DS «Viola»
Dias (forgrunnen) med Albatros (krenget over) i havna i Grytviken, 1989. Skipene har siden vært strandet.
| |
| Historie | |
|---|---|
| Navn: |
|
| Eier: |
|
| Operatør: |
Hellyer Steam Fishing Company |
| Havnen i registret: |
Skrog, 14. februar 1906 |
| Byggmester: |
Cook, Welton & Gemmell |
| Verfts Nr: |
96 |
| Sjøsatt: |
17. januar 1906 |
| Kallesignal: |
H868 |
| Status: |
Sunket (2009) |
| Generelle egenskaper | |
| Klasse og type: | |
| Tonnasje: |
55 longtonn (56 t) nett, 179 long tonn (182 t) brutto |
| Lengde: |
108 ft 6 i (33.07 m) |
| Bredde: |
21 ft 6 i (6.55 m) |
| Installert effekt: |
steam |
| Hastighet: |
9.5 knop (10.9 km / t; 17.6 km/t) |
DS «Viola» er en dampskipstråler som ble bygget i 1906 i Hull. Hun er den eldste av gjenlevende damptrålere i verden. I løpet av sin lange karriere var hun kjent som «Viola» «Kapduen», «Bratsj» og «Dias». Hun ligger foreløpig strandet i Grytviken på Sør-Georgia, selv om det for tiden er planer om å returnere henne til Hull.
Historie[rediger | rediger kilde]
Verftet Cook, Welton & Gemmell i Beverley bygget «Viola» for Hellyer Steam Fishing Company i 1906. Etter sjøsetting ble hun seilt nedover elven Hull til Hull hvor ingeniørbedriften Amos & Smith utstyrte henne med dampmaskin. Hun gikk på kull frem til 1956 da hun ble ombygget til oljefyring. Hun var en del av Heller Steam Fishing Companys nordsjøflåte, og i likhet med andre fartøyer i Hellyers flåte oppkalt etter en Shakespeare-figur.
Hellyer-trålere fisket ute på havet i flere uker av gangen, overførte sin fangst til en flåte på fem raske dampkuttere som seilte mellom fiskefeltet og fiskemarkedene i Øst-England. «Viola» var jevnlig på sjøen mer enn 310 dager i året.
Viola i krig[rediger | rediger kilde]
I september 1914 ble «Viola» rekvirert av Admiralitetet og bevæpnet med en 3 «punder» kanon (dvs hun kunne skyte prosjektiler på 1,5 kg) og flyttet til Shetland, hvor hun ble satt til å patruljere vannet ut så langt som til Fair Isle, på let etter ubåter og eskortere andre fartøy.
Senere i krigen ble «Viola» bevæpnet med en 12-«pounder» (5,5 kg) og overført til Tyne for minerydding. Hun var en av de første fartøyene til å jakte på synkeminer, og var også utstyrt med hydrofoner. Sammen med andre bevæpnede trålere ble hun involvert i handlinger som resulterte i senkingen av minst to ubåter: UB-30 ved Whitby 13. august 1918, og UB-115 utenfor Northumberland-kysten 29. september.
«Kapduen» og «Dias» - hvalfangst[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Mange skip fra Hellyers Nordsjø-flåte gikk tapt under første verdenskrig. Etter krigen bestemte Hellyer seg for å konsentrere seg om de fjerne fiskefeltene utenfor kysten av Island og i Barentshavet. Følgelig, solgte de i 1918 de resterende Nordsjø-fartøyer, herunder «Viola», som ble solgt til Massey & Sons. I de følgende år solgte Massey henne til L. Thorsen i Norge, som omdøpte henne «Kapduen». Hvalfangst-firmaet Nils Torvald Nielsen Alonso kjøpte henne fra Thorsen og konverterte «Kapduen» til hvalbåt. Hun fikk en ny bro foran skorstenen.
Hun ble omdøpt «Dias» i 1924 og i løpet av de neste årene drev hun hvalfangst utenfor kysten av Afrika. I 1927 ble hun lagt i opplag i Sandefjord.
«Dias» - selfangst og ekspedisjoner[rediger | rediger kilde]
«Dias» ble deretter solgt til Compañía Argentina de Pesca, som flyttet til Grytviken på Sør-Georgia for selfangst.[1]
Hun fungerte også som hjelpefartøy for ekspedisjoner i Sør-Atlanteren, støttet den argentinske værstasjonen på Laurie Island, videre Kohl-Larsen-ekspedisjonen 1928/9, British South Georgia-Expedition i 1954/55. Andre topografiske undersøkelser ble utført av Duncan Carse mellom 1951 og 1957, og Bird Island-ekspedisjonen i 1958.[1]
Pensjonering og forfall[rediger | rediger kilde]
Hvalstasjonen i Grytviken stengte i 1964 og «Dias», sammen med en annen selfanger, «Albatros», ble lagt opp. En vaktmester fikk ansvar for vedlikehold, maling, og å kjøre motorene, men han forsvant i 1971. I løpet av de neste få år la snø og is seg på overbygningen og «Dias» ble liggende i sine fortøyninger vinteren 1974. «Albatros» sank året etter.
Bergningsaksjon[rediger | rediger kilde]
I 2004, som en del av et prosjekt for å restaurere og bevare Grytviken, skulle «Dias» og «Albatros» tømmes for gjenværende olje. Begge skipene er nå satt på land.
En organisasjon kalt Friends of Bratsj/Dias søker å bevare skipene, enten in situ eller ved å bringe henne tilbake til Hull. Friends of Bratsj/Dias har anslått kostnaden for tilbakeføring av «Viola» på 1 million pund og restaureringskostnader til 5 millioner pund.
I 2006 ble «Viola»s opprinnelige skipsklokke funnet på en gård utenfor Sandefjord. Hull Maritime Museum kjøpte den, og i 2008 kom klokken tilbake til skipet.[2]
I 2016 ble «Viola» undersøkt for å fastslå hennes tilstand, og om hun kunne gjøres flytende og fraktes til Hull for å bli restaurert.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Headland 1984.
- ^ Aftenpostens historiemagasin Nr. 2/2018
- ^ «Engineers survey lost Hull WW1 trawler Viola». BBC. 5. oktober 2016. Besøkt 6. april 2017.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Headland, Robert. The Island of South Georgia (Paperback, 1992 utg.). Cambridge University Press. ISBN 0-521-25274-1.
- Robinson, Robb; Hart, Ian. Viola, The Life and Times of a Hull Steam Trawler. Lodestar Books. ISBN 978-1907206276.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Viola Trawler nettsted
- Viola: the trawler that fought World War One Arkivert 29. juni 2017 hos Wayback Machine. - Daily Telegraph