Constitution civile du clergé

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En minnetallerken fra 1790 viser en prest som avlegger ed til Sivilkonstituasjonen.
Prosentvis andel av prestene som i 1791 hadde avlagt ed på Sivilkonstitusjonen. Grensene på kartet gjenspeiler ikke datidens, men gjelder de franske departementer pr. 2007. Det er departementenes historiske arkiver som ligger under tallmaterialet.

Sivilkonstitusjonen for kleresiet (fransk: «Constitution civile du clergé») var en lov vedtatt 12. juli 1790 under den franske revolusjon som bevirket den katolske kirke i Frankrikes direkte underordning under den franske regjering.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Tidligere lovgivning hadde allerede tilrettelagt for konfiskeringen av den katolske kirkes landegods og forbudt avleggelsen av klosterløfter. Denne nye loven fullførte ødeleggelsen av klosterordener, ved å forby «alle regulær- og sekulærkapitler uansett kjønn, abbedier og priorater, både regulære og in commendam, for hvert kjønn», og så videre. Loven skulle også bilegge det kaos som var oppstått ved de tidligere konfiskeringer av kirkelig land og avskaffelsen av tiendeytelser.[2]

Sivilkonstitusjonen regulerte bispedømmene slik at de skulle bli mere ensartede og med grenser som sammenfalt med de administrative distrikter som nylig var blitt dannet.[3] Det ble understreket at kirkeledere ikke kunne ha bindinger til noen størrelse utenfor Frankrike, og særlig ikke til Paven (grunnet hans innflytelse og makt) som befant seg utenfor Frankrike.[3]

Til sist ble det forordnet av sivilkonstitusjonen at biskoper og prester skulle velges.[3] Ved at kleresiet således skulle velges, mistet kirken det meste av sin myndighet til å styre seg selv, og ble nå understilt folket, som valgte prester og biskoper efter folkets egne kriterier i stedet for at disse personer ble utnevnt av kirken og dets eget hierarki.[3]

Sivilkonstitusjonen for kleresiet ble vedtatt, og noe av støtten til lovfremlegget kom fra enkelte skikkelser innen kirkens eget hierarki, som for eksempel presten og parlamentsmedlemmet Pierre Claude François Daunou, og fremst av alle den revolusjonære prest Henri Grégoire, som ble den første franske katolske prest som avla den obligatoriske eden på sivilkonstitusjonen.

Kong Ludvig XVI var motstander av loven, men til slutt gikk han motvillig med.

Biskoper av l' Ancien Régime som avla ed på Sivilkonstitusjonen for kleresiet[rediger | rediger kilde]

1 Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord Bispedømmet Autun Medlem av nasjonalforsamlingen
2 Jean Baptiste Gobel Erkebispedømmet Paris Medlem av nasjonalforsamlingen
3 Étienne Charles de Loménie de Brienne Erkebispedømmet Sens
4 Louis-François-Alexandre de Jarente Bispedømmet Orléans
5 Charles de La Font de Savine Bispedømmet Viviers
6 Jean-Baptiste Dubourg-Miroudot Erkebispedømmet Babylon for latinerne
7 Pierre-François-Martial de Loménie Titularerkebispedømmet Traianopolis Koadjutorerkebiskop av Sens

