Den libanesiske borgerkrigen
| Den libanesiske borgerkrigen | ||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 | ||||||||
| ||||||||
| Stridende parter | ||||||||
 LF
 Israel (fra 1978, se Operasjon Litani og Libanon-krigen 1982) Syria (1976) |  Libanon UNIFIL (fra 1978) UNTSO
MNF (1982-1984)
| LNM
 PSP LCP SSNP Ba'athpartiet
 Hizbollah (fra 1982) | ||||||
Den libanesiske borgerkrigen var en borgerkrig med sterke innslag av utenlandsk milits som utspilte seg i Libanon med varierende intensitet i perioden 1975–1990. Det var en krig mellom ulike folkeslag og politiske partier i landet som inngikk allianser med hverandre, og med utenlandske støttetropper. Mens krigen pågikk ble alliansene endret i et raskt tempo og i uforutsigbare retninger. De nasjonale partene bestod av sjiittiske, palestinske, maronittiske, sunnittiske og drusiske grupper. Mellom gruppene fantes det også uenighet, og mot slutten av krigen hadde nesten alle parter vært alliert med hverandre og gradvis forrådt hverandre. De utenlandske partene var hovedsakelig Syria, Israel, Iran, Irak og USA.
Konflikten ble forverret av demografiske forandringer, palestinske flyktningstrømmer mellom 1948 og 1970, strid mellom de kristne og muslimene, Israel-Libanon-konflikten, samt at Syria og PLO blandet seg inn. Stridene fortsatte etter en kort våpenhvile i 1976, som ble fremforhandlet gjennom mekling av Den arabiske liga. Konflikten utartet da mest i det sørlige Libanon, som først ble okkupert av PLO og senere av Israel.
Ved krigens utbrudd kunne partene grupperes i en kristen høyreallianse og en muslimsk venstreallianse. Deretter ble det med tiden en krig hvor alle kjempet mot alle; en krig på alle fronter. Borgerkrigen var særdeles blodig og vekket oppmerksomhet globalt gjennom flere gisseldramaer, massakrer og mord på høytstående politikere. På 1980-tallet var situasjonen spesielt blodig og prekær, da store deler av Beirut ble lagt i ruiner.
Flere krigsforbrytelser og terroristaksjoner ble utført under krigen. Under disse hører Massakren i Damur i 1976, da PLO drepte 500 ubevæpnede kristne innbyggere i kystbyen Damur, samt massakrene i Sabra og Shatila i 1982, hvor kristne militser massakrerte 800 ubevæpnede palestinske flyktninger. Krigen førte også til at Libanon mistet sin reelle selvstendighet.
Da Taifavtalen ble utarbeidet i 1989 holdt Israel fast på en sikkerhetssone i det sørlige Libanon, noe de mente var nødvendig for å forsvare det nordlige Israel. Den israelske armeen trakk seg omsider tilbake i 2000. Syria, som tidligere hadde kontrollert resten av landet, trakk seg ikke ut før i 2005, da de ble tvunget ut etter press skapt av libanesiske protester og mektig diplomatisk innblanding fra USA og FN i kjølvannet av drapet på Rafik Hariri.