Desiré-Félicien-François-Joseph Mercier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Desiré-Félicien-François-Joseph Mercier
Cardinal Mercier.png
FødtDésiré Félicien François Joseph Mercier
21. nov. 1851[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Braine-l'Alleud[5]Rediger på Wikidata
Død23. jan. 1926[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (74 år)
Brussel[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Filosof, teolog, universitetslærer, katolsk prest (1874–)[6]Rediger på Wikidata
Embete Katolsk erkebiskop (1906–), kardinal (1907–), katolsk biskop (1906–)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Det katolske universitetet i LeuvenRediger på Wikidata
Nasjonalitet BelgiaRediger på Wikidata
Medlem av Accademia delle Scienze di Torino (1918–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Sankt Sylvester-ordenen, Pro Ecclesia et PontificeRediger på Wikidata
Våpenskjold
Desiré-Félicien-François-Joseph Merciers våpenskjold

Desiré-Félicien-François-Joseph Mercier (født 21. november 1851 i Château du Castegier, Baine-l'Alleud i Belgia, død 23. januar 1926 i Brussel) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Mechelen 19061926.

Han ble kreert til kardinal i 1907 av pave Pius X.

Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI. På grunn av kong Albert Is eksil under første verdenskrig var det kardinal Mercier som fremstod som samlingspunktet for den nasjonale motstand mot den tyske okkupasjonsmakt. Han var også en promotor av nyskolastisk teologi.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mercier var sønn av Paul-Léon Mercier og Anne-Marie Barbe Croquet.

Han fikk sin grunnleggende skolering ved Collège Saint-Rombaut i Mechelen og studerte derpå filosofi og teologi ved seminaret i samme by. Han tok doktorgrad i filosofi ved universitetet i Louvain, og tok flere kurs i psykologi i Paris.

Prest[rediger | rediger kilde]

Mercier ble presteviet i Brussel den 4. april 1874 av titularerkebiskop Giacomo Cattani, hvorpå han i noen år bedrev ytterligere studier. Mellom 1877 og 1882 foreleste Mercier i filosofi ved Mechelens lavere seminarium, der han også virket som sjelesørger. Under de kommende tyve år innehadde han professoratet i filosofi ved universitetet i Louvain.

I 1894 grunnla han tidskriftet Revue Néoscolastique og var dets redaktør frem til 1906. Tidskriftet søkte å fremme studiene av thomistisk filosofi og teologi. Mercier skrev om metafysikk, filosofi og psykologi ut fra en skolastisk diskurs, og flere av hans tekster ble oversatt til blant annet engelsk, tysk og polsk. Hans fremste verk er Les origines de la psychologie contemporaine (1897).

Erkebiskop av Mechelen, kardinal[rediger | rediger kilde]

Merciers stringente forskning og publikasjoner om thomistisk filosofi fikk pave Pius Xs oppmerksomhet. I februar 1906 utnevnte Paven Mercier til erkebiskop av Mechelen, og han ble bispeviet i katedralen Saint-Rombaut måneden etter. Ordinerende biskop var erkebiskop Antonio Vico. Påfølgende år, ved konsistoriet den 15. april 1907, utnevnte Pius X Mercier til kardinalprest av kirken San Pietro in Vincoli.

Sommeren 1914 brøt første verdenskrig ut. Den 4. august 1914 angrep Tyskland Belgia som forberedelse til å invadere Frankrike. Den 20. august ble kardinal Mercier kalt til Roma for å delta ved Pius Xs begravelse og i konklavet som skulle velge en ny pave. To uker senere vendte Mercier tilbake til Belgia og fant da at katedralen Saint-Rombaut i Mechelen var delvis ødelagt.

Kardinal Merciers statue i Brussel

I samband med de strider som fulgte ble mange belgiske sivilister drept, herav også tretten av de prester som virket i Merciers bispedømme. Mercier publiserte på denne bakgrunn skriftet Patriotisme og utholdenhet, som ble lest opp i alle Belgias kirker i den hensikt å styrke og trøste den lidende befolkning. Kardinal Mercier personifiderte den belgiske motstand mot de tyske okkupantene, og ble snart satt i husarrest. Mange av de prester som i sine kirker hadde lest Merciers skrift ble fengslet. I 1916 sendte pave Benedikt XV et brev til Mercier og gav ham sin helhjertede støtte.

Fra 1921 frem til sin død i 1926 førte kardinal Mercier inngående samtaler med anglikanske teologer, deriblant Edward Wood Halifax. Ved konklavet i 1922 var han en av de kardinalelektorer som valgte Pius XI til ny pave.

Kardinal Mercier led av kronisk dyspepsi og undergikk i januar 1926 en operasjon for en lesjon i magen. På sykesengen fikk han besøk av blant andre kong Albert I og dronning Elisabeth. Mercier falt i koma den 23. januar og døde senere samme dag; han ble 74 år gammel.

Kardinal Mercier har fått sitt siste hvilested i Saint-Rombaut-katedralen i Mechelen.

Verker (Utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Contre les barbares. Lettres, mandements, protestations du primat de Belgique pendant l'occupation allemande. Blond & Gay, Paris 1917.
  • Métaphysique génerale ou ontologie. Université, Leuven 1919.
  • Les origines de la psychologie contemporaire. Université, Leuven 1925.
  • Patriotisme et endurance. Dessain, Malines 1914.
  • A mes séminaristes. Steffen, Limburg 1922.
  • The voice of Belgium. Being the war utterances of Cardinal Mercier. Burns & Oates, London 1977.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Desire-Joseph Mercier, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Desire-Joseph-Mercier, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Désiré Mercier, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mercier-desire[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c Accademia delle Scienze di Torino, Accademia delle Scienze di Torino ID desire-mercier, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID mercierd, besøkt 2. februar 2021[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • (Festskrift som nekrolog): Le cardinal Mercier. 1851–1926. Desmet-Verteneuil, Brussel 1927.
  • Édouard Beauduin: Le Cardinal Mercier. Casterman, Tournai 1966.
  • David A. Boileau: Cardinal Mercier. A memoir. Peeters, Leuven 1996, ISBN 90-6831-862-4.
  • David A. Boileau: Cardinal Mercier’s philosophical essays. A study in Neo-Thomism. Peeters, Leuven 2002, ISBN 90-429-1104-2.
  • John A. Gade: The life of Cardinal Mercier. Scribner, New York 1935.
  • Georges Goyau: Le Cardinal Mercier. Flammarion, Paris 1930.
  • Ilse Meseberg-Haubold: Der Widerstand Kardinal Merciers gegen die deutsche Besetzung Belgiens 1914–1918. Ein Beitrag zur politischen Rolle des Katholizismus im Ersten Weltkrieg. Lang, Frankfurt am Main, Bern 1982, ISBN 3-8204-6257-0.
  • George Tyrrell: Medievalism. A reply to Cardinal Mercier. Christian Classics Edition, Allen, Tex. 1974, ISBN 0-87061-207-7 (Nachdr. d. Ausg. London 1909).
  • Ludwig Volk: Kardinal Mercier, der deutsche Episkopat und die Neutralitätspolitik Benedikts XV. 1914–1916, in: Stimmen der Zeit 192 (1974), S. 611–630.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Pierre-Lambert Goosens 
Erkebiskop av Mechelen
Etterfølger:
 Jozef-Ernest van Roey