Den russisk-svenske krig (1788–1790)
| Den russisk-svenske krig (1788–1790) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Russisk-svenske kriger | |||||||
 Maleri av slaget ved Svensksund (1790) | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Sverige |  Det russiske keiserdømme Danmarktil august 1789 | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Gustav II Karl av Södermanland | Katarina IISamuel Greig Vasilij Tsjitsjagov Christian VII Karl av Hessen | ||||||
Den russisk-svenske krig, også kjent som Gustav IIIs russiske krig i Sverige og som Katarina IIs svenske krig i Russland, ble utkjempet mellom Sverige og Russland fra juni 1788 til august 1790. Krigen endte uten grensejusteringer eller med noen klar seierherre (Status quo ante bellum)
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Konflikten ble startet av Gustav III av Sverige, sannsynligvis motivert av innenrikspolitiske årsaker, ettersom han antok at en kort krig ville tvinge opposisjonen til å støtte ham. Selv om han hadde oppnådd makt som enehersker og avskaffet parlamentarismen ved statskuppet i 1772, hadde han allikevel ikke politisk myndighet til å innlede krig.
Krigen kan også ha vært motivert av å erobre tilbake områder som ble tapt til Peter den store og kom mens Russland var opptatt med Den russisk-tyrkiske krig (1787-1792) på sørflanken
Vestmaktene (Storbritannia, Nederland, og Preussen) var engstelige etter en rekke russiske seire i den russisk-tyrkiske krig 1787–1792 og arbeidet for krigen i nord, slik at Katarina II av Russlands og den russiske oppmerksomheten ble avledet fra krigen i sør. Dette var bakgrunnen for at Gustav opprettet en allianse med Det osmanske rike sommeren 1788.
Samtidig fikk sjefskredderen ved Stockholmsoperaen bestilling på en rekke russiske militæruniformer, og disse ble senere brukt ved skuddvekslingen ved Puumala, en svensk utpost ved grensen mot Russland, 27. juni 1788. Dette arrangerte angrepet skapte oppstandelse i Stockholm og overbeviste den svenske riksdagen om å gi kongen tillatelse til en krig mot Russland.
Krigen[rediger | rediger kilde]
Svenskene planla opprinnelig et marineanslag mot St. Petersburg. En svensk armé skulle gå gjennom Finland, en annen armé, ledsaget av den svenske kystflåten, skulle rykke fram langs finskekysten og inn i Finskebukten; mens en tredje armé skulle seile med den svenske marinen og gå i land ved Oranienbaum for å rykke inn mot St. Petersburg.
Den russiske flåten, ledet av Samuel Greig, møtte den svenske flåten utenfor øya Hogland i Finskebukten 17. juli 1788 i slaget ved Hogland. Slaget fikk ingen avgjørende utgang, men russerne greide å hindre en svensk landgang. Siden krigen var svært upopulær i Sverige og de finske offiserene var opprørske, utløste nyhetene om nederlaget ved Hogland et opprør blant noen av de adelige hæroffiserene, kjent som Anjalaforbundet.
Det svenske angrepet mot Russland fikk Danmark-Norge til å erklære krig mot Sverige i august i overensstemmelse med landets traktatsforpliktelser overfor Russland. En norsk hæravdeling rykket snart inn i Sverige og vant et slag ved Kvistrum bro, før en fredsavtale ble inngått 9. juli 1789 etter diplomatisk innsats fra Storbritannia og Preussen. Etter press fra disse erklærte Danmark-Norge seg nøytrale i konflikten.
Til sjøs møttes de to flåtene igjen ved slaget ved Öland 25. juli 1789. Heller ikke dette slaget endte med noen klar vinner. En måned senere, 24. august, slo den svenske kystflåten den russiske i det avgjørende slaget ved Svensksund (1790), også kalt det første slaget ved Svensksund.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bruckner A.G. The War between Russia and Sweden in 1788-1790. SPb, 1869.
- Головачев В.Ф. Действия русского флота во время войны России со Швецией в 1788—1790. Кампания 1788. СПБ, 1870.