Council on Foreign Relations’ historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dette er en underartikkel til Council on Foreign Relations (CFR) som beskriver organisasjonens historie. For en beskrivelse av selve organisasjonen se hovedartikkel.

Tiden frem til 1921: Bakgrunn og oppstart[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cecil Rhodes

Historikerne Caroll Quigley og Murray N. Rothbard går begge tilbake til slutten av 1800–tallet når de beskriver det bakteppet organisasjonen ble til mot.To tendenser trekkes frem.
Innen britisk politikk hadde Cecil Rhodes fra 1870–tallet av lobbyet mye i den engelskspråklige verden for ideen om en konføderasjon mellom de tidligere og daværende landene i det Britiske koloniveldet. I Rhodes øyne ville dette danne «et imperium så stort at krig aldri mer ville bli nødvendig». Rhodes var i prinsippet villig til å plassere hovedstaden for dette imperiet i Washington.[1][2][3]
Lord Milner arbeidet tett med Rhodes om ideen om en engelskspråklig konføderasjon. I 1909 grunnla han, sammen med Lionel Curtis og andre medlemmer av Milners barnehage, det Runde Bord-bevegelsen (Round Table movement), for å arbeide videre med denne ideen.[1][3] Ifølge både Quigley og Rothboard var denne bevegelsen en videreføring av et hemmelig selskap dannet av Rhodes i 1891, Society of the elect,[1][3] men andre historikere har reist tvil om dette selskapet faktisk ble dannet.[trenger referanse]
I Storbritannia var Runde Bord–gruppen spesielt aktive i planleggingen av en politikk for økonomi og kolonier for etterkrigstiden.[3]
I 1915 var Runde Bord–grupper opprettet i de fleste store verdenssentra, også i USA. Blant medlemmene der var blant annet Walter Lippmann og George Louis Beer, som begge fikk stor betydning for dannelsen av CFR. Den britiske delegasjonen til fredsforhandlingene i Paria i 1919, hvor CFR og dens søsterorganisasjon Royal Institute of International Affairs ble dannet, var dominert av Milners barnehage og andre Runde bord–medlemmer.[4][5][1][3]

Den andre tendensen som trekkes frem er en endring i USAs utenrikspolitikk. Frem til siste halvdel av 1800–tallet hadde de amerikanske administrasjonene ført en ikke–intervensjonistisk politikk overfor andre land, en politikk som mange mente var i tråd med de amerikanske idealene om «hvert menneskes frie rett». Denne politikken hadde også røtter i skrifter og nedskrevne taler fra nasjonalhelter fra den amerikanske revolusjonen, som Tom Paine og andre. I 1820 kom Monroedoktrinen, som utvidet USAs interessefelt til å gjelde hele det sør- og nordmerikanske kontinentet (den vestlige hemisfære). Denne doktrinen slo fast at europeiske kolonimakter ikke lengre skulle ha makt i denne delen av verden, og garanterte samtidig fortsatt amerikansk nøytralitet og ikke–intervensjon i Europa og i konflikter mellom kolonimaktene. Monroedoktrinen ble imidlertid ikke skikkelig håndhevet før fra ca 1890. Under den andre Cleveland–administrasjonen gjorde USA en drastisk vending i utenrikspolitikken, med en langt mer aggressiv politisk og økonomisk ekspansjon overfor landene rundt. Spesielt gjaldt dette Latin-Amerika, hvor USA gjorde flere militære intervensjoner mot Frankrike, Storbritannia og Spania. Men også i Asia utvidet USA sine interesser da det invaderte Manila og Filippinene. På slutten av 1890–årene, etter at Storbritannia hadde trukket seg ut av Latin–Amerika, inngikk også USA et samarbeid med Storbritannia om Det fjerne østen, hvor de skulle benytte tropper fra Japan til å overta Tyske og Russiske koloniområder i Kina.[3]
Wilson–administrasjonen hadde også blitt gjenvalgt i 1916 på løfter om fortsatt ikke–intervensjon i den europeiske krigen. Opinionen i USAs befolkning var sterkt for tanken om nøytralitet som ledende prinsipp for USAs utenrikspolitikk, mens ledende økonomiske krefter ivret for intervensjon. I løpet av krigen økte både det innen og utenrikspolitiske presset på Wilson om å intervenere mot Tyskland. Wilsons nærmeste personlige rådgiver, Edward M. House (colonel House), var blant dem som presset på for intervensjon. House fikk assistanse til dette fra Walter Lippmann, og fra et annet senere innflytelsesrikt CFR–medlem, Henry L. Stimson (alle tre forøvrig med nære bånd til J.P Morgan.)[3]
I 1917 opprettet Wilson, med executive order 2594, en hemmelig komité som skulle vende USAs opinion over til å bli for intervensjon i krigen, kalt komiteen for samfunnsinformasjon (Committee on Public Information), eller Creelkommisjonen (Creel commision). Også her var Lippmann en av medlemmene. Denne gruppen klarte i løpet av et halvt år å vende USAs opinion til å ønske amerikansk intervensjon i krigen, og ses på som en av de første store suksessene innen moderne PR.[6]

CFRs forløper – The inquiry[rediger | rediger kilde]

Edward M. House, 1919

Den første direkte forløperen til organisasjonen finner man i The inquiry, en arbeidsgruppe bestående av ca. 150 fremtredende intellektuelle. Denne gruppen ble satt sammen i hemmelighet sent i 1917, og den fikk i oppgave å produsere rapporter for president Woodrow Wilson om de internasjonale politiske forholdene som ville oppstå når Tyskland endelig var beseiret. Gruppen ble rekruttert, og gjennom oppstarten også organisert, av Walter Lippmann. Den produserte mer enn 2000 dokumenter, og arbeidet ble en del av grunnlaget for de 14 punktene Wilson presenterte ved krigens avslutning.[4][5]
Hvor alvorlig Wilson selv tok gruppens arbeid er et spørsmål som debatteres. Det bemerkes at ideen om opprettelsen av the Inquiry hadde blitt presset på ham av Edward M. House.[5]

