Corpus Hermeticum

Corpus Hermeticum er en samling av 17 filosofisk-religiøse tekster fra 200- og 300-tallet som forener gresk filosofi, særlig nyplatonisme, med egyptisk mytologi og magi til en åndsretning kjent som hermetisme. Tekstene ble samlet under navnet Corpus Hermeticum i 1459, da de ble trykket i Italia. Hermes Trismegistos, som er en sykretistisk versjon av Hermes, med egenskaper fra Thot, er hovedperson i tekstene, og ble av noen også regnet som opphavsmann.

Den vanligste strukturen i tekstene «er at Hermes underviser Tat eller Asklepios i hemmelig lære, og teksten fremstiller dialoger mellom disse.» Både Tat (Thot) og Asklepios skal være sønner av Hermes. I noen av tekstene blir Hermes undervist av sin egen forstand (!), mens det i andre tekster er Isis (som fremstilles som Hermes' datter) som underviser sin sønn Horus. I andre tekster er det Hermes, Tat eller Asklepios som underviser Ammon. «Persongalleriet består altså av en rekke egyptiske guddommer, stort sett også utstyrt med sine greske navn, som driver lærde samtaler med hverandre.» Dialogformen var mye brukt i tiden, siden Platons dialoger.^[1]

Corpus Hermeticum ble muligens ikke oppfattet som et samleverk i sin opphavstid i senantikken. Sammenlignet med andre hermetika, dvs tekster fra hermetismen, er det relativt få henvisninger til egyptisk religion og magi i CH-tekstene, og dette kan tyde på at tekstene har blitt redigert i bysantinsk tid.^[1]

Verket ble i 1459 for første gang oversatt fra gresk til italiensk av Marsilio Ficino, lederen av Det platonske akademi i Firenze. Hermetiske tanker og forestillinger ble deretter, godt hjulpet av den raskt fremvoksende boktrykkerkunsten, spredt over hele det lærde Europa. Hos renessansehumanistene inngikk gjerne hermetismen i en syntese med ny-platonsk kristen teologi, samt med den jødiske Kabbala, som på denne tid for første gang ble systematisk oversatt til europeiske språk. Sentrale renessansehumanister som er sterkt influert av hermetismen var Giordano Bruno (1548–1600), Pico della Mirandola (1463–94) og Johannes Reuchlin (1455–1522).

Den første av de 17 tekstene er Poimandres, og dette ble oppfattet som samletittel på hele verket i flere utgaver. I de første utgavene var det bare 14 tekster. Fra 1554 ble verket trykket med artikkelen om Hermes fra det bysantinske forfatterleksikonet Suda som den femtende teksten, og ytterligere tre tekster. I senere utgaver av verket er Suda-teksten fjernet, men nummereringen beholdt, slik at verket mangler tekst nr 15, og den syttende teksten er nummerert som nr 18.^[1]

Både i tekstenes samtid og ved introduksjonen i Europa på 1400-tallet ble tekstene framstilt som dokumentariske tekster som skildret en egyptisk vismann som levde på samme tid som Moses.^[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ ^a ^b ^c ^d Resonnement og sitat fra Christian Hervik Bulls innledning til Hermes Trismegistos : gresk-egyptiske visdomstekster, Oslo, 2010 ISBN 978-82-525-7463-0. Teksten er oversatt til norsk i denne antologien.