Den gallikanske ritus

Den gallikanske ritus var en gudstjenesteordning som var i utbredt bruk fremfor alt i Gallia frem til Pippin IIIs tid.

Liturgisk form

Den gallikanske ritus oppviser tydelige formforskjeller fra byen Romas liturgi, den liturgi som fra 800-tallet og frem til annet Vatikankonsil preget den vestlige kirkes messefeiring. I de bevarte gallikanske missaler er det i flere en vidløftig eller utbrodert bønnestil, og i andre en heller knapp stil. Gudstjenesten struktur er vesentlig annerledes fra den romeske, men den har mange berøringspunkter med den mozarabiske, den keltiske og den ambrosianske ritus.

Det kan fremheves de følgende forskjeller:

• Messen
  • Trishagion synges før det trefoldige Kyrie, og dessuten før og etter Evangeliet
  • Benedictus kom etter Kyrie, og Benedicite (Sang fra Dan. 3) ble sunget etter den gammeltestamentlige lesning
  • Diptyker og Fredskysset følger etter Høybønnen
  • Høybønnen varierte – med unntak av innstiftelsesordene – etter kirkeåret
  • Etter den egentlige Høybønn fulgte en bønn post pridies, som også var en form for epiklese
  • Brødbrytelsen, ledsaget av en særskilt antifon, skjedde før Fader Vår
  • Den biskoppelige velsignelse ble gitt i unmiddelbar tilslutning til Fader Vår
  • En trinitarisk hymne, kslt trecanum, ble sunget under Kommunion

• Dåpsritus
  • Trosbekjennelsen fulgte forut for den egentlige dåpshandling
  • I tilslutning til dåpen fant det sted en fotvask

Historie

Forskerne er uenige om når den gallikanske ritus ble den vanlige i Frankerriket, innenfor et spenn mellom 100-tallet og 400-tallet. Grunnene til at hvorfor det ble slik at de kirkelige bruk avvek fra Romas i områdene Gallia, Norditalia, Spania og på de britiske øyer, er ikke kjente.

Herkomst

Hvor de ikke-romerske vestlige liturgiformer kommer fra – hertil regnes ved siden av den gallikanske blant annet den ambrosianske, den mozarabiske og den keltiske ritus – finnes det flere teorier om.

Et eldre forklaringsforsøk fører alle disse liturgieformer tilbake til en apostolisk opprinnelse i Efesos. Fra Lyon skal disse ansatser ha spredt seg ved den Ireneus' virke, til Gallia, Spania og Norditalia. Mot dette innvendte Louis Duchesne at det var utenkelig at den gallikanske ritus i det 2. århundre kunne ha funnet en slik differensiering og tilordning til kalenderen.

En andre hypotese, som er representert ved Paul Cagin, antar at de ikke-romerske former alle var tidligformer av liturgien i byen Roma. Dette hviler imidlertid på den ubeviste antakelse at pave Damasus I er å regne som den romerske ritus' organisator.

Den tredje og meget utberedte antagelse, som blant andre Duchesne sluttet seg til, er at alle ikke-romerske liturgier har utspring i Milano, dom ved slutten av 300-tallet var blitt en meget innflytelsesrik by. Men etter at det ble klart at Ambrosius var forfatteren til skriftet De sacramentis, hvori man finner den romerske kanon, er dette syn ikke lenger levedyktig.

En fjerde mulighet kunne være at den gallikanske liturgi oppstod lokalt, og at innføringen av vekslende bønner etter kirkeåret gav støtet til dette. Men kan finne en bemerkning fra Gennadius av Marseille om en prest ved navn Musaeus runsdt år 450, og der det sies om ham at han skal ha funnet frem til de første bønner og gudstjenestelige lesninger under kirkens fester, og deretter sammenfattet dette i en omfangsbok med messen (sacramentorum), som skal ha hadde forskjellige avdelinger for propriene til gudstjenester og årstider. Sammenstilling av slike messer var den gang en viden utbredt virksomhet i Gallia og Spania, noe også Sidonius Apollinaris befattet seg med.

Utbredelse

De gallikanske liturgi ble utbredt i hele Frankerriket, skjønt det var ofte merkbare forskjeller mellom bispedømmene. Størst utbredelse hadde den gallikanske liturgi på 400  og 500 -tallene. Fra midten av 600-tallet ble den mer og mer blandet med den romerske liturgi, som var blitt kjent ved liturgiske bøker som ble utbredte i Gallia. Pippin III og hans sønn Karl den store forsøkte å brinmge den romerske liturgi til fullstendig dominans. Men enn i 835 måtte Amalarius av Metz slå fast under et besøk i Roma at liturgien der var ganske forskjellig fra den han var fortrolig med hjemmefra, og at Missale francorum fra 730 tilsynes var en kompilasjon av romerske og gallikanske riter.

Ettervirkning

Den gallikanske innflytelse anses å begrunne måten røkelse ble benyttet i Vestkirken. Også epistellesningenes rekkefølge i kirkeåret, som den nå er, stort sett, i den romerske, anglikanske, lutherske og gammelkatolske liturgi, kan tilbakespores til den gallikanske ritus.

Fra 1600-tallet ble det gjort forsøk på å gjenoppvekke den gallikanske liturgi, og dette førte til enkelte «neo-gallikanske» liturgiutkast.

Litteratur

Kilder

• John Mason Neale, George Hay Forbes: The Ancient Liturgies of the Gallican Church. Neuauflage, Kessinger Publishing, 2010, ISBN 9781167011115.

Leksikonartikler

• Gallican rite. I: Frank Leslie Cross, Elizabeth A. Livingstone (utg.): The Oxford Dictionary of the Christian Church. Oxford University Press, Oxford 2005, ISBN 9780192802903, s. 655 f.
• Jonathan Black: Gallican rite. I: Everett Ferguson (utg.): Encyclopedia of Early Christianity. Second Edition, Routledge, 2013, ISBN 9781136611582, s. 450.