Dannemann
Dannemann eller dannemand (dannekvinne om en kvinne) er en gammel betegnelse som blant annet fantes i norsk lovverk, som beskrivelse av en aktverdig og pålitelig (dannet) person.[1][2]
På 1600-tallet omtalte folk hverandre som «dannemenn» og «dannekvinner», av norrønt dándi (= dugende). Ved ekteskapsinngåelsen skulle mannen foran presten love å oppføre seg som en «dannemann» mot sin kone.[3]
Da fogden på Bergenhus fengslet en kvinne for trolldom i 1576, «gjorde hun sin døl», dvs. skaffet medsvergere som avla ed på at hun var troverdig. Med 11 «uberyktede dannekvinner» og selv tolvte «gjorde hun sin døl» etter Norges lov og ble da frifunnet, stadfestet av herredagen i 1578.[4]
Da Magdalena Gestdatter stevnet sin ektemann inn for kapittelretten i Stavanger i 1598, viste hun til hans dårlige oppførsel mot henne og barna, «som ingen dannemann sømmer».[5]
Andre benevnelser[rediger | rediger kilde]
- Gammelnorsk og gammeldansk: donde, dondemand, dandaman.
- Islandsk: dándismaður.
Bruk[rediger | rediger kilde]
I Christian Vs lovbok (1. bok, kap. 19 – «Om Arrest og beslag» , pkt. 1 ) står for eksempel:
«Arrest skal giøres ved Rettens Betiente og Kongens Foged, eller om de ikke ere tilstæde, ved tvende Dannemænd».
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Søk etter Dannemann i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
- ^ «dannemand», Den danske ordbog
- ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 221), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
- ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 231)
- ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 241)