Dalmatisk
Dalmatisk er et utdødd romansk språk, som ble talt langs kysten av Dalmatia, fra Rijeka (Fiume) i det nåværende Kroatia i nord til Bar (Antivari) i Montenegro i sør.[1][2]
Språket er lite dokumentert, og forholdet til den romanske språkfamilien og mellom de dalmatiske dialektene er uklart. Skriftlige kilder fra Dubrovnik (Ragusa) på 1300-tallet viser stor påvirkning fra venetiansk og kroatisk, men det er usikkert om de særtrekkene som opptrer i disse tekstene er å forstå som det dalmatiske språket.[2]
Dalmatisk skal ha vært brukt i Dubrovnik så sent som på 1500-tallet.[1]
Den siste som med sikkerhet behersket dalmatisk, var Tuone Udaina (1823–1898) på Krk (Veglia). Den italienske lingvisten Matteo Bartoli samlet inn tusenvis av ord fra Udaina før han døde, og utgav tobindsstudien Das Dalmatische i 1906.[1][2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Lombard, Alf (1996). Alle jordens språk. Oversatt av Kåre A. Lie. Oslo: Pax forlag. s. 111–112. ISBN 82-530-1834-7.
- ^ a b c Maiden, Martin (2020). «Dalmatian (Vegliote)». Oxford Research Encyclopedia of Linguistics (på engelsk) (digital utg.). Oxford University Press. doi:10.1093/acrefore/9780199384655.013.726.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bartoli, Matteo (1906). Das Dalmatische: Altromanische Sprachreste von Veglia bis Ragusa und ihre Stellung in der Apennino-balkanischen Romania. Kaiserliche Akademie der Wissenschaften.
- Fisher, John (1975). Lexical Affiliations of Vegliote. Rutherford: Fairleigh Dickinson University Press. ISBN 0-8386-7796-7.
- Hadlich, Roger L. (1965). The phonological history of Vegliote, Chapel Hill, University of North Carolina Press.
- Ive, Antonio (1886). L' Antico dialetto di Veglia. Archivio glottologico italiano, 9, 115–187.
- Maiden, Martin. “Dalmatian”, i The Oxford Guide to the Romance Languages, red. Adam Ledgeway & Martin Maiden. Oxford: Oxford University Press, 2016, s. 126–138.
- Price, Glanville. (2000). Encyclopedia of the Languages of Europe. Oxford, UK: Blackwell Publishers. ISBN 0-631-22039-9.