De to sannheter
De to sannheter (sanskrit: dvasatya, devanāgarī: द्वसत्य, tibetansk: བདེན་པ་གཉིས་, wylie: bden pa gnyis, THL: denpa nyi) er et teknisk begrep innenfor buddhistisk filosofi. I henhold til dette skiller man mellom to nivåer av sannhet (satya): den «konvensjonelle» eller «foreløbige» sannhet (sanskrit: saṃvṛtisatya, devanāgarī: सव्तिसत्य; tibetansk: ཀུན་རྫོབ་བདེན་པ་, wylie: kun rdzob bden pa) og den «ytterste» eller «endelige» sannhet (sanskrit: paramārthasatya; tibetansk: དོན་དམ་བདེན་པ་, döndam denpa; wylie: don dam bden pa).[1]
Den eksakte betydningen varierer mellom ulike skoler og tradisjoner. Den best kjente er tolkningen til madhyamaka innenfor mahayana-buddhismen, hvis grunnlegger var Nagarjuna. Nagarjuna presenterte de to sannheter som epistomologiske sannheter. Fenomenens verden har en foreløbig eksistens, og er verken virkelig eller uvirkelig, men logisk ubestemmelig. Fenomenene er tomme (sunyata) for en iboende essens eller et selv, men eksisterer gjensidig avhengige av hverandre.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Matilal, Bimal Krishna (2002). Ganeri, Jonardon, ed. The Collected Essays of Bimal Krishna Matilal, Volume 1. New Delhi: Oxford University Press (2015 Reprint). ISBN 0-19-946094-9, side 203-208