Den store forfølgelsen i Persia
Den store forfølgelsen ble igangsatt av den persiske kongen Sjahpur II (309-79) mot kristne i Persia. Den store massakren brukes som et paraplybegrep om vedvarende og sporadiske forfølgelser under Sjahpurs virke, fra ca. 339-79.[1][2]
Årsaker til forfølgelsene[rediger | rediger kilde]
Ifølge den gresk-romerske kirkefaderen Eusebius av Cæsarea (260/265-339) var påskuddet for forfølgelsene i Persia politisk motivert: Da keiser Konstantin den store omfavnet kristendommen omkring 312, kom følgelig den persiske kongen til å stille spørsmål ved de iranske kristnes lojalitet til Perserriket.[3]
En annen kilde hevder at de persiske kristne ble forfulgt fordi biskopen av Seleukia-Ctesiphon, Simeon Bar Sabbae (?-345), nektet, på vegne av hans kristne menighet, å betale en høyere skatt enn resten av befolkningen. I tillegg, og som en ekstra prøvelse av Simeon, hadde Sjahpur beordret at biskopen måtte tilbe solen, som var assosiert med zoroastriske guder som Ahura Mazda og Mithra. Da Simeon nektet på begge punkter, ble han henrettet.[4]
Foruten de politiske årsakene, så kan forfølgelsene ha vært et resultat av ulike ideologier og verdensbilder. Innenfor Persia var zoroastrismen de godes og visdommens religion, og det var zoroasternes plikt å bekjempe ondskap.[5][6] Når kristne ofte gikk hardt ut i sin kritikk av andre religioner, særlig polyteistiske slik som zoroastrismen, kan det ha vært en viktig faktor som endelig ledet til forfølgelser.
Omfang og autentisitet[rediger | rediger kilde]
Omfanget av forfølgelsene er usikkert, og hendelsen ble i all hovedsak nedskrevet av kristne på gresk-romersk, arameisk eller arabisk språk. Den gresk-romerske historikeren Sozomenos (ca. 400-ca. 450) mente at 16,000 kristne led martyrdøden.[7] Den arabiske historikeren Al-Mas’udi (ca. 896-956) nevner så mange som 200,000.[8] Når det gjelder samtidige persiske kilder, så finnes det ingen som direkte understøtter hendelsen. Østkirken i Seleukia-Ctesiphon brukte også historier om martyer for å legitimere og posisjonere seg sterkere i Persia på 600-tallet, som var vanlig blant kristne i senantikken.[9][10]
Flere av historiene om de kristne martyrene er også fabrikasjoner eller nedskrevet mer enn 300 år etter hendelsen, og det er uvisst hvor omfattende forfølgelsene faktisk var og hvor mye av historiene som ble konstruert av ettertidens kristne for å male et mer idealisert bilde (gitt at martyrdød var et ideal) av fortiden enn hva som var tilfellet. Det er et poeng at etter Romerrikets gradvise overgang til å favorisere kristendommen, med Ediktet av Milan i 313, var det kun utenfor Romerrikets grenser at kristne fortsatt kunne realisere en idealisert martyrdød.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Saint-Laurent, Jeanne-Nicole Mellon (2015). Missionary Stories and the Formation of the Syriac Churches. University of California Press. s. 10.
- ^ Smith, Kyle (2016). Constantine and the Captive Christians of Persia: Martyrdom and Religious Identity in Late Antiquity. University of California Press. s. 111-112, 114-115.
- ^ Dignas, Beate (2007). Rome and Persia in Late Antiquity: Neighbours and Rivals. Cambridge University Press. s. 219–220.
- ^ Smith, Kyle (2016). Constantine and the Captive Christian of Persia: Martyrdom and Religious Identity in Late Antiquity. University of California Press. s. 109, 115–117.
- ^ Rose, Jenny (2011). Zoroastrianism: an Introduction. I.B. Tauris.
- ^ Boyce, Mary (1975). A History of Zoroastrianism. Brill.
- ^ Smith, Kyle (2016). Constantine and the Captive Christians of Persia: Martyrdom and Religious Identity in Late Antiquity. University of California Press. s. 54.
- ^ Marco Frenschkowski (2015). «Christianity». The Wiley Blackwell Companion to Zoroastrianism: 457–475, se spesielt s. 471.
- ^ Ward, Walter D. (2015). Mirage of the Saracen. University of California Press. s. 3, 91, 96-97.
- ^ Saint-Laurent, Jeanne-Nicole Mellon (2015). Missionary Stories and the Formation of the Syriac Churches. University of California Press. s. 5–7.