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ D., Popkin, Jeremy (1. januar 2010). A short history of the French Revolution. Pearson Education. ISBN 0205693571. OCLC 780111354. 
  2. ^ Text of the Legislation From J.H. Robinson, ed., The Civil Constitution of the Clergy, 12 July 1790, Readings in European History, 2 vols. Boston: Ginn, 1906. Vol 2: pp. 423–427.
  3. ^ a b c d 1950-, Carnes, Mark C. (Mark Christopher),; 1952-, Kates, Gary,. Rousseau, Burke, and revolution in France, 1791. ISBN 9780393938883. OCLC 908192433. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Zivilkonstitution des Klerus. I: Carl Andersen (†), Georg Denzler: Wörterbuch Kirchengeschichte. Aktualisierte Lizenzausgabe, marix, Wiesbaden 2004, ISBN 3-937715-23-1 (Erstausgabe Kösel, München 1982/1997, ISBN 3-466-20227-2), S. 134 f.
  • Claude Langlois: La rupture entre l’Eglise catolique et la Révolution. I: François Furet, Mona Ozouf (Hrsg.): The Transformation of Political Culture 1789–1848 (= The French Revolution and the Creation of Modern Political Culture, Band 3). Pergamon, Oxford u. a. 1989, S. 375–390
  • Paul Christophe: 1789, les prêtres dans la Révolution. Les Éditions Ouvrières, Paris 1986, ISBN 2-7082-2484-0.
  • Heinrich Philipp Konrad Henke (†), Johann Severin Vater: Kirchengeschichte des achtzehnten und neunzehnten Jahrhunderts. Dritter Theil. Schulbuchhandlung, Braunschweig 1818/1820,
  • A. Aulard, Le Christianisme et la Révolution française, Paris, 1925.
  • Jean Raymond de Boisgelin de Cucé, Observations sur le serment prescrit aux ecclésiastiques et sur le décret qui l'ordonne, Paris, Guerbart, 1791.
  • Rodney J. Dean, L'Abbé Grégoire et l'Église constitutionnelle après la Terreur 1794-1797, Paris, 2008.
  • A. Debidour, Histoire des rapports de l'Église et de l'État en France (1789-1870), Paris, 1898.
  • R. Dupuy, La Bretagne sous la Révolution et l'Empire (1789-1815), 2004.
  • Pierre-Toussaint Durand de Maillane, Histoire apologétique du Comité ecclésiastique de l'Assemblée nationale, Paris, Buisson, 1791.
  • Augustin Gazier, Études sur l'histoire religieuse de la Révolution française d'après les documents originaux et inédits depuis la réunion des États généraux jusqu'au Directoire, Paris, 1887.
  • Paul et Pierrette Girault de Coursac, Louis XVI et la question religieuse pendant la révolution, ŒIL, 1988.
  • Jean Jaurès, Histoire socialiste de la France contemporaine.
  • Abbé J. Lacouture, La Politique religieuse de la Révolution, Paris, 1940.
  • Pierre de La Gorce, Histoire religieuse de la Révolution française, Paris, 1911-1922, 5 volumes.
  • Claude Langlois, Timothy Tackett, Michel Vovelle, Atlas de la Révolution française. Religion, vol 9, Paris, EHESS, 1996.
  • A. Latreille, L'Église catholique et la Révolution française, Paris, 1946-1950.
  • Charles Ledré, L'Église de France sous la Révolution, Paris, 1949.
  • Charles Ledré, Une controverse sur la Constitution civile du clergé : Charrier de la Roche et le chanoine Baston, Paris-Lyon, 1943.
  • Jean Leflon, « La crise révolutionnaire (1780-1846) », dans A. Fliche et V. Martin (dir.), Histoire de l'Église, t. 20, Paris, 1951.
  • Jean Leflon, Nicolas Philbert, évêque constitutionnel des Ardennes.
  • Jacques Le Goff et René Rémond (dir.), Histoire de la France religieuse, tome III : XVIIe siècle et XVIIIe siècle, Paris, Seuil.
  • A. Mathiez, La Révolution et l'Église, Paris, 1910.
  • J. Meyer, La Vie religieuse en Haute Garonne (1789-1801), Toulouse, 1982.
  • Gérard Pelletier, Rome et la Révolution française. La théologie et la politique du Saint-Siège devant la Révolution française (1789-1799), Collection de l'École française de Rome - 319, 2004.
  • Edmond Préclin, Les Jansénistes du XVIIIe siècle et la constitution civile du Clergé. Le développement du richérisme, sa propagation dans le bas-clergé, 1713-1791, Paris, Gamber, 1928.
  • Ludovic Sciout, Histoire de la Constitution civile du clergé (1790-1801), Paris, Didot, 1872-1881.
  • Abbé Sicard, Le Clergé de France pendant la Révolution, Paris, 1894.
  • Albert Soboul, La Révolution française, Terrains/Éditions sociales.
  • Timothy Tackett, La Révolution, l'Église, la France, Paris, Cerf, 1986 ISBN 2204025828.
  • Thierry Trimoreau, Les Prêtres réfractaires pendant la Révolution française : l'exemple du Haut Maine, Thèse de Doctorat 2004, Université du Maine - Publication 2006 - Éditions Pays&Terroirs, Cholet, 2008, réédition 2009.
  • Jean de Viguerie, Christianisme et Révolution, Paris, 1986.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Constitution_civile_du_clergé&oldid=20914544»