Dilos
| Dilos | |||
|---|---|---|---|
| Δήλος | |||
 Dilos | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Egeerhavet | ||
| Øygruppe | Kykladene | ||
| Areal | 3,536 km² | ||
| Lengde | 5 kilometer | ||
| Bredde | 0,25 kilometer | ||
| Høyeste punkt | Kythnos (112 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Hellas | ||
| Periferi | Sørlige egeiske øyer | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 14 (2001) | ||
| Befolkningstetthet | 3,96 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Dilos 37°14′01″N 25°09′42″Ø | |||
Dilos (gresk: Δήλος) er en gresk øy som ligger ved siden av øya Mykonos i midten av øygruppen Kykladene. Dilos, som er 5 km lang og 250 meter bred, er en av de viktigste mytologiske, historiske og arkeologiske steder i Hellas. Utgravninger på øya er blant de mest omfattende i Middelhavet; pågående arbeid skjer under ledelse av den franske skole i Athen og mange oldtidsgjenstander er stilt ut på det arkeologiske museum i Delos og på det nasjonale arkeologiske museum i Athen. Stedet er også listet hos UNESCO som en del av Verdensarven
Dilos hadde en posisjon som en viktig helligdom i oldtiden og antikken som fremmet den som fødestedet til søskengudene Apollon og Artemis. Fra denne hellige havnen kan man se to koniske høyder i horisonten som er identifiserte landskaper hellige for en gudinne, et sted er hun bevart i stedsnavnet på fjellet Kynthos som har beholdt sitt arkaiske navn,[1] det andre hellig for guden Dionysos.
Delos ble etablert som et kultursenter og fikk en betydning som øyas naturlige ressurser hadde vanskeligheter med å støtte. Øya ble befolket allerede fra 2000-tallet f.Kr., og fra 900-tallet var det et betydelig kultsenter. I moderne tid har derimot øya blitt avbefolket, og er i dag kun benyttet av arkeologer og turister. I henhold til folketellingen i 2001 var det 14 innbyggere på Delos. Øya er administrert som en del av kommunen Mykonos.
Historie[rediger | rediger kilde]
Tidligste historie[rediger | rediger kilde]
Undersøkelser av forhistoriske steinhytter på øya indikerer at den har vært bosatt siden 2000-tallet f.Kr. Thukydides identifiserte den opprinnelse befolkningen som kariske sjørøvere fra Anatolia som til sist ble forvist av kong Minos på Kreta.[2] Det er den mytologisk «historien», men øya var nok først befolket av de som kalles for lelegere, en gresk urbefolkning. Fra begynnelsen av gresk bronsealder er det funnet en liten bosetning ved fjellet Kynthos som er identifisert tilhørende kastrikulturen, i henhold til tysk arkeologi.[3]
Denne ble forlatt i tiden rundt 2200 f.Kr., som alle kjente bosetninger på denne tiden. Mens andre steder ble bosatt på nytt rundt 2000 f.Kr. ble Delos først bebodd i tiden rundt 1400 f.Kr. Et kompleks av bygninger fra mykensk tid er blitt påvist. Et bemerkelsesverdig funn av smykker og kultobjekter er knyttet til det senere antikke Artemision (artemistempelet i Efesos). Det er en intrikat utskåret elfenbeinsfigur av antagelig kypriotisk opprinnelse med skildringer av krigere og ville dyr og som har fungert på beslaget av en trekasse. Denne bosetningen var bebodd fram til rundt 1150 f.Kr. før kontinuiteten brøt sammen og den såkalte mørke tidsalder begynte.[4]
Hellig kultsted[rediger | rediger kilde]
På den tiden til Odyssevs og Trojakrigen var øya allerede kjent som fødestedet til tvillinggudene Apollon og Artemis (skjønt det synes å være en del forvirring om Artemis' fødested som enten Delos eller øya Ortygia utenfor Sicilia). Øya ble bosatt av jonere fra 900 f.Kr. og fra denne tiden og fram til rundt 100 e.Kr. var Delos beviselig et betydelig kultsted og betraktet som hellig. Mytologisk ble også Dionysos knyttet til Delos, og det samme ble Leto, en av titanene og mor til de nevnte tvillinggudene. Da Delos fikk panhellenistisk (fellesgresk) religiøs betydning ble øya et mål for pilegrimsreiser for jonerne.[5]
