DS «Viola»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Grytviken hg viola albatros cropped.jpg
Dias (forgrunnen) med Albatros (krenget over) i havna i Grytviken, 1989. Skipene har siden vært strandet.
Historie
Navn:
  • Viola (1906)
  • HMT Viola (1914)
  • Kapduen (1919)
  • Dias (1926)
Eier:
  • Hellyer Steam Fishing Company (1906-14)
  • Admiralty (1914 - 1919)
  • A/S Sandsfjord Trawlfiskelskap, Norge (1919-1926)
  • Compañía Argentina de Pesca SA 1926
Operatør:

Hellyer Steam Fishing Company

Havnen i registret:

Skrog, 14. februar 1906

Byggmester:

Cook, Welton & Gemmell

Verfts Nr:

96

Sjøsatt:

17. januar 1906

Kallesignal:

H868

Status:

Sunket (2009)

Generelle egenskaper
Klasse og type:

Fisketråler

Tonnasje:

55 longtonn (56 t) nett, 179 long tonn (182 t) brutto

Lengde:

108 ft 6 i (33.07 m)

Bredde:

21 ft 6 i (6.55 m)

Installert effekt:

steam

Hastighet:

9.5 knop (10.9 km / t; 17.6 km/t)

DS «Viola» er en dampskipstråler som ble bygget i 1906 i Hull. Hun er den eldste av gjenlevende damptrålere i verden. I løpet av sin lange karriere var hun kjent som «Viola» «Kapduen», «Bratsj» og «Dias». Hun ligger foreløpig strandet i GrytvikenSør-Georgia, selv om det for tiden er planer om å returnere henne til Hull.

Historie[rediger | rediger kilde]

Verftet Cook, Welton & Gemmell i Beverley bygget «Viola» for Hellyer Steam Fishing Company i 1906. Etter sjøsetting ble hun seilt nedover elven Hull til Hull hvor ingeniørbedriften Amos & Smith utstyrte henne med dampmaskin. Hun gikk på  kull frem til 1956 da hun ble ombygget til oljefyring. Hun var en del av Heller Steam Fishing Companys nordsjøflåte, og i likhet med andre fartøyer i Hellyers flåte oppkalt etter en Shakespeare-figur.

Hellyer-trålere fisket ute på havet i flere uker av gangen, overførte sin fangst til en flåte på fem raske dampkuttere som seilte mellom fiskefeltet og fiskemarkedene i Øst-England. «Viola» var jevnlig på sjøen mer enn 310 dager i året.

Viola i krig[rediger | rediger kilde]

I september 1914 ble «Viola» rekvirert av Admiralitetet og bevæpnet med en 3 «punder» kanon (dvs hun kunne skyte prosjektiler på 1,5 kg) og flyttet til Shetland, hvor hun ble satt til å patruljere vannet ut så langt som til Fair Isle, på let etter ubåter og eskortere andre fartøy.

Senere i krigen ble «Viola» bevæpnet med en 12-«pounder» (5,5 kg) og overført til Tyne for minerydding. Hun var en av de første fartøyene til å jakte på synkeminer, og var også utstyrt med hydrofoner. Sammen med andre bevæpnede trålere ble hun involvert i handlinger som resulterte i senkingen av minst to ubåter: UB-30 ved Whitby 13. august 1918, og UB-115 utenfor Northumberland-kysten 29. september.

«Kapduen» og «Dias» - hvalfangst[rediger | rediger kilde]

«Dias» som hvalfanger

Mange skip fra Hellyers Nordsjø-flåte gikk tapt under første verdenskrig. Etter krigen bestemte Hellyer seg for å konsentrere seg om de fjerne fiskefeltene utenfor kysten av Island og i Barentshavet. Følgelig, solgte de i 1918 de resterende Nordsjø-fartøyer, herunder «Viola», som ble solgt til Massey & Sons. I de følgende år solgte Massey henne til L. Thorsen i Norge, som omdøpte henne «Kapduen». Hvalfangst-firmaet Nils Torvald Nielsen Alonso kjøpte henne fra Thorsen og konverterte «Kapduen» til hvalbåt. Hun fikk en ny bro foran skorstenen.

Hun ble omdøpt «Dias» i 1924 og i løpet av de neste årene drev hun hvalfangst utenfor kysten av Afrika. I 1927 ble hun lagt i opplag i Sandefjord.

«Dias» - selfangst og ekspedisjoner[rediger | rediger kilde]

«Dias» ble deretter solgt til Compañía Argentina de Pesca, som flyttet til GrytvikenSør-Georgia for selfangst.[1]

Hun fungerte også som hjelpefartøy for ekspedisjoner i Sør-Atlanteren, støttet den argentinske værstasjonenLaurie Island, videre Kohl-Larsen-ekspedisjonen 1928/9, British South Georgia-Expedition i 1954/55. Andre topografiske undersøkelser ble utført av Duncan Carse mellom 1951 og 1957, og Bird Island-ekspedisjonen i 1958.[1]

Pensjonering og forfall[rediger | rediger kilde]

«Dias» og «Albatros» i dag

Hvalstasjonen i Grytviken stengte i 1964 og «Dias», sammen med en annen selfanger, «Albatros», ble lagt opp. En vaktmester fikk ansvar for vedlikehold, maling, og å kjøre motorene, men han forsvant i 1971. I løpet av de neste få år la snø og is seg på overbygningen og «Dias» ble liggende i sine fortøyninger vinteren 1974. «Albatros» sank året etter.

Bergningsaksjon[rediger | rediger kilde]

I 2004, som en del av et prosjekt for å restaurere og bevare Grytviken, skulle «Dias» og «Albatros» tømmes for gjenværende olje. Begge skipene er nå satt på land.

En organisasjon kalt Friends of Bratsj/Dias søker å bevare skipene, enten in situ eller ved å bringe henne tilbake til Hull. Friends of Bratsj/Dias har anslått kostnaden for tilbakeføring av «Viola» på 1 million pund og restaureringskostnader til 5 millioner pund.

I 2006 ble «Viola»s opprinnelige skipsklokke funnet på en gård utenfor Sandefjord. Hull Maritime Museum kjøpte den, og i 2008 kom klokken tilbake til skipet.[2]

I 2016 ble «Viola» undersøkt for å fastslå hennes tilstand, og om hun kunne gjøres flytende og fraktes til Hull for å bli restaurert.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Headland 1984
  2. ^ Aftenpostens historiemagasin Nr. 2/2018
  3. ^ «Engineers survey lost Hull WW1 trawler Viola». BBC. 5. oktober 2016. Besøkt 6. april 2017. 

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Headland, Robert. The Island of South Georgia (Paperback, 1992 utg.). Cambridge University Press. ISBN 0-521-25274-1. 
  • Robinson, Robb; Hart, Ian. Viola, The Life and Times of a Hull Steam Trawler. Lodestar Books. ISBN 978-1907206276. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]