De franske moralister
De franske moralister var en gruppering franskspråklige filosofer hvis skrifter spenner over ca 200 år, fra det sene 1500-tallet og inn på 1700-tallet. Deres tekster innordnes i den europeiske såkalte moralistikk. Med «moral» forstås i denne sammenheng ikke noe i retning av den normative etikk, men interessen for og analysen av menneskelig sosial handling og innstilling.[1] Denne litterære strømning kjennetegnes dessuten blant annet ved sin essayistiske stil.
Begrepshistorie[rediger | rediger kilde]
Betegnelsen franske moralister ble preget av Amaury Duval (1760–1838), som i 1820 begynte publikasjonen av en rekke verker under tittelen Collection de Moralistes Français.[2] Det var påtenkt 14 bind, men det ble med seks.
Representanter[rediger | rediger kilde]
Blant de franske moralister medregnes blant andre Montaigne, Charron, Pascal, La Rochefoucauld, La Bruyère, Vauvenargues, Duclos, Rivarol, Nicolas Chamfort, Montesquieu, Galiani, de Ligne, Joubert og Jouffroy.
Moralistenes vidd og ironi ble høyt skattet i de parisiske salonger. De hadde innflytelse på senere forfattere som Voltaire, Georg Christoph Lichtenberg, Johann Wolfgang von Goethe, Arthur Schopenhauer, Friedrich Nietzsche og Oscar Wilde.