Opphavet til myten er videreformildet av Homer; den gravide Leto som vandret fra Trakia til Imbros, Lesbos, Khíos, Samos, Kos, Euboea og Attika, desperat etter et sted hun kunne føde sine barn med Zevs, Apollon og Artemis, men intet sted ville ta imot henne i frykt for Heras hevn. Kun Delos, da et usynlig (adelos) fjell som fløt rundt i Egeerhavet, gikk motvillig med på å ta imot henne.[5]
Mange templer og kunstverk utsmykket Delos, spesielt var den storslåtte tempelet til Apollon med en enorm statue av guden, en offergave fra befolkningen på Naxos. Tempelet var en doriske bygningen, 29,49 m lang og 13,55 meter bred, fra begynnelsen av 300-tallet f.Kr. Bygningen ble påvist av det franske institutt i Athen siden 1877. Nord for tempelet var det et merkelig kubistisk alter bestående av oksehorn og lyssymboler, komponert på en slik måte at det ga opphav til det deliske problem.
Et antall «renselser» ble utført av bystaten Athen i et forsøk på få øya passende og anstendig for dyrkelse av gudene. Den første skjedde på 500-tallet f.Kr., ledet av tyrannen Peisistratos, som beordret at alle graver innenfor synsvinkelen av tempelet ble gravd opp og flyttet til en annen øy i nærheten. På 400-tallet f.Kr., under det 6. året av peloponneskrigen, og på råd fra orakelet i Delfi, ble hele øya renset for døde legemer. Det ble deretter beordret at ikke skulle få tillatelse til å dø eller føde på øya grunnet dens hellige betydning og for å bevare dens nøytralitet ved at ingen skulle kunne kreve eierskap gjennom arv. Umiddelbart etter denne renselsen ble den første femårige festival for de deliske leker feiret her.[6][5]
Etter perserkrigen ble øya et nøytralt møtested for det deliske forbund (også kalt for det athenske sjøforbundet), opprettet i 478 f.Kr. De formelle møtene ble holdt i tempelet, men et adskilt kvarter ble reservert for utlendinger og egne helligdommer for fremmede guder. Forbundets fellesrikdommer ble oppbevart her fram til 454 f.Kr. da Perikles flyttet den til Athen.[7]
Øyas ressurser var meget begrenset: den kunne ikke produsere mat, fiber eller tømmer, som måtte fraktes inn utenfra. Det begrensede vanntilgangen ble utnyttet ved et omfattende system av vannbeholdere og akvedukter, brønner og sanitære avløp. Ulike regioner hadde agoraer (markeder). Fra antikken til moderne tid kom øyas drikkevann fra de samme brønnene som ble ledet til store cisterner i husene som i tillegg samlet regnvann på takene. Regnvann dannet i antikken elven Inopos som strømmet ned fra fjellet Kynthos hvor det ble samlet på de laveste delene av øya nord for helligdommen.[5]
Senter for slavehandel[rediger | rediger kilde]
Strabon hevdet at i 166 f.Kr. gjorde romerne Delos til et romersk protektorat, men ga den tilbake til Athen som en frihavn, delvis motivert på å skade handelen til Rhodos som på den tiden var et mål for romersk fiendtlighet. Fra denne perioden begynte øyas største økonomiske velstand, særlig etter at Korint i 146 f.Kr. ble ødelagt og således ble en konkurrent mindre. Italienske handelsmenn kom for å kjøpe tusenvis av slaver som var tatt av pirater fra Kilikia,[8] eller som var tatt til fange i krigene som fulgte oppløsningen av selevkideriket. Øya ble senteret for den største slavehandelen i regionen.[9]
Med tilgangen på handel fra hele den østlige delen av Middelhavet, var det mange folk og kulturer som møtes på Pelos. Arkeologene har avdekket levningene av en liten jødisk synagoge i utkanten av øya. Ettersom den kan dateres til 100-tallet f.Kr. er den blant de eldste kjente synagoger i den greske verden.[9][10]
