Cristóvão Ferreira

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Cristóvão Ferreira
Født1580
Zibreira
Død4. november 1650
Nagasaki
Beskjeftigelse Misjonær, skribent

Henrettelsesmetode for slike som ikke avsverget sin katolske tro.

Cristóvão Ferreira (født ca august 1580 i Torres Vedras nær Lisboa i Portugal, død 4. november 1650 i Nagasaki i Japan) var en portugisisk jesuitt som var misjonær i Japan, og som er kjent for å ha begått apostasi (frafall fra troen) etter å ha blitt torturert under de antikristne utrenskninger i landet.

Cristóvão Ferreira deltok på japanske myndigheters side i en rekke av regjeringsrettssakene mot fangne jesuitter og andre misjonærer.[1] Han var ofte til stede under bruken av efumi-prøver, når folk mistenkt for å være katolske kristne ble beordret til å trampe på et bilde av Jesus Kristus.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cristóvão Ferreira ble født omkring 1580 i Portugal og sluttet seg til jesuittordenen i Coimbra. Han fikk sin første forberedelse i Campolide i Lisboa. Han studerte ved universitetet i Coimbra og ble i 1600 sendt til Asia, der han etter flere års studier og prestevielse (1608) i Macao under jesuittenes regionale leder, pater Alessandro Valignano, ble utsendt som misjonær til Japan.

Prest i Japan[rediger | rediger kilde]

Jerome de Angelis var en av misjonærene som ble tatt av dage under autodafeen i Edo i 1623
Henrettelse av kristne ved at de blir kastet ned i de varme kilder ved den aktive vulkanen Unzen nær Nagasaki, tidlig på 1600-tallet. Stikk på grunnlag av skriftlige beretninger fra Japan (Arnoldus Montanus: Gedenkwaerdige Gesantschappen der Oost-Indische Maetschappy in't Vereenigde Nederland, aen de Kaisaren van Japan, 1669)

Det var han fra 1609. Han var først i Arima ved det presteseminar som Alessandro Valignano hadde stiftet, og studerte japansk. Situasjonen for misjonærer begynte allerede det året å bli alvorlig truende, og alle ble tvunget til å forlate seminaret i 1612. Forfølgelser av kristne var så smått begynt ca 1600, og i 1614 ble utøvelse av kristendommen i Japan forbudt og misjonen måtte arbeide i skjul. Det var da ca 150 europeiske misjonærer i landet, de fleste av dem jesuitter. En vesentlig del valgte likevel å bli værende og nye misjonærer lyktes noen ganger i å komme tilbake inn i landet. Portugisiske handelsskip fikk frem til 1639 seile til utvalgte japanske havner.

Fra 1617 var pater Ferreira sekretær for den gjenværende jesuittprovinsial i Japan. Fra 1621 tilbrakte han fire år i området rundt Osaka.

I 1623 ble Tokugawa Iemitsu tredje shogun av Tokugawashogunatet. Fra denne stund tok den japanske regjering sikte på å fullstendig knuse kristendommen i landet. I de første månedene av hans regjeringstid ble hundrevis av japanske kristne og en rekke misjonærer drept. Beryktet ble den store autodafé i Edo, dagens Tokyo, der en dag femti misjonærer og japanske kristne ble satt på stake. Pater Ferreira, som liksom alle de andre måtte arbeide under jorden, samlet inn øyenvitneskildringer og skrev rapport om dette til sine overordnede. Fra det året forfattet han årlige rapporter som gjennom underjordiske nettverk nådde portugisiske handelsmenn som smuglet dem ut av landet.

I 1632 kontaktet han pater André Palmeiro, som var bosatt i Macao, bosatt som visitator (inspektør) for jesuittenes ordensprovins for Japan og for deres viseprovins for Kina, for å spørre om det lot seg gjøre å sende spedalske fra japanske byer til Manila for slik å utvise kristen nestekjærlighet. Denne planen lot seg til en viss grad også gjennomføre.

Apostat (frafallen etter tortur)[rediger | rediger kilde]

Bilde av Jesus Kristus brukt for å avsløre katolikker og deres sympatisører - de mistenkt kristne ble bedt om å tråkke på bildet.

Cristóvão Ferreira virket som prest i Japan til 1633; da ble han tatt til fange. Nyheten om arrestasjonen nådde via Macao Sebastião Veira, ved siden av Ferreira den eneste i Japan fortsatt gjenværende misjonær som hadde vært aktiv der i 1614. I oktober samme år var pater Ferreira i Nagasaki, og sammen med tre andre europeiske misjonærer og fire japanske kristne ble han torturert. Blant dem Julian Nakaura, en adelsmann som hadde vært en del av den første formelle japanske legasjon som i perioden mellom 1582 og 1590 var i Europa.