Arbeidsgruppen var en del av USAs delegasjon til forhandlingene om Versaillestraktaten ved fredskonferansen i Paris (1919), men det er usikkert hvor stor innflytelse medlemmene hadde på konferansen. En rekke uformelle og formelle diskusjoner og møter ble likevel holdt, og nettverk ble bygget. På Hotell Majestic den 30. mai 1919 besluttet en gruppe britiske og amerikanske diplomater og intellektuelle å danne et britisk–amerikansk «Institutt for internasjonale forhold» (Institute of International Affairs), med en avdeling i London og en avdeling i New York, for å videreføre de positive erfaringene de hadde fra møtene under konferansen, og for å styrke et britisk–amerikansk samarbeid.[5][3]

Tilstede var blant annet House,[5] George Louis Beer,[3] Paul Warburg,[trenger referanse] Herbert Hoover,[trenger referanse] Harold Temperley,[trenger referanse] Lionel Curtis[3], Lord Eustace Percy,[trenger referanse] Christian Herter,[trenger referanse] og akademikerne James Thomson Shotwell[3] fra Columbia University, Archibald Cary Coolidge[3] fra Harvard, og Charles Seymour fra Yale.[trenger referanse]

Oppstart i England og USA[rediger | rediger kilde]

Elihu Root

Etter at gruppen fra Hotel Majestic kom tilbake til USA, så de at det var dannet flere nettverk i USA med et tilsvarende formål som deres, blant andre hadde Andrew Carnegie grunnlagt sitt Carnegie Endowment for International Peace (CEIP) i 1910. Gruppen valgte etterhvert å slutte seg sammen med en gruppering kalt Council on Foreign Relations, som var ledet av Elihu Root, utenriksminister under Theodore Roosevelt, vinner av Nobels fredspris i 1912, og også president for CEIP fra 1910 til 1925.[7] CFR bestod av 108 finansfolk, industrialister og internasjonale advokater fra New York. I likhet med the Inquiry hadde også denne organisasjonen blitt opprettet for å utrede mulighetene for etterkrigstiden, men da sett fra et forretningsmessig synspunkt. For gruppen fra Hotel Majestic ble det sett som positivt å få tilført den finansielle handlekraften som CFR representerte. Den 29. juli 1921 ble de to organisasjonene slått sammen under navnet Council on Foreign Relations.[5]

Kombinasjonen av akademisk ekspertise, statsledere og diplomatiske kontakter, med praktiske forretningsinteresser og finansfolk, gav organisasjonen dens egenart og denne strukturen har blitt opprettholdt frem til i dag.[5]

Den engelske avdelingen som ble avtalt opprettet på Hotell Majestic kom i gang tidligere enn CFR, under navnet Royal Institute of International Affairs i 1920 (kjent også som Chatham House). Det var imidlertid enighet mellom de to organisasjonene om at det ikke var ønskelig å slå dem sammen. Tvert imot ønsket begge organisasjonene å reservere seg til kun å oppta medlemmer fra sine egne respektive land.[5]

1922–37 Formulering av arbeidsmetoder[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen[rediger | rediger kilde]

Blant de første diskusjonstemaene som ble tatt opp var åpenhet rundt organisasjonens arbeid. Det ble bestemt at alt arbeid internt i CFR skulle være konfidensielt. Et unntak fra dette var CFRs første internasjonale foredragsholder, Georges Clemenceau, som hadde ledet fredsforhandlingene i Paris. Dette seminaret ble holdt for åpne dører og under stor publisitet.[8]

Finansieringen av CFR skjedde hovedsakelig gjennom et sponsorprogram hvor 29 firmaer deltok. Dette gav et solid overskudd, og organisasjonen realiserte en aksjeportofolie verd 300 000$ like før børskrakket i 1929. Dette brukte den til å kjøpe et permanent hovedkvarter, en femetasjes bygård på 45 East 65th Street i New York.[9]

Medlemsmassens sammensetning[rediger | rediger kilde]

John Foster Dulles

Det nye CFR oppgav i sin første årsrapport i 1922 at organisasjonen hadde «sikret finansiell støtte til de første årene, og hadde 300 nøye utvalgte medlemmer.» Ved siden av medlemmer av de forutgående organisasjonene inkluderte dette nye og lovende personer som Herbert H. Lehman, W. Averell Harriman, og John Foster Dulles. CFR var fra starten av partipolitisk uavhengig. Organisasjonen var sekulær, og tillot også jøder å være medlemmer, noe som var mindre vanlig på den tiden. Organisasjonen var generelt mer opptatt av medlemmenes karrierepotensial og maktposisjoner, enn den var av deres sosiale klasse. Kvinnelige medlemmer var derimot et spørsmål som ikke ble diskutert.[8]
Det kan påpekes at organisasjonens ledelse i stor grad var dominert av ansatte hos, og støttespillere til, John Piermont (JP) Morgan. Dette skal ha endret seg ved avslutningen av annen verdenskrig, hvor maktbalansen tippet mer i favør av støttespillere til Rockefeller-familien.[3]

Arbeidsmetoder[rediger | rediger kilde]

Grunnleggerne av CFR var oppmerksom på at opinionen er en viktig faktor i demokratiet, men det var noe usikkerhet rundt hvordan denne burde formes og uttrykkes. Organisasjonens britiske motpart uttalte at «den rette offentlige mening blir hovedsakelig produsert av et lite antall mennesker som er i nær kontakt med fakta, og har gjennomtenkte synspunkter på de aktuelle spørsmålene». Innen CFR var der enighet om dette, og det ble valgt å følge en tilsvarende strategi.[8]
Organisasjonen startet formelle studiegrupper, som fikk navnet the Rockefeller Studies Program, og mindre formelle diskusjonsgrupper. Disse var ledet av en mentor som brukte dem til å teste teorier og analyser, for så å publisere sine synspunkter under eget navn, og som sitt eget arbeid. Formålet var sjelden en uttalelse fra gruppene, eller fra CFR selv, men CFR stod gjerne for publiseringen.[8][9]

