Daniel Pearl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Daniel Pearl
Daniel Pearl Passport.JPG
Født10. okt. 1963[1][2]Rediger på Wikidata
PrincetonRediger på Wikidata
Død1. feb. 2002Rediger på Wikidata (38 år)
KarachiRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Reporter, skribent, journalistRediger på Wikidata
Utdannet ved Stanford UniversityRediger på Wikidata
Ektefelle Mariane Pearl (19992002)Rediger på Wikidata
Far Judea PearlRediger på Wikidata
Nasjonalitet USA, IsraelRediger på Wikidata
Gravlagt Mount Sinai Memorial Park CemeteryRediger på Wikidata
Medlem av Phi Beta KappaRediger på Wikidata
Utmerkelser Elijah Parish Lovejoy Award (2002), Verdens pressefrihetshelter (2011), Edward R. Murrow Award (2003)Rediger på Wikidata

Minnekonsert for Pearl, Tel Aviv 2011

Daniel Pearl (født 10. oktober 1963, død 1. februar 2002 i Pakistan) var en amerikansk/israelsk journalist i Wall Street Journal. Han ble kidnappet av islamistiske terrorister i Pakistan mens han var oppdrag og senere drept ved halshugging.[3][4] Han var den første amerikanske journalisten som ble drept etter at USA begynte bombing i Afghanistan.[5]

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Foreldrene Ruth og Judea Pearl emigrerte fra Israel til USA på 1960-tallet.[6] Judea Pearl er professor ved UCLA og vinner av Turing-prisen.[7]

Journalistisk virke (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Mens han arbeidet for Wall Street JournalBalkan rapporterte han at påstandene om folkemord i forbindelse med Kosovokrigen var ubegrunnet.[8]

Bortførelsen og drapet[rediger | rediger kilde]

Pearl forsvant i Karachi 23. januar da han var der for å skrive en artikkel om islamistiske ekstremister. Han ville også undersøke om det fantes noen forbindelse mellom skobomberen Richard C. Reid og Osama bin Laden. Pearl ble trolig lokket med opplysninger til artikkelen og lurt i en felle.[9] Drapet ble filmet og videoen levert til Pakistans myndigheter.[10] Videoen viser også Pearl som leser opp et budskap fra kidnapperne: han er havnet i fangenskap på grunn av USAs utenrikspolitikk og uforbeholdne støtte til Israel. Pearl måtte også innrømme at han var jøde.[6] Det er uklart hva kidnapperne ville oppnå blant annet fordi de fremsatte urealistiske krav om å løslate fangene fra Guantanamo. Kidnapperne påsto at Pearl var CIA-agent og spion for Israel. Trolig var planen i utgangspunktet å drepe ham. Pearl var trolig et perfekt offer for kidnapperne: han var amerikaner, jøde og israeler, og journalist i Wall Street Journal.[5] Hovedmistenkt for drapet var britiskfødte Ahmed Omar Sheik (Ahmed Omar Saeed Sheikh).[11] USA utlovet en dusør på 44 millioner kroner for opplysninger til hjelp for etterforskningen av drapet.[12]

Enkens biografi[rediger | rediger kilde]

Hans enke, Mariane Pearl, skrev boken A Mighty Heart: The Brave Life and Death of My Husband Daniel Pearl (2003).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Find a Grave, Find a Grave 6202280, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Internet Movie Database, IMDb-nummer nm2188231, besøkt 13. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Fonda, Daren (27. september 2003). «On the Trail of Daniel Pearl». Time.com. Time, Inc. Besøkt 24. mars 2013.  Arkivert 27. august 2013 hos Wayback Machine.
  4. ^ Escobar, Pepe (28. juni 2003). «Book Review: Who Killed Daniel Pearl?». Asia Times Online. Asia Times Online Co, Ltd. Besøkt 24. mars 2013. 
  5. ^ a b Fyhn, Morten (23. februar 2002). «Meningsløs kidnapping». Aftenposten. 
  6. ^ a b «Pearl måtte innrømme at han var jøde». Adresseavisen. 25. februar 2002. 
  7. ^ «Judea Pearl - A.M. Turing Award Winner». amturing.acm.org (engelsk). Besøkt 29. januar 2017. 
  8. ^ Pearl, Daniel; Block, Robert (31. desember 1999). «Despite Tales, the War in Kosovo Was Savage, but Wasn't Genocide». Wall Street Journal. ISSN 0099-9660. Besøkt 29. januar 2017. 
  9. ^ «Lurt i døden». Dagbladet. 22. februar 2002. 
  10. ^ «Grusom henrettelse». Dagbladet. 24. februar 2002. 
  11. ^ «Halshogde Daniel Pearl: Bøddelen utleveres». Dagbladet. 28. februar 2002. 
  12. ^ «Utlover milliondusør». VG. 28. februar 2002. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]