Da Delos ble maximum emporium totius orbis terrarum (Festus), det største kommersielle senteret i Egeerhavet og betydelig i den østlige delen av Middelhavet, fikk øyas befolkning en stor økning. En omfattende byggeaktivitet kom i gang, byen vokste, nye distrikter ble dannet og mange private boliger og offentlige bygninger ble reist.[5]
I 88 f.Kr. ble øya angrepet av troppene til Menophanes, hærfører av Mitridates VI av Pontos, en heftig motstander av Romerriket, og som skal drept flere tusen romere. Byen på Delos var ubeskyttet, og Menophanes drepte befolkningen i hopetall og solgte resten som slaver, plyndret og ødela byen og dens helligdommer. Et annet ødeleggende angrep skjedde ved pirater i 69 f.Kr. Før slutten av 100-tallet f.Kr. hadde handelsrutene endret seg. Delos var erstattet av andre steder som møtested for romernes handel med Østen. Samtidig gikk øyas betydning som et kultsted inn i en skarp nedgang. Denne prosessen kan allerede ha vært i gang da øya ble et kommersielt senter. Det som var av befolkning utvandret.
I tidlig kristen tid på 300-400-tallet f.Kr. var det igjen en liten tilgang på ny bosetning, bevitnet av åtte tidlige kristne basilikaer og nevnt som et bispested, men øya tapte helt i betydning og ble helt forlatt på 600-tallet. Ved Kynthos hvor den eldste helligdommen til Apollon sto, finnes det rester av en borg som ble bygget av antikke levninger av frankere i middelalderen. Den ubebodde øya var også et piratleir i mange århundrer.[5]
Byen på Delos[rediger | rediger kilde]
Mot slutten av 400-tallet f.Kr. vokste det opp en by grunnet prestene og tjenerne som var nødvendig for å drifte det store helligdommen, men også andre beboere ble knyttet til byen. Det viktigste tempelet var for Apollon, og alle andre templer eller kultsteder var i forlengelsen av denne guddommen. Hovedinngangen til templeområdet lå i sør og har siden 200-tallet f.Kr. var dekorert av marmorpropylon (inngangsportal). Til høyre lå huset til folket fra Naxos på 600-tallet f.Kr. hvor det også sto en stor kourosskulptur på om lag ni meter. I sentrum av området var det tre templer, og hvor det nordlisgte ble reist av athenerne på 500-tallet f.Kr. Bare grunnmuren står igjen i dag. Fasaden hadde seks jonisk søyler. Det tilstående doriske tempelet med 6 ganger 13 søyler ble innviet av athenere i 417 f.Kr.
Synagogen på Delos ble utgravd i tidsrommet 1912-1913 av André Plassart og datert til rundt ca. 150-128 f.Kr. Det dominerende trekket er bygning med en stor hall som var orientert østover og med en rekke sekundære rom i sørenden.[11] Identifisering som jødisk er basert hovedsakelig på en inskripsjon som viser til Theos Hypsistos, eller «Den øverste Gud», og det er ikke fullstendig enighet blant forskere at identifikasjonen som en synagoge er korrekt.[12]
Byen spredte seg over skråningene av seks lave høyder som omgir helligdommen. Resultatet av åpenbar rask vekst var ingen byplan og intet fast nettverk av gater. Det er mest åpenbart i teaterkvarteret, den eldste og mest rike delen av byen hvor de største husene sto. Her sto rike og gjennomsnittlige hus ved siden av hverandre uten skille mellom klassene.[5] Imidlertid hadde byen en utbygd kloakksystem. Hver hus var forbundet til hovednettverket som gikk langs alle gatene og avfallet ble dumpet til havs. Sammenlignet med andre samtidige greske eller hellenistiske byer som særlig Alexandria var Delos ikke mer enn en liten, rotete og skitten handelsby. Det som skilte den ut var eksistensen av den store helligdommen. .[5]
Ettersom ingen kunne dø og heller ikke fødes på den hellige øya, ble øya Rineia eller Rhenea (Ρήνεια), som ligger kun 0,6 km vest for Delos, benyttet som gravsted. Den består av to fjellhøyder som stiger til rundt 150 meter og har et areal på rundt 14 km². Den er øde og gold som Delos og blir i dag kun sporadisk besøkt av gjetere.