I september 1922 lanserte også organisasjonen journalen Foreign Affairs med fire årlige utgaver. Abonnement på journalen var åpent også for ikkemedlemmer. Den ble en suksess, og hadde etter et halvt år et opplag på 5000. Andre publikasjoner ble etterhvert også dannet, blant annet de årlige The United States in World Affairs, Foreign Affairs Bibliography, og Political Handbook of the World. Publikasjonene tok for seg verdenspolitikken sett fra et amerikansk perspektiv, og var ikke primært rettet mot et internasjonalt publikum. Redaktør var professor i Det nære østens historie ved Harvard, Archibald Cary Coolidge. Han ble i 1928 etterfulgt av Hamilton Fish Armstrong, som fortsatte som redaktør frem til 1970.[8][9][10]

Arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Blant de tidlige emnene for studiegruppe–programmet var situasjonen i forhold til bolsjevismen. En studiegruppe om dette ble dannet i 1923, foranlediget av Lenins nye økonomiske politikk, som så ut til å åpne for utenlandske investeringer. Halve studiegruppen bestod av representanter for firmaer som hadde gjort forretninger i det tidligere Russland.[8]
Gruppens konklusjon var at det var trygt å investere, men at det ikke burde gjøres med et langsiktig perspektiv.[8]

I 1925 tok Foreign Affairs opp Afrika som tema. Kontinentet var dominert av vaklende kolonimakter, og det var fullt av ubenyttede ressurser. Blant artiklene om temaet var også noen skrevet av en afro-amerikansk sosiolog, W.E.B. DuBois. Disse artiklene var dels provoserende for CFRs medlemmer.[9]

Latin-Amerika var også av stor interesse for organisasjonens medlemmer. Kompetansen på området hadde de først og fremst gjennom selskaper og industrielle prosjekter, men medlemmene følte ikke at de nådde frem til USAs befolkning med denne. I 1935 ble det dannet en studiegruppe rundt det amerikanske kontinentet i sin helhet, som et to års tilbakeblikk på den gode nabopolitikken fra Franklin D. Roosevelts New Deal. Dette utløste imidlertid protester, fordi det kunne implisere at USAs selskaper ikke hadde vært «gode naboer» før Roosevelts tid. Studiegruppen skiftet derfor navn til Current Relations with Latin America.[9]

1937–45 Utvidelser, annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen[rediger | rediger kilde]

Med 50 000 $ i prosjektstøtte fra Carnegie Corporation of New York tok CFR i 1937 initiativ til å starte tilsvarende organisasjoner i åtte andre byer i USA.[9]
CFR forsøkte også å øke sin rekkevidde ved å søke å rekruttere fagforeningsledere. Ved utløpet av annen verdenskrig var to fagforeningsledere medlemmer i CFR, David Dubinsky og Robert J. Watt fra American Federation of Labor (AFL), og i ti-årene etter kom to presidenter for sammenslutningen mellom AFL og Congress of Industrial Organizations (AFL–CIO), Lane Kirkland og Thomas R. Donahue. Også presidenten for Communications Workers of America, Glenn Watts satt en periode i CFRs styre.[9][11]

Arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Allen Dulles

Armstrong var en sterk talsmann for intervensjon mot nazismen og fascismen i Europa og Asia, og han benyttet redaktørstillingen sin til å fremme dette synet med egne innlegg og inviterte artikkelforfattere. Etter å ha intervjuet Hitler i 1933, like etter at han hadde tatt over som diktator i Tyskland, tok Armstrong også initiativ til oppstart av en studiegruppe rundt USAs nøytralitetspolitikk overfor fascistisk aggresjon. Han introduserte Allen Welsh Dulles, en tidligere studiekollega og John Foster Dulles bror, som leder for gruppen. Sammen med Allen Dulles skrev Armstrong i 1936 boken Can We Be Neutral?, som gikk til angrep på ideen om at USA kunne holde seg nøytral, og han overtalte Walter Lippman til å skrive artikler rundt temaet i Foreign Affairs. Temaet var en kilde til splittelse i organisasjonen, hvor intervensjonister og isolasjonister ble stående skarpt på hver sin side. Dette ble blant annet tydeliggjort ved at brødrene Allen og John Foster Dulles inntok motsatte synspunkt på dette. Uenigheten varte frem til angrepet på Pearl Harbor i 1941.[9]

En annen konflikt skal også ha vært synlig rundt dette, mellom Rockefeller–familien og JP Morgans representanter. JP Morgan hadde forretningskontakter i Storbritannia og Frankrike, og ivret for intervensjon mot Tyskland. Rockefeller–familien hadde sine interesser hovedsakelig innen olje, og hadde samtidig tetteforbindelser til tyske firma, blant annet til IG Farben. De så Japan som en konkurrent over olje og gummiresursene i sør–Øst-Asia, og de så også for seg Kina som et potensielt marked etter et nedkjempet Japan. De ivret derfor for intervensjon den veien.[3]