Det var da nylig blitt innført en ny torturmetode i Japan. Den japanske navn var ana-tsurushi («henge i gropen»). Den torturerte var, med hodet ned og bundet med armene på ryggen, senket ned i en brønn. For å unngå at den økte tilførsel av blod til hodet som ville føre til at man raskt mistet bevisstheten, ble det foretatt snitt på tinningene. Metoden ble brukt bare for tortur av kristne, og var ment å bringe dem til frafall. Hvis man ikke signaliserte at de var villige til å oppgi troen, ble personen hengende inntil døden inntrådte. Skjønt hvis det tok for lang tid fort torturistene til dette skjedde, kunne de på forskjellige vis fremskynde dødsprosessen.

Mannskapet på et portugisisk skip hadde fra båten følge noen som hadde sett slik tortur, og rapporterte til Macao - feilaktig - at pater Ferreira hadde lidd martyrdøden.

I virkeligheten hadde Ferreira etter fem timer i gropen indikert sin beredskap til å ta avstand fra kristendommen. De resterende syv valgte torturdøden.

Fra midten av 1634 begynte det i Macao å sirkulere de første rykter om at pater Ferreira var blitt en frafallen. Disse historiene ble ikke verifisert før i 1635. Portugisiske handelsmenn hadde klart å besøke Ferreira, som bekreftet dette. Det kom som et stort sjokk, og ikke minst var det et enormt tap av ansikt at alle som en kort tid før hadde priset Ferraras antatte heroiske status.

Cristóvão Ferreira ble den mest kjente av etterhvert flere «frafalne prester».

Trampefjel med bilde av jomfru Maria brukt for å avsløre katolikker og deres sympatisører

I statlig tjeneste og i nederlandske kilder[rediger | rediger kilde]

Ferreira fikk et hus i Nagasaki, og ble tvunget til å leve med en japansk enke etter en henrettet kinesisk kriminell. Forpliktelsen til å leve med en kvinne ble standard i den japanske politikk overfor misjonærer som var blitt frafalne. Det skulle bidra til ytterligere ydmykelse og undergrave deres egen identitet. Det ble antatt at løftet om sølibat i lengden ikke ville bli opprettholdt. Japanske kilder fra denne perioden hevder at Ferreira fikk en sønn og to døtre, men det er uklart om dette kom ut av dette forholdet.

Han tok på det japanske navnet Sawano Chuan (japansk: 沢野忠庵). Ferreira fikk godtgjørelse for sitt virke for styresmaktene. Han oversatte spanske og portugisiske dokumenter. Fra 1641 skulle han også fungere som tolk ved regelmessig kontakt med det nederlandske faktoriDeshima. Willem Verst, en av faktoriets ledere, nevner ham flere ganger i sine dagbøker. Det er blant annet nevnt Ferreiras besøk der for å be om legehjelp. I en av kildene, en nedtegnelse fra en høyere japansk tjenestemann, er den medisinske behandlingen han fikk der beskervet.

Oversettingstjenester er også gjort av andre misjonærer som ble frafalne, men Ferreiras engasjement gikk mye lenger. I tidsskriftet til det nederlandske handelskompani er i kronikken for 17. mars 1643 anført at Ferreira hadde søkt å få ekshumert og overlevert likene av misjonærer fra perioden rundt 1620 for å kaste dem i sjøen. Ideen til å få de japanske kristne apostater til etter torturen å bekrefte frafallet under ed er knyttet til ham. Dette tiltak ble tiltrådt av den japanske inkvisisjon. Dokumentet er bevart, og bærer Ferreiras signatur.

Bokoversettelser, eget forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Ferreira behersket ikke skriftlig japansk. Men teksten i to verker som kom fra hans ord, antakelig som diktat, er bevart. Han skrev imidlertid også mye annet, som det er bevart deler av. Hans skrifter om astronomi og medisin ble godt kjente under Edotiden.

Den første er en japansk oversettelse med Ferreiras kommentar, av middelalderverket De sphaera mundi av Johannes Sacrobosco, et arbeid som omhandler astronomi. Den andre er et privat verk, Kengi-roku 「顕疑録」 («Bedraget avslørt») i 1636.