Severdigheter[rediger | rediger kilde]
- Det hellige vann i en sirkelrund bolle, nå med hensikt gjort tørr av øyas administrasjon for å unngå spredning av sykdommer.
- Den minoiske kilde var en rektangulært offentlig brønn hogd ut av fjellet med en sentral søyle: den formaliserte den hellige kilde i dens form fra 500-tallet f.Kr., rekonstruert i 166 f.Kr. i henhold til en inskripsjon. Tett lagt murstein utgjør brønnens byggverk, og vann kan fortsatt bli nådd via en trappegang på den ene siden.
- Det er flere markedstorg. Den hellenistiske agora ved den hellige havnen har fortsatt stolpehullene for soltakene og presenningene i steingulvet. To mektige italiske handelslaugs statuer og søyler er der.
- Det delianske tempel dedisert Apollon er et typisk eksempel på dorisk søyleorden. Byggingen begynte i 478 f.Kr., men stoppet opp på midten av århundret og gjenopptatt senere, men ble aldri helt ferdigstilt.[13]
- Løveterrassen var også dedisert til Apollon av folket på Naxos kort tid før 600 f.Kr. Den hadde opprinnelig ni til tolv snerrende vaktløver i marmor spredt monumentalt langs den hellige veien. I dag er det kun sju av de opprinnelige løvene igjen.
- Møtehallen til poseidonianerne fra Beirut huset en sammenslutning av handelsmenn, skipseiere, vertshusholdere og andre i de første årene under romersk styre, sent på 100-tallet f.Kr. Til deres beskyttende triade av Baal/Poseidon, Astarte/Afrodite og Eshmun/Asklepios, la de til Roma.
- Plattformen til Stoivadeion dedisert til Dionysos hadde en statue av guden for vin og livskraft. På den andre siden av plattformen var en pilar som løftet opp en stor og høyreist fallos, symbolet på Dionysos. Den har siden blitt slått i stykker. Den sørlige pilar, som var dekorert med relieffscener fra dionysiske syklus, ble reist en gang rundt 300 f.Kr. for å feire vinneren av en teaterforestilling. Statuen av Dionysos var opprinnelig flankert av de to skuespillerne som personifiserte Paposilenoi (bevart på det arkeologiske museum på Delos). Marmorteateret er gjenoppbygging av et eldre, skjedd kort tid etter 300 f.Kr.
- Det doriske tempel for Isis ble bygd på en høyde på begynnelsen av romersk tid for å ære den kjente treenigheten av Isis, den aleksandrinske Serapis og Anubis.
- Heras tempel fra rundt 500 f.Kr. var gjenoppbyggingen av et tidligere Heraion på stedet.
- Huset til Dionysos er et luksuriøst, privat herskapsbolig fra 100-tallet som er oppkalt etter gulvmosaikken som viser Dionysos som rir på en panter.
- Huset til delfinene er en tilsvarende oppkalt bygning oppkalt etter mosaikken i atrium hvor erotere (små Eros-figurer) rir på hoppende delfiner; dets fønikiske eier bestilte gulvmosaikk av den fønikiske måneguddom Tanit i sin vestibyle.