Tross uenigheten reiste Armstrong og et annet styremedlem fra CFR i 1939 til Washington for å møte assisterende utenriksminister George S. Messersmith. De foreslo et tilsvarende prosjekt som the inquiry, en diskret studiegruppe som utforsket USAs forretningsmessige og politiske muligheter rundt den politiske situasjonen i Europa og Asia under og etter den kommende krigen.
Gruppen som ble opprettet etter dette møtet fikk navnet War and Peace Studies. Nesten hundre medlemmer av CFR (av totalt 663 medlemmer) deltok i gruppen gjennom de neste fem årene. Gruppens arbeid foregikk i hemmelighet, og ikke engang andre medlemmer av organisasjonen kjente til arbeidet som ble gjort. Den ble finansiert av Rockefeller-stiftelsen. Gruppen var aktiv frem til 1945.[12]
«War and peace studies»–gruppen, som ble ledet av Isaiah Bowman, var delt inn i fire deler: Økonomi og finans, sikkerhet og våpen, territoriell, og politisk. Hvorvidt gruppen fikk stor politisk relevans er usikkert. Gruppen produserte 682 memoranda som ble stemplet som klassifisert og sirkulert i ÙSAs statsapparat. Blant disse var et som tok for seg mulighetene i Kina etter et nedkjempet Japan, men historikere kan ikke med sikkerhet slå fast om avgjørelsene USA tok også ville ha blitt gjort også uten disse dokumentene. Et sted hvor en slik kobling sannsynligvis kan ses mellom organisasjonen og konkrete politiske handlinger er USAs annektering av Grønland etter Tysklands invasjon av Danmark. Gruppen hadde en måned tidligere publisert The Strategic Importance of Greenland, hvor det ble argumentert at Grønland var en del av det nordamnordamerikanske kontinentet, og derfor kom inn under Monroedoktrinen. Bowman ble umiddelbart kalt inn til konferanse hos president Roosevelt om dette, og da Tyskland invaderte Danmark ble også Grønland annektert av USA.[12]
Gruppen utviklet også begrepet «the grand aerea». Dette var det området som var nødvendig for USA å kontrollere for å sikre tilstrekkelig med resurser til USA som stormakt etter krigen. Området innbefattet det sør og nordamerikanske kontinentet, Det fjerne østen, samt det tidligere britiske imperiet.[13]

Mer tydelig er gruppens påvirkning på utformingen av etterkrigstidens institusjoner, og gruppens medlemmer var aktive under Dumbarton Oaks-konferansen i 1944, som diskuterte verdens fremtidige økonomiske organisering, og San Francisco-konferansen (UNCIO) i 1945, som planla etableringen av FN, som skulle erstatte det britiskdominerte Folkeforbundet. Sammen med opprettelsen av FN kom også de såkalte Bretton Woods institusjonene: Det internasjonale pengefondet (International Monetary Fund – IMF) og Verdensbanken (International Bank for Reconstruction and Development). Avtalene som ble inngått i Bretton Woods bandt også alle IMF–landenes valuta til USAs dollar, og gjorde den til den gjeldende internasjonale valuta.[12][14]

Etter angrepet på Pearl Harbor gikk en stor del av gruppens ledende medlemmer inn i statsapparatet, og flere fikk betydning for utviklingen av krigens og etterkrigstidens politikk og institusjoner. Blant disse kan Allen Dulles nevnes, som fikk stor betydning for oppbyggingen av OSS, og senere for CIA.[12][10][15]

1945–53 Etterkrigstid, forholdet til kommunismen[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen[rediger | rediger kilde]

CFR vokste kraftig i løpet av annen verdenskrig. I 1945 hadde antallet søstergrupper i andre byer vokst fra åtte til 25, og 20 forskere var blitt ansatt på full tid. Hovedkvarteret CFR kjøpte i 1929 var blitt for lite, og i 1944 fikk organisasjonen overta et større herskapshus på det sydvestlige hjørnet av 68th Street og Park Avenue. Dette ble donert av enken etter Harold I. Pratt, direktør for Standard Oil of New Jersey og medlem i CFR siden 1923. Oppussingen og forvandlingen til kontor og møtelokaler ble finansiert av 200 av medlemmene, ledet av John D. Rockefeller, Jr.[16][10]

Foreign Affairs, som hadde vokst til et opplag på 17 000, og CFRs andre publikasjoner, fikk også sine redaksjonslokaler der.[10]

Allen Dulles overtok som styreleder for CFR i 1947, og satt frem til 1951.[3]

Medlemsmassens sammensetning[rediger | rediger kilde]

Frem til 1946 hadde 35 av 55 av CFRs ledelse sin utdannelse fra ett av de åtte Ivy League universitetene; 12 fra Harvard, 9 fra Columbia, syv fra Yale. Syv andre hadde vært ved utenlandske universiteter, hvorav tre ved Oxford.[10]
Yrkesmessig var advokatene i flertall, og de 55 lederne hadde til sammen 74 styreverv. Etter dette kom profesjonelle akademikere, hvor det var fem som var universitetspresidenter, blant dem Bowman fra Johns Hopkins og Harold W. Dodds fra Princeton. 12 fra ledelsen hadde vært en del av amerikanske administrasjoner eller underadministrasjoner, 30 andre hadde erfaring fra andre deler av det føderale byråkratiet, hvorav 21 i utenriksdepartementet.[10]
Fra en liste over 170 sosiale klubber ville en gjennomsnittlig leder i CFR være medlem i tre av dem, og Century and Knickerbocker i New York, og Cosmos and Metropolitan i Washington var de mest populære.[10]

Arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Delvis grunnet frykt for at CFRs britiske motpart, Chatham House, skulle lykkes i å «kuppe» krigshistorien med Storbritannia som krigens redningsmenn og seierherrer engasjerte CFR en av sine egne medlemmer gjennom mange år, en anerkjent historiker ved navn William L. Langer, til å nedtegne historien om annen verdenskrig. En tilsvarende anerkjent historiker, Charles A. Beard, uttalte seg svært kritisk om dette, og mente at CFR, Rockefeller–stiftelsen, og USAs utenriksdepartement samarbeidet om å skapet et «historie–monopol», hvor kritiske spørsmål til offentlige uttalelser og propaganda ikke var ønsket. Denne kritikken ble betraktet som å komme fra venstresiden, men det kom også kritikk fra høyresiden, blant annet fra spaltisten George Sokolsky, som mente CFR var en eliteorganisasjon bestående av internasjonalister og monopolister, og sammenliknet organisasjonens målsetning med Hitlers og Stalins. Bare to av flere planlagte bind utkom.[10]

