Den engelsk-hanseatiske krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den engelsk-hanseatiske krigen fra 1469 til 1474 var en handelskonflikt som gled over i en sjøkrig mellom Kongeriket England og Hansaforbundet. Under Hundreårskrigen hadde engelskmennene opplevd motgang og tap av territorier, som sluttet i 1453 med tapet av alle oversjøiske besittelser utenom få enklaver. Dette, sammen med en økonomisk forfallstid og statsoppløsende tendenser i det engelske kongeriket førte til konflikt med hanseatene som forsvarte sine interesser.

Åpen sjøkrig brøt ut i 1469, etter at hanseatene sendte ut kaperskip for å ta handelsskip og forstyrre den sårbare handelen med det kontinentale Europa. Det engelske kongeriket måtte kapitulere og akseptere de fleste krav av hanseatene med Utrechttraktaten i 1474.[1]

Konflikten[rediger | rediger kilde]

Et piratoverfall av en engelsk aristokrat som kommanderte en krigsflåte med kongelig autoritet på den årlige sommerkonvoien til Biscayabukta gjennom kanalen i 1449, førte til åpen konflikt mellom engelskmennene som ikke ville stoppe sine overtredelser og hanseatene som gjengjeldte med sjøkapring og blokade.

Den lukrative østersjøhandelen gjorde at man ikke kunne ta skrittet ut i en konvensjonell sjøkrig, dermed fant en rekke forhandlinger sted mellom engelskmennene og hanseatene for å bestemme hvordan handelsprivilegiene skulle fordeles og vernes. Men de engelske overtredelsene fortsatte, som da disse forbrøt den kongelige ordren i Danmark mot å bedrive handel med Island. I 1468 ble handelsmennene fra London og Bristol varslet om at de måtte reise fra Island, og som respons drepte de lensmannen og bedrev rov på islendingene.[2] Christian I besvarte dette ved å ta fire skip fra de nevnte byene som krigsbytte. Dette skjedde etter han beordret samtlige skip fra England i arrest på Øresund, til sammen 7 skip. Den engelske kongen Edvard IV ble informert om det danske inngrepet, men han mente hanseatene hadde samarbeidet med danskene, og stengte alle hansakontorer ved å arrestere samtlige og konfiskere disses eiendeler.[3]

Hansabyene protesterte forgjeves mot dette åpenbare overgrepet, så i april 1469 begynte en embargo mot tekstilimport fra England, og senere ble England satt under blokade. Deretter begynte hanseatene å sende ut kaperskip for å forstyrre handelsvirksomheten mellom England og den kontinentale Europa. Samtidig var England kastet ut i rosekrigene om den engelske tronen og konflikten mellom franskekongen og burgundhertugen var i full gang. Burgundhertugen kontrollerte havnestedene i Nederlandene, og han var alliert med Edvard IV. Men det franskstøttede Lancasterpartiet tvang Edvard IV på flukt til Flandern i 1470, og havnestedene ble åpnet for hanseatene. Tillatelsen ble ikke trukket tilbake da Edvard IV gjenvant tronen i 1471, men med restriksjoner som begrenset aktivitetene.[4]

Begrensningene og de kaotiske politiske forholdene førte til en meget uoversiktlig sjøkonflikt med bretonerne, franskmennene, burgunderne, hanseatene og engelskmennene i sommeren 1472. En fransk flåte på 18 skip kom i kamp med en hanseatisk flotilje på 6 skip utenfor Nieupoort 15. juni,[5] og i 19. juli ble denne flotiljen overfalt av engelskmennene med en flåte på 23 skip ved Wielingen - fem skip gikk tapt.[6] Bretonske skip ble kapret av hanseatene flere ganger til tross for at de var fra Bretagne som var burgundhertugens allierte. Den kjente kaperkaptein Paul Beneke som kommanderte storskipet «Peter von Danzig», benyttet anledningen til å ta den florentinske handelsgaleien underveis til England fra Flandern med en verdifull last om bord den 27. april 1473. Til tross for at galeien var under Burgundhertugdømmets farger og dermed nøytral under krigen, gjennomførte Beneke overfallet og førte sitt bytte til Hamburg.[7] Karl den djerve reagerte på dette; havnestedene ble stengt for de hanseatiske kaperskipene, og ved å ikke sende tilbake galeien og lasten skulle forholdet med Hansaforbundet, spesielt byen Danzig, bli skadelidende fram til hertugens død i 1477.[8]

De økonomiske omkostningene hadde blitt for mye for engelskmennene, så Edvard IV og hansabyene innledet forhandlinger som sluttet med en fredsforpliktende avtale i Utrecht 19. september 1473. Dette ble avløst av en fredsavtale i februar 1474 som var i hanseatenes favør.[9] Men hanseatene var allerede kommet i tilbakegang etter hvert som de ble utkonkurrert av sine rivaler fra Nederlandene, så vinningene som var sikret med fredstraktaten, var kortvarig. Men det ble slutt på de engelske overtredelsene.

Edvard IV, som hadde inngått fred med hanseatene, hadde planlagt å invadere Frankrike sammen med Karl den djerve, og var dermed motivert for å akseptere de harde fredsvilkårene. Men da den engelske invasjonshæren gikk på land i juli 1475, oppdaget den engelske kongen at hans allierte hadde rotet seg inn i en lokal konflikt i Hertugdømmet Lothringen ved å invadere Lorraine. Konflikten i Lorraine utviklet seg til en storkonflikt som sluttet med hertugens død under Slaget ved Nancy i 1477. Edvard IV måtte slutte fred med Ludvig XI, som betalte ham ut. To år senere overtok franskekongen Burgundhertugdømmet.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopedia of the Wars of the Roses, s. 105-106
  2. ^ Barfod, s. 47
  3. ^ Beata Możejko, s. 111
  4. ^ Beata Możejko, s. 138
  5. ^ Beata Możejko, s. 165-167
  6. ^ Beata Możejko, s. 170
  7. ^ Beata Możejko, s. 202-203
  8. ^ Beata Możejko, s.235-236
  9. ^ Beata Możejko, s. 224, s. 228
  10. ^ Beata Możejko, s. 236

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jørgen H. Barfod; Flådens fødsel Marinehistorisk Selskab 1990, ISBN 87-87720-08-6
  • Beata Możejko, Peter von Danzig - The Story of a Great Caravel, 1462-1475 Brill Leiden/Boston 2019 ISBN 978-90-04-35810-2
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_engelsk-hanseatiske_krigen&oldid=20412678»