Middelveien

Middelveien eller middelstien (singalesisk skrift: මජ්ජ්හිමාපṭඉපඩා; pāli: majjhimāpaṭipadā; devanagari: मद्यमाप्रटिपड्; sanskrit: madhyamāpratipad;^[1] tibetansk: དབུ་མའི་ལམ།; THL: umélam; kinesisk: 中道; pinyin: zhōng dào ; vietnamesisk: trung đạo; thai: มัชฌิมาปฏิปทา) er et teknisk begrep i buddhismen. Ifølge pālikanonen var det et begrep som Gautama Buddha brukte etter sin «oppvåkning» eller «opplysning» til å beskrive den edle åttedelte veien som en mellomting mellom de to ytterpunktene sensuell nytelse og selvmedlidenhet. Pālikanonen bruker også begrepet til å betegne et standpunkt mellom to ytterpunkter i indisk filosofi. Disse ytterpunktene er filosofien om den «permanente eksistens» (atthitaa) på den ene siden og den ateistiske, materialistiske og nihilistiske filosofien til cārvākaene på den andre. Den førstnevnte filosofien finner vi i de tidlige upanishadene.

Den indiske mahāyānaskolen madhyamaka, som ble grunnlagt av Nāgārjuna (ca 150–250 e.kr.), la vekt på den sistnevnte tolkningen, som finnes i kaccānagotta sutta. Ifølge madhyamaka er personer, fenomener og ting ikke absolutt virkelige, men relative. De er «tomme» (śūnyatā) fordi de mangler «egen eksistens» (svabhāva). De oppstår og forgår gjennom pratītyasamutpāda eller «gjensidig avhengig opprinnelse». Skolen madhyamaka eller «de midterste» blir noen ganger feilaktig brukt som synonym med middelveien som buddhistisk begrep.

I kinesisk buddhisme gjennomgikk begrepet sin egen utvikling.

Pālikanonen[rediger | rediger kilde]

I pālikanonen til Theravādaskolen blir begrepet brukt i dhammacakkappavattana sutta eller «sūtraen om å sette dharmas hjul i bevegelse». Der beskrives det som et begrep som Gautama Buddha brukte etter sin «oppvåkning» eller «opplysning», for å beskrive den edle åttedelte veien som en mellomting mellom de to ytterpunktene sensuell nytelse og selvmedlidenhet.

Der er to ytterpunkter som den som har gått fremover ikke skal gis etter for. Hvilke to? Det er det [ytterpunktet] som er hengitt til sensuell nytelse med referanse til sensuelle objekter: Det primitive, vulgære, allminnelige, gemene, uproduktive, og det [ytterpunktet] som er hengitt til selvmedlidenhet: det smertefulle, vulgære og uproduktive. Å unngå begge disse ytterpunkter er middelveien som erkjennes av Tathāgata. Den produserer klart syn. Den produserer innsikt. Den fører til ro, til direkte kunnskap, til selvoppvåkning og til ikke-tilknytning. Og hva er middelveien som erkjennes av Tathāgata, og som produserer klart syn, som produserer innsikt, som fører til ro, til direkte kunnskap, til selvoppvåkning og til ikke-tilknytning? Det er nettopp denne edle åttedelte veien: Rett syn, rett intensjon, rett tale, rett handling, rett levevis, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon. Dette er middelveien som erkjennes av Tathāgata, og som produserer klart syn, som produserer innsikt, som fører til ro, til direkte kunnskap, til selvoppvåkning og til ikke-tilknytning.