Etterkrigstiden var preget av store globale politiske endringer, og CFR var et senter for debatt rundt den nye politiske virkeligheten. Det ble dannet studiegrupper rundt forholdet til Sovjetunionen, hvor det ble argumentert både for fiendtlige og moderate linjer. En av CFRs ledere, Percy Bidwell, hadde allerede i 1944 tatt kontakt med Sovjetunionens ambassadør med et forslag om et felles diskusjonspanel mellom USA og Sovjet, noe som ble avslått. På denne tiden returnerte Allen Dulles fra OSS i Sveits, og ble en av de mer aktive lederskikkelsene i CFR i etterkrigsårene. Han var en av tilhengerne av en konfronterende linje overfor Sovjetunionen. Det samme gjaldt den kjente historikeren og anti–kommunisten David Dallin. Studiegruppens leder, George S. Franklin, Jr., produserte tidlig i 1946 en rapport som anbefalte fortsatt stor amerikansk militær styrke, men ellers en moderat linje overfor Sovjet. Rapporten ble nedstemt av CFRs ledelse med begrunnelsen at den var utdatert, og ble ikke publisert. I løpet av den første halvdelen av 1946 vant synspunktet om en konfronterende linje frem i CFR.[10]

George Kennan

Den avgjørende endringen kom likevel først med George Kennans lange telegram fra februar 1946. I januar 1947 delte Kennan sine bekymringer i en presentasjon for en liten studiegruppe i CFR, hvor George S. Franklin deltok. Han brakte dette videre til Armstrong, som inviterte Kennan til å skrive en artikkel om temaet i Foreign Affairs. Kennan var motvillig, men skrev en artikkel delvis basert på telegrammet, og delvis på den hemmeligstemplede Clifford-Elsey rapporten, som tok telegrammets synspunkter og oversatte disse til praktisk politikk.[17]

Artikkelen ble publisert anonymt, med X som signatur. Selv om det på det tidspunkt var kjent at det var Kennan som var forfatteren ble denne artikkelen derfor kjent som X-artikkelen. Den regnes som en av de mest innflytelsesrike artiklene som ble skrevet i løpet av det tyvende århundre, hvor tre av artikkelens linjer fikk spesielt stor betydning: Kennan anbefalte en politikk med «oppdemming» (containment) av kommunismen. Telegrammet og artikkelen regnes som selve grunnlaget for den kalde krigens opprustningsstrategier og politiske avstand mellom øst og vest. Kennan selv hevdet i ettertid at hans mening ikke var ment å bli tatt til inntekt for fysisk og militær oppdemming, og at det aldri hadde vært hans syn at Sovjetunionen kunne komme til å angripe USA. Men en intervensjonistisk tolkning passet bra med den utenrikspolitikken Truman-administrasjonen var i ferd med å utvikle, og med Marshallhjelpen som George C. Marshall presenterte for kongressen samme måned som X–artikkelen ble publisert, og det ble denne politikken som vant frem. «Oppdemming» ble også det aktuelle prosjektet for CFR på slutten av 1940–tallet, og det ble blant annet dannet studiegrupper som vurderte hvordan USAs økonomiske støtte til gjenoppbygging best skulle benyttes.[18]

Blant spørsmålene som ble diskutert i forbindelse med oppdemmingen mot kommunismen var valget i Italia i 1948. Det var alvorlig bekymring blant medlemmene om at det italienske kommunistpartiet (PCI) skulle kunne komme til makten. Diskusjonsgruppene rundt dette fikk ikke bruke organisasjonens navn, fordi det kunne skade dens renommé som partipolitisk uavhengig.[18] Denne bekymringen ble delt også ellers i statsapparatet, blant annet avspeilet i ca 10 millioner $ i hemmelig finansiell støtte til italienske kristendemokratiske politikere og til medlemmer av Azione Cattolica (Katolsk Aksjon), en katolsk politisk gruppering. Disse pengene ble delvis gitt fra private sponsorer, og delvis tatt fra fond øremerket for gjenoppbygging av Europa, og de ble utlevert gjennom det nyopprettede CIA. Allen Dulles var en av dem som argumenterte sterkt for en slik støtte, både innen CFR og, som leder for CIA, internt i den amerikanske administrasjonen. Kristendemokratene vant valget i Italia, men landet ble også senere et sted for konfrontasjoner mellom kommunistiske og kapitalistiske krefter.[15]

Oppdemmingspolitikken ble også viktig for USAs politikk i Latin-Amerika i etterkrigstiden. Peter Gross påpeker at CFR allerede på 30–tallet hadde vanskelig å nå gjennom i USA med medlemsmassens synspunkter om Latin-Amerika, som disse først og fremst hadde skaffet seg gjennom industrielle erfaringer.[9]
Murray Rothbard påpeker at CFR, og fremtredende medlemmer derfra, hadde en nøkkelrolle i påvirkningen for kuppet mot Arbenz i Guatemala i 1953. Utgangspunktet var en CFR–studiegruppe som høsten 1952 arbeidet med politisk uro i Sør–Amerika. Denne var ledet av en tidligere statssekretær og daværende konsulent for United Fruit Company, Spruille Braden, og diskusjonsleder for det første møtet en av United Fruits direktører, John McClintock. Gruppens arbeid ledet blant annet til at Adolf A. Berle, Jr bestemte seg for å kontakte Nelson Rockefeller og be ham om å legge press på president Eisenhower for å få Arbenz kastet. Studiegruppens arbeid ble fulgt opp av en studiegruppe under en annen tankesmie, National Planning Association, som endte med å anbefale drastisk handling for å forhindre kommunistisk infiltrasjon i Sør–Amerika. Denne gruppen var ledet av CFRs sekretær og visepresident, Frank Altschul, og 15 av de 22 medlemmene som signerte studiegruppens rapport var også medlemmer av CFR. Rothbard påpeker også at åtte av tolv identifiserte organisatorer av kuppet innen USAs administrasjon var medlemmer av CFR, eller ble det i årene like etter. Blant disse var president Eisenhower, Allen Dulles, John Foster Dulles, John M. Cabot, Frank Wisner, Henry F. Holland, Walter Bedell Smith og Henry Cabot Lodge jr. Han påpeker videre at flere av disse, bla Cabot og Dulles–brødrene, også hadde tett tilknytning til United Fruit.[3]

