Simplicia og composita
Simplicia (enkeltting) er i farmasi- og medisinhistorien motsetningen til begrepet composita (sammensatte ting). I farmasien og i medisinen er simplicia slike legemiddel som betår av enkelte deler av planter, dyr eller mineraler. Composita består derimot av flere deler.
I tillegg kommer etterhvert begrepet praeparata, som betegner legemidler som produseres fra enten simplicia eller composita ved forminskning eller knusing, ved varmebehandling eller ved løsemiddelbehandling. Denne formen for composiota kalles også kombinasjonspreparater.
Historie[rediger | rediger kilde]
I det 1. århundre beskriver Dioskurides[1] og likeså Plinius[2] i sine verker om legemidler utelukkense simplicia. Deres arbeider videreføres av senantikke forfattere (Pseudo-Apuleius) og av middelalderforfattere (Macer floridus - Circa instans). Også Liber iste omhandler slike ikke sammensatte legemidler, mens derimot Antidotarium Nicolai utførlig tar for seg composita.[3]
I den romerske keisertiden ble det stadig mer populært å kreere legemidler ved blandinger av simplicia og slik fremstille nye composita.[4] I denne sammenheng fikk man også Scribonius Largus' verk Compositiones.
I 2. århundre skrev Galen både om simplicia[5][6] og om composita[7]. Galen fikk innflytielse på arabiske forfattere.[8] Slik behandlet Avicenna i 2. Bok[9] av Medisinens kanon enkeltlegemidler (simplicia) og i 5. Bok[10] sammensatte legemidler (composita).
I 1500 kalte Hieronymus Brunschwig sin Kleines Destillierbuch «Liber de arte distillandi de Simplicibus. Das Buch der rechten kunst zu distilieren die einzigen ding.» Han beskrev fremstillingen av destillater av enkle plante- eller dyredeler. I 1512 kom hans «Großes Destillierbuch» med tittelen «Liber de arte Distillandi de Compositis. Das buch der waren kunst zu distillieren die Composita …» I denne bok beskrev han fremfor alt destilater fra blandinger av simplicia.
De såkalte botanikkens fedre polemiserte mot «araberne» og beskyldte dem for å i for stor grad foretrekke de sammensatte legemidler fremfor de enkle.[11] Denne polemikken ble videre forgiftet med heftige feider der humanistene stred mot «araberne».[12][13]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Julius Berendes: Des Pedanios Dioskurides aus Anazarbos Arzneimittellehre. Stuttgart 1902
- ^ Naturalis historia. Ausgabe R. König u. a. Artemis, Zürich 1990-2004.
- ^ Johannes G. Mayer: ‚Circa instans‘ deutsch. Beobachtungen zum Leipziger Kodex 1224, dem bislang umfangreichsten Kräuterbuch in deutscher Sprache vor dem Buchdruck. I: Würzburger medizinhistorische Mitteilungen. Band 13, 1995, S. 67–73; hier: S. 67–69.
- ^ Peter Dilg. Arzneischatz. München: Beck.
- ^ De alimentorum facultatibus. (Edition Kühn, Bd. VI, S. 453–748).
- ^ De simplicium medicamentorum temperamentis ac facultatibus. (Kühn XI 379 - XII 377).
- ^ De compositione medicamentorum secundum locos. (Kühn XII 378 - XIII 361). De compositione medicamentorum per genera. (Kühn XIII 362-1085)
- ^ Alfred Siggel] Al-Kindî's Schrift über die zusammengesetzten Heilmittel. I: Sudhoffs Archiv 37, 1953, S. 389–393.
- ^ Druck Venedig ca. 1500 Digitalisat.
- ^ Druck Venedig ca. 1500 Digitalisat
- ^ Otto Brunfels: Contrafeyt Kreütterbuch 1532, Vorred. Brunfels 1532 Digitalisat
- ^ Leonhard Fuchs: Errata recentiorum medicorum, LX. Numero adiectis eorundem confutationibus. Hagenau 1530.
- ^ Lorenz Fries: Defensio medicorum principis Avicennae. Straßburg 1530.