Cristóvão Ferreira hadde latt seg registrere i et buddhisttempel i samsvar med japansk lov, og kalte seg selv «medlem av zensekten», men hans egne publikasjoner viser at han tok naturretten som sin personlige filosofi.[2]

Når vi ser på verden rundt oss ser vi at alt har egen natur og egenskap; fugl eller beist, insekt eller fisk, gress eller tre, jord eller stein, luft eller vann, hver har sin egen naturlige kvalitet og egenskap. Alt dette er Naturas verk. Mennesket står høyest blant at som eksisterer og Himmelen har har utstyrt mennesket med de naturlige evnene barmhjertighet, rettferd, egenverd og visdom.[2]
Tramping på bildene. Bilde fra tidlig 1800-tall i Nagasaki, fra legen Philipp Franz von Siebolds Nippon (Leiden, 1832–1852, Abt.II, Tab.XV). Siebold var lege knyttet til det nederlandske faktori i Nagasaki.

Bedraget avslørt (1636)[rediger | rediger kilde]

Boken Bedraget avslørt ble ikke publisert før 300 år etter den var blitt forfattet,[2] og kan ha blitt bedarbeidet i større eller mindre grad av andre. Boken kan betraktes som en apologi for Ferreiras versjon for hans apostasi.

I innledningen heter det: Nå har jeg bodd lenge i Japan og blitt kjent med lærene konfucianismen, buddhismen og taoismen [her er det sannsynligvis ment det vi kjenner som shintoismen], og gradvis forstår jeg en liten del av sannheten i disse. Jeg angrer og har forlatt mine feil og illusjoner. Jeg har helt og holdent forlatt den kristne tro og akseptert Buddhas lære. Så, for ikke å rettferdiggjøre den kristne tro, men å avsløre sin falskhet, skriver jeg dette for å advare andre om kristendommens onde læresetninger.

I Bedraget avslørt hevdes det blant annet at Gud ikke skapte verden, og forøvrig at verden slett ikke er blitt skapt. Verken helvetet, paradiset eller predestinasjon eksisterer; dødfødte er ikke besmittet av arvesynden (som uansett ikke eksisterer); kristendommen er et menneskelig påhitt. Messestipendier, avlat, ekskommunikasjon, kirkelige bestemmelser om mat, Marias jomfrudom, de tre vise menn - alt dette er tull. Jesu oppstandelse var en fortelling uten hold i, latterlig, opprørende, en spøk; sakramentene og skriftemålet er meningsløsheter, nattverden en metafor, dommedag en utrolig illusjon.

Det hersker tvil om det virkelig var han som skrev alt det som fremgår i boken. Den så lange ettertidige utgivelsen er ett argument i den retning, dessuten er det noe av bokens polemikk som mer forholder seg til en av formene for protestantismen enn mot katolsk lære (som predestinasjon). Kritikken av mer spesifikt katolske troselementer kan bære et anstrøk av nederlandsk protestantisme; nederlandske handelsmenn var aktive i Japan og støttet opp i kampen mot den katolske misjon.

Ferreira, Rubino-gruppene og Breskensaffæren[rediger | rediger kilde]

Avhør av mannskapet fra skipet Breskens. I forgrunnen, to japanske forhørsledere. Overfor dem, de fire jesuittene av den andre Rubino-gruppene. Bildet vbiser , forlot dem Cristóvão Ferreira som snakker med Hendrick Cornelisz Schaep

Pater Ferreiras frafall og det faktum at han arbeidet for den japanske inkvisisjonen gav både stor misnøye og forlegenhet spesielt blant jesuittene. Hundrevis av jesuitter ville frivillig reise til Japan, nettop etter Ferreiras beslutning, og en uttrykt tanke hos mange var at faren for der å måtte dø i hans sted som en martyr, spilte med som motivasjon. Et forsøk på å gjennomføre en slik reise fra Macao ble forbudt av pater Manuel Dias, som var blitt etterfølger av Andre Palmeiro som visitator. Men det er kjent at seks slike reiser ble arrangert fra ManilaFilippinene, noe som førte til at grupper av jesuitter ankom Japan villige til å tjene de kristne og villige til å risikere martyrdøden med standhaftighet. I alle tilfellene ble prestene raskt pågrepet etter ankomst. De ble torturert, enten til de døde, eller til de frafalt troen. Best kjent er de to såkalte Rubino-grupper.

Pater Giovanni Antonio Rubino ble i 1639 pater Dias' etterfølger som visitator. Rubino var en stor tilhenger av den beskrevne type kristen vitnesbyrd og misjon. Han gav opp sitt verv og flyttet til Manila på Filippinene. Rubino samlet i Manila en gruppe på ni europeiske misjonærer og ti japanske kateketer. For å redusere risikoen for en tidlig arrestasjon ble ekspedisjonen delt i to grupper.