1953–60 Kald krig, Vietnamdiskusjoner[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen[rediger | rediger kilde]

Utvidelsene etter krigen førte til økte utgifter. Ved siden av økte inntekter fra medlemmene bidro også private stiftelser til CFRs drift ut over 1950–tallet. Rockefeller–stiftelsen og Carnegie Corporation of New York gav 500 000 $ hver, og i 1954 gav Ford-stiftelsen 1 500 000 $.[10]

CFRs vekst fortsatte også i etterkrigsårene. Medlemsmassen passerte 1 000 på slutten av 1940–tallet, og Foreign Affairs passerte et opplag på 50 000 på slutten av femtitallet.[10][18]

John J. McCloy, partner i forretningsadvokatfirmaet Milbank, Tweed, Hope, Hadley & McCloy, juridiske rådgivere for Rockefeller–familien og Chase Bank, overtok som styreleder for CFR i 1953 og hadde vervet frem til 1970.[19][3]

Arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Henry Kissinger (Bilde fra 1976)

Etter koreakrigens slutt i 1953 vendte CFR blikket mot resten av Indokina. Det ble diskutert amerikansk intervensjon i Vietnam allerede i 1953, men flertallet av medlemmene skal ha vært reservert i forhold til dette forslaget. Debatten rundt Indokina fortsatte imidlertid ut over femti- og sekstitallet. Det er ikke tegn til at CFR førte samtaler med Ngo Dinh Diem, som levde i eksil i USA. Med amerikansk støtte ble Diem president i Vietnam i 1956, etter at franskmennene hadde trukket seg ut av landet i 1954. Han ble avsatt og henrettet i 1963, etter en blodig borgerkrig.[18]

Senator Joseph McCarthys jakt på kommunister internt i USA, mccarthyisme, ble også debattert gjennom femtitallet. Politikken var lite likt innen CFR, og ble betraktet som et skjult angrep på øst-kystens politiske etablissement i sin helhet.[18]

Den kjernefysiske opprustningen var også et tema. Den 12. januar 1954 gav daværende utenriksminister John Foster Dulles en tale under en større middag i CFR. Han uttalte der at «ingen lokale krefter vil kunne motstå kommunistenes landstridskrefter [...] lokale krefter må støttes av den avskrekkende virkningen av massiv tilbakeslagskraft». Dette var i tråd med politikken til Eisenhower–administrasjonens strategi om å basere seg på «stor kapasitet til å slå tilbake».[18]
Disse debattene førte til at det ble opprettet studiegrupper rundt den kalde krigen og opprustning. Den den gang unge intellektuelle Harvard–mannen Henry Kissinger ble utpekt til å lede disse. Som et resultat av dette arbeidet publiserte Kissinger i 1957 boken Nuclear Weapons and Foreign Policy. Boken nådde bestselgerlistene i USA.[18]

1960–tallet Opprustning, Vietnamkrig[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen[rediger | rediger kilde]

Også gjennom 60–tallet forsøkte organisasjonen å utvide sin rekkevidde:
I 1962 startet CFR et program for å bringe utvalgte offiserer fra flyvåpenet i kontakt med organisasjonens medlemmer og arbeid, ved å la dem bruke et år til forskning og refleksjon ved Harold Pratt–huset. Dette ble en suksess, og programmet ble utvidet til også å omfatte hæren, marinen og marinekorpset.[11]

I 1967 startet CFR også et International Affairs Fellowship Program, som i praksis ble en form for utvekslingsprogram mellom intellektuelle og statlige ledere.[11]
Ut over 60–tallet ble også kvinners adgang til medlemskap i organisasjonen debattert. Det var mye motstand mot dette blant de eldre medlemmene, men på slutten av 60–tallet (1970?[19]) fikk kvinner adgang.[11]

Arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Zbigniew Brzezinski (Bilde fra 1977)

Kissinger en rekke andre artikler i Foreign Affairs ut over 1960–tallet, frem til 1969, hvor han ble nasjonal sikkerhetsrådgiver for Richard Nixon. I 1965 publiserte CFR også en annen intellektuell som skulle få stor betydning, Zbigniew Brzezinski, med boken Alternative to Partition.[18][11]
Blant andre nevneverdige bøker publisert av CFR på 1960–tallet kan nevnes Richard N. Coopers The Economics of Interdependence, og Harvardprofessoren Stanley Hoffmanns Gulliver’s Troubles: The Setting of American Foreign Policy.[11]

Blant temaene som var problematiske på 60–tallet var konflikten i Vietnam det vanskeligste. Det var dyp splittelse rundt temaet internt i CFR, og ingen studiegrupper ble dannet rundt dette i perioden 1964–68.[11]
Medlemmer som ønsket en intervensjonistisk linje vendte seg til andre organisasjoner, og en rekke av CFRs fremtredende medlemmer, som David Rockefeller, Arthur H. Dean, John J. McCloy, Eugene Black og Gabriel Hauge, deltok i president Lyndon B. Johnsons nasjonale komité for en opptrapping av krigen.[3]
Temaet ble til slutt tatt opp i Foreign Affairs i 1968, etter Tết-offensiven. Armstrong la gjennom en rekke nummer ikke skjul på at han var motstander av krigen, og advarte kraftig mot den virkning den hadde diplomatisk for USA.[11]

