Conon de Béthune

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Conon de Béthune
Født1150[1]
Artois
Død1219[1]
Trakia
Far Robrecht V van Béthune
Mor Mathilda of Dendermonde
Søsken William II, Lord of Béthune, Jean de Béthune, Baudouin de Béthune
Beskjeftigelse Lyriker, trouvère, komponist
Nasjonalitet Frankrike

Conon de Béthune, født før 1160 i Artois, død 17. desember 1219 sannsynligvis i Adrianopolis, var en fransk korsfarer og dikter som deltok i Det fjerde korstog mot Konstantinopel i 1203-1204 og som steg i gradene til han til slutt ble regent i Det latinske riket i Konstantinopel for den nyutnevnte keiser Robert I av Courtenay i 1219.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sannsynligvis født før 1160 som femte sønn av Robert V de Béthune, lord av Béthune som døde under et slag ved Acre under Det tredje korstog i 1191. Conons mor var Alice, datter av Hugo III, hertug av Saint-Pol.

Han fikk litterær utdannelse ved sin fetter Hugues III d'Oisy som lærte ham poesi og diktekunst.

Korsfarer[rediger | rediger kilde]

Etter sin deltakelse i Det tredje korstog til Palestina meldte han seg til tjeneste i Det fjerde korstog i 1203 sammen sin bror Guillaume under Balduin, greve av Flandern og Hainaut som senere ble keiser etter erobringen av Konstantinopel i 1204. I begynnelsen var han en av seks riddere med ansvar for transport og forsyninger, men da hæren kom til Konstantinopel ble han utnevnt til latinernes talsmann i forhandlingene med bysantinerne. Hans retoriske evner og klokskap ble rost av korsfareren Geoffroi de Villehardouin som sa om Conon: «Bon chevalier et sage estoit et bien eloquens» (En god ridder og en klok mann var han, og meget veltalende)[2].

Da korstoget hadde inntatt Konstantinopel fikk Conon en rekke viktige stillinger i Det latinske riket. Han fikk i 1204 tittelen «protovestarius» med ansvar for statsfinansene[3]. Han spilte også en viktig rolle i Balduin I’s forhandlinger med Bonifatius av Montferrat, øverste leder for Det fjerde korstog og senere konge i Thessaloniki, før slaget ved Adrianopolis i 1205 mot bulgarerne. I dette slaget ble Balduin I tatt til fange og drept[4]. I 1209 underskrev han Sapienza-traktaten på keiserens vegne[5].

Conon tjenestegjorde under Balduin Is bror Henrik av Flandern til hans død i 1217, etterfulgt av Balduins og Henriks søster Yolanda av Flandern. Fra 1217 var Yolandas ektemann Peter II av Courtenay keiser, men han ble arrester og fengslet i Despotatet Epirus underveis til Konstantinopel. Yolanda regjerte derfor i ektemannens fravær. Under hennes regjeringstid forsvarte Conon byen Adrianopolis, og ble utnevnt til «sebastokrator» med rang nest etter keiseren. Da Yolanda døde i august 1219 ble hennes sønn Robert I utnevnt til keiser, men han befant seg i Frankrike. Conon ble da utnevnt til regent i hans fravær, men han døde allerede i desember samme år[4].

Familie[rediger | rediger kilde]

Navnet på hans kone er ikke kjent, men han hadde to sønner:

  • Conon de Béthune («den sterke») som var i live i 1238
  • Baudouin de Béthune, som arvet sin fars tittel Lord av Adrionopolis, kanskje etter sin eldre brors død.

Conons diktning[rediger | rediger kilde]

Bare 14 av diktene som kan tilskrives Conon de Béthune er bevart til vår tid, og flere av disse har usikkert opphav. Hans dikt ble skrevet for å bli sunget, og ti av dem har musikknotasjon. De fleste av diktene er kjærlighetssanger, men to av dem er viktige "chansons de croisade" eller korstogssanger der dikteren beklager sin forestående avreise fra sin elskede, men likevel aksepterer korsfarerens «edle kall». Conon de Béthune viser seg også til tider å være ironisk eller satirisk, og i et av hans korstogsdikt skriver han med stort engasjement mot økonomiske misligheter fra de som samler inn midler til korsfarerne.

Noen av Conons dikt[rediger | rediger kilde]

Chançon legiere a entendre
Si voiremant con cele don je chant
Mout me semont Amors que je m'envoise
Ahi! Amors, com dure departie
Bien me deüsse targier
Se raige et derverie
Belle doce Dame chiere
Tant ai amé c'or me convient haïr
L'autrier un jor aprés la Saint Denise
L'autrier avint en cel autre païs

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ Duchesne, Historiographe Du Roy
  3. ^ Van Tricht (2011), s. 173-174
  4. ^ a b Shawcross 2012, s. 195-196
  5. ^ Van Tricht (2011), s . 164

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]