Billedgalleri[rediger | rediger kilde]
-
Den hellige veien -
Installasjonen til poseidonianistene -
Gulvmosaikken til Dionysos' hus -
Maskenes hus -
En av løvene fra løveterrassen -
Innsjøens hus -
Tempelet til Isis -
Bysten til Hermes -
Mosaikk fra smykkenes øy -
Mosaikk fra delfinenes hus
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Kombinasjonen av -nth- er en markør for før-greske ord: Korinth, menthos, labyrinth, etc. På norsk gjengis vanligvis ikke t-lyden som th-lyd.
- ^ Thukydides, I,8.
- ^ Ekschmitt, Werner (1993): Die Kykladen. Bronzezeit, geometrische und archaische Zeit, Phillipp von Zabern, Mainz, ISBN 3-8053-1533-3.
- ^ Aegean Prehistoric Archaeology, ved Jeremy B. Rutter & Dartmouth College
- ^ a b c d e f g h «Νησιά>Κυκλάδες> Delos». Arkivert fra originalen 29. september 2020. Besøkt 6. juli 2013.
- ^ Thukydides, III,104.
- ^ Thukydides, I,96.
- ^ Cilician pirates, Livius.org
- ^ a b Delos, Pbs.org
- ^ Horst, Pieter Willem Van Der (2003): Persuasion and Dissuasion in Early Christianity, Ancient Judaism, and Hellenism, Peeters Publishers, s. 38
- ^ Trümper, Monika: «The Oldest Original Synagogue Building in the Diaspora: The Delos Synagogue Reconsidered» i: Hesperia, Vol. 73, No. 4 (Oktober- desember 2004), s. 513-598
- ^ Matass, Lidia (2007): «Unraveling the Myth of the Synagogue on Delos» i: Bulletin of the Anglo-Israel Archaeological Society 25, s. 81-115.
- ^ The temple of the delians
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Arnold, Charles (red.) (2008): Die Inseln des Mittelmeers. Ein einzigartiger und vollständiger Überblick. 2. opplag. Hamburg, ISBN 3866480962.
- Vial, Claude (2008): Inscriptions de Délos. Index, tome II: les Déliens, Paris: De Boccard
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Delos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Delos, nettsted hos det greske kulturdepartement
- Historien den arkeologiske arbeidet på Delos (fransk)
- Delos hos WikiMapia
 | Akropolis i Athen (1987) · Apollon Epikourios-templet i Bassae (1986) · Athos (1988) · Delfi (1987) · Dilos (1990) · Epidauros (1988) · Klostrene Dafni, Osios Loukas og Nea Moni på Khios (1990) · Korfus gamleby (2007) · Meteora (1988) · Mykene og Tiryns (1999) · Mystras (1989) · Olympia (1988) · Patmos: Khora med kloster og grotte (1999) · Rhodos' middelalderby (1988) · Samos: Pythagoreion og Heraion (1992) · Thessaloniki: oldkristne og byzantinske monumenter (1988) · Vergina (1996) |  | |
Årstallene angir når stedet ble tatt opp på verdensarvlisten | |||
| Større byer |  | |
|---|---|---|
| Prefekturer | Akhaia · Aitolia og Akarnania · Argolis · Arkadia · Athen · Arta · Boiotia · Chalkidike · Chania · Chios · Dodekanesene · Drama · Elis · Euboia · Evrytania · Evros · Florina · Fokis · Fthiotis · Grevena · Heraklion · Imathia · Ioannina · Karditsa · Kastoria · Kavala · Kefallinia · Kilkis · Korfu · Korinthia · Kozani · Kykladene · Lakonia · Larissa · Lasithi · Lefkada · Lesbos · Magnesia · Messenia · Pella · Pieria · Preveza · Rethymnon · Rodopi · Samos · Serrai · Thesprotia · Thessaloniki · Trikala · Xanthi · Zakynthos | |
| Periferier | ||