Ut over 60–tallet kom også USAs politikk overfor Kina på agendaen. Allerede i 1960 publiserte CFR professor A. Doak Barnetts skjellsettende bok om temaet, Communist China and Asia, og i 1964, samme året som Kina detonerte sin første kjernefysiske bombe, ble et fireårig CFR–prosjekt rundt forholdet USA–Kina satt i gang. Det ble publisert flere rapporter av ledere for disse gruppene, og prosjektet ble summert opp i publikasjonen The United States and China in World Affairs i 1969. Det ble blant annet uttrykt at den diplomatiske stillstanden mellom myndighetene i USA og Kina burde avsluttes, og det ble foreslått at både Taiwan og Kina ble anerkjent som selvstendige stater. I 1969 ble Nixon valgt som president i USA. Han var kjent som en over lang tid uttalt fiende av det kommunistiske styret i Kina. Tross dette sendte Nixon i hemmelighet Henry Kissinger som utsending til Kina i 1971, for å opprette kontakt med det kinesiske styret, og fulgte selv etter på offisielt besøk i 1972.[18]

1970–tallet Fornyelse av CFR[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen[rediger | rediger kilde]

70–tallet førte med seg store endringer for CFR. Lederen for Chase Manhattan Bank, David Rockefeller sr., overtok som styreformann etter John J. McCloy som hadde hatt posten i 17 år. Sammen med Cyrus R. Vance satte Rockefeller i gang med å modernisere organisasjonen. Samtidig besluttet styret å ansette en administrerende direktør på full tid. Bayless Manning ble valgt, og fikk tittelen «president».[19]
Sammen med innføringen av medlemsrettigheter for kvinner innførte CFR også fem års periodemedlemskap for personer mellom 22 og 27 år (senere flyttet til 30–36 år.[16]) Dette bidro til en foryngelse av organisasjonen.[19]

I 1972 åpnet CFR også en Washington–avdeling, den har vokst, og utgjør nå en betydelig del av organisasjonen.[19]

Da Armstrong i januar 1970 annonserte at han trakk seg etter 45 år som redaktør for Foreign Affairs, førte valget av ny redaktør til direkte åpent opprør i CFR. David Rockefeller inviterte en venn av familien, William P. Bundy, til å overta posten. Krigsmotstanderne blant CFRs medlemmer protesterte, og hevdet at Bundys bakgrunn fra toppen i CIA, forsvars- og utenriksdepartementet gjorde ham uskikket som redaktør for en uavhengig utenrikspolitisk journal. Bundys forsvarere hevdet på sin side at motstanderne bedrev en heksejakt.[11]

Bayless Manning trakk seg som president i 1977 og ble etterfulgt av Winston Lord. Han startet et omfattende program med reiser og seminarer for å opprettholde personlig kontakt mellom de regionale gruppene. Hans etterfølgere, Peter Tarnoff og senere Leslie H. Gelb, fortsatte å utvikle dette programmet, blant annet ved å åpne for fjernsyns–sendte debatter og høringer.[19]

Arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 70–tallet startet Manning og CFRs direktør for studiegrupper, Richard H. Ullman, et større prosjekt kalt 80–talls prosjektet (the 80's project.) Dette skulle studere temaer rundt et internasjonalt samfunn etter øst–vest konflikten. 80–talls prosjektet var ment å være åpent, både for deltakelse fra ikkemedlemmer, og i det at publikasjonene var ment å være offentlige, og ikke begrenset til statlige ledere.[19]

Gruppen produserte mer enn 25 publikasjoner mellom 1977 og –82, som til sammen inneholdt mye av det som siden har blitt kjent som globale spørsmål. Bredden av de nye spørsmålene som ble diskutert vises igjen i titler som Beyond the North-South Stalemate, International Disaster Relief, Enhancing Global Human Rights ogControlling the Future Arms Trade.[19]

1980–tallet[rediger | rediger kilde]

Peter G. Peterson

I 1985 trakk David Rockefeller seg som aktiv styreleder for CFR, men beholdt tittel som æresstyreleder. Han ble etterfulgt av Peter G. Peterson, en av grunnleggerne av den NewYork–baserte Blackstone Group og tidligere finansminister.[16][19]
Nevneverdig blant de av CFRs medlemmer som fortsatte tradisjonen med «inn og ut–vandring» i de politiske administrasjonene var Lord og Tarnoff.[19]

1990–tallet[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen[rediger | rediger kilde]

Styrelederen for CFR, Peterson, ble i løpet av 90–tallet etterfulgt av Jeane J. Kirkpatrick og Maurice R. Greenberg. William G. Hyland trakk seg som redaktør for Foreign Affairs i 1992, og overlot jobben til James F. Hoge.[19]

Det ble også utviklet nye metoder for å spre ideene og synspunktene som kom frem fra studiegruppene, og for å videreutvikle disse. Blant annet begynte CFR å sende ledende medlemmer til møter med internasjonale statsledere i Russland, Kina, Ungarn, Polen, Vietnam og Midtøsten.[19]
CFR dannet også et «internasjonalt panel» (international advisory board) der internasjonale ledere fra stat, næringsliv og intellektuelle kretser deltar.[19]

Under Gelbs ledelse utvidet organisasjonen sitt arbeid for å utvide sin innflytelse gjennom nasjonale programmer, blant annet gjennom fjernsynssendte debatter. Dette gjaldt riktignok kun for debatter og talere av spesielt stor betydning, majoriteten av CFRs møter og meningsutvekslinger foregikk fremdeles under den gamle betingelsen av taushetsplikt og konfidensialitet. Studieprogrammets formålsparagrafer ble også utvidet med to punkter: å studere regler og mønstre for utenrikspolitikk, og å utvikle nye ideer for USA og det internasjonale samfunnet.[19]

Arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

De brå politiske endringene på 90–tallet dominerte CFR i denne perioden, men 80–talls prosjektet hadde også gitt et godt grunnlag for forståelse av den nye situasjonen etter den kalde krigen.[19]
I 1990 publiserte CFR rapporten Sea Changes: American Foreign Policy in a World Transformed. Den bestod av artikler fra 17 innflytelsesrike eksperter, som viste hvordan internasjonal politikk stod foran en fundamental endring, heller enn en mindre overgang.[19]

2000–[rediger | rediger kilde]

Richard Haass overtok som president for CFR i juli 2003.

