dessain, Malines 1914.
- A mes séminaristes. Steffen, Limburg 1922.
- The voice of Belgium. Being the war utterances of Cardinal Mercier. Burns & Oates, London 1977.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 Encyclopædia Britannica Online, oppført som Desire-Joseph Mercier, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Desire-Joseph-Mercier, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Désiré Mercier, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mercier-desire[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Biographie Nationale de Belgique, oppført som cardinal Désiré Mercier, Biographie nationale de Belgique ID cardinal-desire-mercier, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 ODIS, ODIS ID PS_9149[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 4 www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID desire-mercier, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ↑ LIBRIS, Libris-URI 64jlmd4q2tkf42q, utgitt 2. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ↑ gallica.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
- ↑ journals.openedition.org[Hentet fra Wikidata]
- ↑ orbi.uliege.be[Hentet fra Wikidata]
- ↑ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Strobbe, Johan (2007): 200 jaar dichters, denkers en durvers: Het klein seminarie van Roeselare. Biografie van een college. Tielt: Lannoo. s.230-31
- ↑ Texte intégral en français dans George Tyrrell: Medievalism: A reply to cardinal Mercier, London, Longmans, Green & Co, 1908, s.189-210 https://archive.org/stream/medievalismreply00tyrriala#page/189/mode/1up.
- ↑ Jan de Volder: Benoît XV et la Belgique durant la Grande Guerre, Institut historique belge de Rome, 1996, s.43
- ↑ Boudens: La prédication verbale et les cadres prédicatifs. s.207ff. 1915 lettre pastorale von Bissing
- ↑ Robrecht Boudens: Two Cardinals: John Henry Newman. Desiré Joseph Mercier (= Bibliotheca Ephemeridum Theologicarum Lovaniensium. Band 123). Leuven University Press, Löwen 1995, ISBN 90-6186-717-7, s. 204–207 (Mal:Google Buch).
- ↑ Karl von Hertling: Ein Jahr in der Reichskanzlei. Erinnerungen an die Kanzlerschaft meines Vaters. Herder, Freiburg 1919, s.20–24.
- ↑ http://www.catholic-hierarchy.org mercierd, lest 27. desember 2021
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (Festskrift som nekrolog): Le cardinal Mercier. 1851–1926. Desmet-Verteneuil, Brussel 1927.
- Édouard Beauduin: Le Cardinal Mercier. Casterman, Tournai 1966.
- David A. Boileau: Cardinal Mercier. A memoir. Peeters, Leuven 1996, ISBN 90-6831-862-4.
- David A. Boileau: Cardinal Mercier’s philosophical essays. A study in Neo-Thomism. Peeters, Leuven 2002, ISBN 90-429-1104-2.
- John A. Gade: The life of Cardinal Mercier. Scribner, New York 1935.
- Georges Goyau: Le Cardinal Mercier. Flammarion, Paris 1930.
- Ilse Meseberg-Haubold: Der Widerstand Kardinal Merciers gegen die deutsche Besetzung Belgiens 1914–1918. Ein Beitrag zur politischen Rolle des Katholizismus im Ersten Weltkrieg. Lang, Frankfurt am Main, Bern 1982, ISBN 3-8204-6257-0.
- George Tyrrell: Medievalism. A reply to Cardinal Mercier. Christian Classics Edition, Allen, Tex. 1974, ISBN 0-87061-207-7 (Nachdr. d. Ausg. London 1909).
- Ludwig Volk: Kardinal Mercier, der deutsche Episkopat und die Neutralitätspolitik Benedikts XV. 1914–1916, in: Stimmen der Zeit 192 (1974), S. 611–630.