Den første gruppen bestod av fem europeiske misjonærer, blant dem pater Rubino, og fem kateketer. De ble raskt arrestert i 1642, etter to uker i Japan. Europeiske kilder forteller at samtlige var standhaftige under torturen og led martyrdøden. Japanske kilder sier imidlertid at to europeiske misjonærer avsverget kristendommen, og dermed ble frafalne.

Denne hendelse og andre meldinger om henrettede kristne, stanset ikke den andre gruppen fra å gjøre sitt forsøk i 1643. Denne gruppen ble pågrepet nesten umiddelbart etter ankomst.

Samtidig (samme måned) kom VOC-skipet Breskens, ført av kaptein Hendrick Cornelisz Schaep, ut av kurs på grunn av tåke. De hadde et presserende behov å skaffe seg friske forsyninger og skipet gikk inn og ble fortøyd i en bukt på nordsiden av Japan. Til slutt ble noen av mannskapet, deriblant kapteinen, lurt i en felle og tatt til fange.

De ble brakt til Edo og avhørt der. Japanske myndigheter ønsket å finne ut hvorvidt det var eller ikke var en forbindelse mellom dem og ankomsten av den andre Rubino-gruppen. Ferreira ble kalt til Edo, og var tolk under avhørene. De japanske forhørere kom raskt til den konklusjon at det ikke var noen korrelasjon mellom hendelsene. Men de holdt det nederlandske mannskapet tilbake allikevel for ikke å tape ansikt. Alle medlemmer av mannskapet ble tvunget til å være vitne til torturen av jesuittene i den nevnte Rubino-gruppen. Alle fire tok avstand fra kristendommen og ble dermed frafalne.

Gravsten for familien Sugimoto, ved Zuirinji-tempelet. I samme grav ligger Ferreira, hvis japanske navn er innhugget på høyre kant (markert på fotografiet).

Død[rediger | rediger kilde]

Ferreira døde i Nagasaki i 1650.[3]

I 1652 rapporterte en japansk handelsmann i det som nå er Hanoi om Ferreiras død. Mannen la til at Ferreira skulle ha vendt tilbake til kristendommen kort tid før sin død. Som et resultat skulle han igjen ha blitt torturert ved å henge i gropen, og det var slik han døde.

Nyheten var en sensasjon i det katolske Europa og ble etterfulgt i de påfølgende år med fremvekst av mange mirakuløse historier og legender. Året 1652 ble lenge betraktet som året for hans død.

Japanske kilder fra samme periode rapporterer at han døde den 4. november 1650.

Ferreira ble gravlagt på en buddhistisk begravelsesplass. I de japanske kilder nevnes ikke noen revertering (tilbakekonvertering) til kristendommen eller noen ny tortur. Tidsskriftet for det nederlandske handelskompani på Deshima har uten ytterligere kommentar den 6. november 1650 følgende notat:

I går fikk vi vite at overløperen jesuitten CHUAN er død; han har bodd her i førti år.

Roman[rediger | rediger kilde]

Shusaku Endos roman Chinmoku (沈黙, 1966, utgitt på norsk som «Taus himmel») utspiller seg i kjølvannet av Ferreiras apostasi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The making of an enterprise: the Society of Jesus in Portugal, its empire, and beyond, 1540-1750, Dauril Alden, Stanford University Press, 1996, p. 136
  2. ^ a b c d Cieslik, Hubert (1973). "The Case of Christovão Ferreira Arkivert 21. desember 2013 hos Wayback Machine.". Monumenta Nipponica 29
  3. ^ Henrique Leitão (2000). "Reseña de 'La Supercherie Dévoilée. Une Réfutation du Catholicisme au Japon au XVIIe Siécle' de Jacques Proust," Arkivert 20. september 2012 hos Wayback Machine. Bulletin of Portuguese / Japanese Studies, December, Año/Vol 1, Universidade Nova de Lisboa. Lisboa, Portugal, 131-134

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • George Elison (1988). Deus destroyed: The Image of Christianity in Early Modern Japan, 1988.
  • Miyanaga Takashi 宮永孝. Nihon Yōgakushi: Po, Ra, Ran, Ei, Doku, Futsu, Rogo no juyō 日本洋学史―葡・羅・蘭・英・独・仏・露語の受容. Tokyo: Sanshūsha 三修社, 2004, s. 50. ISBN 4-384-04011-3
  • La Supercherie dévoilée. Une Réfutation du Catholicisme au Japon au XVIIe Siècle, annotated by Jacques Proust, Paris, éditions Chandeigne, 2013. ISBN 978-2-915540-97-0
  • , Liam Matthew Brockey: The Visitor: André Palmeiro and the Jesuits in Asia, 2014, Harvard University Press, ISBN 9780674416680