Organisasjonen[rediger | rediger kilde]

I et intervju i 2004 uttalte CFRs medlemskapsdirektør at interessen for CFR hadde steget betydelig etter terrorangrepet 11. september 2001, og nevnte som et eksempel at antallet søknader til periodemedlemskap hadde økt med 36% siden 2000. Dette førte blant annet til en foryngelse av medlemsmassen.[16]
Andelen kvinnelige medlemmer hadde i 2004 steget til 28%, av en medlemsmasse på totalt 3700.[16]
Richard Haass overtok som president for organisasjonen i juli 2003. Han kom fra en stilling som Director of Policy Planning i det amerikanske forsvarsdepartementet under G.W.Bush, og som nær rådgiver for utenriksminister Colin Powell.[trenger referanse]

Arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen var blant de tidlige til å advare om USAs fallende popularitet i verdensopinionen. Allerede i 2002 publiserte organisasjonen en rapport som anbefalte omgående endringer i USAs PR–arbeid. Det ble påpekt at selv om de negative holdningene til USA var spesielt fremtredende i muslimske land, var problemet globalt. Som årsaker viste rapporten til USAs konstante og uforbeholdne støtte til Israel, samt den manglende viljen til å gi kritikk for landets fremtreden i Palestina. Krigen i Afghanistan var heller ikke særlig populær (rapporten ble skrevet før invasjonen av Irak.) Rapporten viste også til at USAs manglende vilje til å slutte seg til klimaavtaler, og det at landet nekter å slutte seg til en internasjonal domstol for krigsforbrytelser, hadde provosert mange europeere. CFRs advarsler ble fulgt av USAs opprettelse av Office of Global Communications, med mandat til global PR for USAs politikk.[20][21]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Publisert av CFR[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Carroll Quigley (1975). Tragedy & Hope: A History of the World in Our Time. G. S. G. & Associates, Incorporated. IISBN 094500110X, ISBN 978-0945001102.  [Boken er tilgjengelig online hos Alexander Hamilton Institute]
  2. ^ Carroll Quigley (1981). The Anglo-American Establishment: From Rhodes to Cliveden (engelsk). New York: Books in Focus (Ny utgave på Rancho Palos Verdes: GSG & Associates). ISBN ISBN 0916728501 (originalutgave), ISBN 0945001010 (ny utgave) Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp).  [Hele teksten er tilgjengelig online hos Alexander Hamilton Institute]
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Rothbard, Murray N. «Wall Street, Banks, and American Foreign Policy» (engelsk). LewRockwell.com. Arkivert fra originalen 5. juli 2009. Besøkt 10. juni 2009. 
  4. ^ a b «President Woodrow Wilson's 14 Points (1918)» (engelsk). US National Archives. Besøkt 29. mai 2009. 
  5. ^ a b c d e f g h Peter Grose. «Continuing the Inquiry: The Inquiry» (engelsk). CFR. Besøkt 29. mai 2009. «The American Institute of International Affairs envisioned at the Hotel Majestic could provide diplomatic experience, expertise, and high-level contacts but no funds. The men of law and banking, by contrast, could tap untold resources of finance but sorely needed an injection of intellectual substance, dynamism, and contacts—whether to promote business expansion, world peace, or, indeed, both.» 
  6. ^ Nancy Snow (2003). Information War. Seven Stories Press. ISBN 1-58322-557-9.  [Utdrag fra boken er tilgjengelig online hos Third World Traveler]
  7. ^ «Endowment History» (engelsk). Carnegie Endowment for International Peace. Arkivert fra originalen 10. juni 2009. Besøkt 10. juni 2009. 
  8. ^ a b c d e f g Peter Grose. «Basic Assumptions» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  9. ^ a b c d e f g h i Peter Grose. «Dissention» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k Peter Grose. «The First Transformation» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  11. ^ a b c d e f g h i Peter Grose. «Consensus Endangered» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  12. ^ a b c d Peter Grose. «War and Peace» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  13. ^ Noam Chomsky (1985). Turning the Tide. South End Press, U.S. s. 65. ISBN 0896082660, ISBN 978-0896082663. 
  14. ^ F. William Engdahl (2004). A Century of War: Anglo-American Oil Politics and the New World Order. London: Pluto Press. s. 88-9. ISBN 074532309X, ISBN 978-0745323091. 
  15. ^ a b Tim Weiner (2007). Legacy of Ashes: The History of the CIA. Doubleday. ISBN 038551445X, ISBN 978-0385514453. 
  16. ^ a b c d e Lisa Kassenaar (15. desember 2005). «Wall Street's New Prize: Park Avenue Club House With World View» (engelsk). Bloomberg news. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 29. mai 2009. 
  17. ^ «American Relations With The Soviet Union (the Clifford-Elsey Report)» (PDF) (engelsk). Truman library. 24. september 1946. Arkivert fra originalen (PDF) 27. mars 2009. Besøkt 9. juni 2009. 
  18. ^ a b c d e f g h i Peter Grose. «“X” Leads the Way» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  19. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Peter Grose. «Continuing the Inquiry: The Second Transformation» (engelsk). CFR. Besøkt 29. mai 2009. 
  20. ^ Lisa Kassenaar (30. juli 2002). «US confronts 'image problem'» (engelsk). BBC news. Besøkt 12. juni 2009. 
  21. ^ «Bush to Create Formal Office To Shape U.S. Image Abroad» (engelsk). encyclopedia.com. 30. juli 2002. Besøkt 13. juni 2009.