Databasevern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Databasevern er et fagområde innen immaterialretten som regulerer rettslig vern av databaser. Databasevernet er en del av det såkalte katalogvernet, som reguleres i åndsverkloven § 43. Andre arbeider som vernes under denne paragrafen er formularer, kataloger, tabeller, programmer samt «lignende arbeid». Fellesvilkåret er at frembringelsen «sammenstiller et større antall opplysninger» eller «er resultatet av en vesentlig investering».

Nærmere om vernets omfang[rediger | rediger kilde]

I følge Åndsverklovens forarbeider er en «database» en sammenstilling av opplysninger, systematisert for et bestemt formål, og utvalgt etter bestemte kriterier.[1] Databasevernet er en konkurransemessig beskyttelse av de investeringer som ligger bak produksjonen av en database. Grunnen til at dette finnes i en egen bestemmelse i åndsverkloven er at enkeltopplysningene i en database (som f.eks en telefonkatalog) ikke vil være vernet av opphavsrett ettersom de ikke har verkshøyde. Informasjon i seg selv vil aldri kunne ha verkshøyde, men i sjeldne tilfeller vil selve utvelgelsen og sammensetningen av informasjonen kunne oppfylle dette kravet. Der innsamlingen foregår etter mer mekaniske kriterier, for eksempel slik at all informasjon innen et emne kategoriseres, vil vilkåret om verkshøyde derimot ikke kunne oppfylles, slik at databasen ikke er vernet av opphavsrett. Likevel kan det ligge svært betydelig arbeid og/eller investeringer bak innsamlingen av disse enkeltopplysningene, og det er dette som åndsverkloven § 43 beskytter. Vernet suppleres av markedsføringsloven § 8a om urimelig utnyttelse av andres innsats eller resultater.

Rettskilder[rediger | rediger kilde]

Lovverk[rediger | rediger kilde]

EU vedtok i 1996 Databasedirektivet (96/9/EØF) som senere er innført i norsk rett.

Åndsverkslovens § 43: "Den som frembringer et formular, en katalog, en tabell, et program, en database eller lignende arbeid som sammenstiller et større antall opplysninger, eller som er resultatet av en vesentlig investering, har enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av arbeidets innhold ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten.

Eneretten etter første ledd gjelder tilsvarende ved gjentatt og systematisk eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av uvesentlige deler av arbeid som nevnt, dersom dette utgjør handlinger som skader den normale utnyttelse av arbeidet eller urimelig tilsidesetter frembringerens legitime interesser.

Eneretten til et arbeid som nevnt i første ledd varer i 15 år etter utløpet av det år arbeidet ble fremstilt. Dersom arbeidet i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 15 år etter utløpet av det år arbeidet første gang ble offentliggjort."

Dommer[rediger | rediger kilde]

  • Findexa saken[2]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ot.prp. nr 85 (1997–98)
  2. ^ aftenposten.no Dømt for å stjele telefonnumre 28. juni 2004