Claus Riis’ gate (Oslo)
| Claus Riis’ gate | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Navn | Claus Riis’ gate | ||
| Land | Norge | ||
| Strøk | Ila | ||
| Bydel | Sagene | ||
| Kommune | Oslo | ||
| Kommunenr | 0301 | ||
| Navngivning | 1891 | ||
| Navnebakgrunn | Claus Pavels Riis | ||
| Tilstøtende | Iladalen park, Søren Jaabæks gate, Vøyensvingen | ||
|
| |||
 Claus Riis' gate 59°55′52″N 10°45′09″Ø | |||
Claus Riis’ gate (7A–7C, 2–6B) er en gate på Ila i bydel Sagene i Oslo. Gaten går fra Maridalsveien til Uelands gate, men ved nummer 7 må man gå rundt, fordi det er en skrent ned i Iladalen park. Gaten fikk sitt navn i 1891 og er oppkalt etter forfatter Claus Pavels Riis (1826–1886).[1]
Nr 7 - Ilaslottet[rediger | rediger kilde]
I Claus Riis' gate 7 vokste Gunvor Hofmo opp. Arkitekttegningene til huset er datert år 1900. Leilighetene – 6-7 i hver etasje – var små, for det meste ett rom og kjøkken. For enden av korridorene, en halv trapp ned, lå to avtreder i hver av de fire etasjene. Disse åtte fellesdoene skulle strekke til for beboere fra mer enn 25 leiligheter. Det var derfor planer om et pissoar i bakgården, men det ble aldri realisert. En lyssjakt førte ned gjennom hele bygget. Fra denne sjakten, underetasjen og jordkjelleren stank det av mugg og fukt. Det forekom ofte lekkasjer og brudd på kloakkrør. I 1910 ble det lagt inn elektrisk lys, men vannklosett først i 1960. Huset raget over sine omgivelser før det ble reist mursteinsblokker på 1930-tallet. Nr 7 fikk derfor kallenavn som Ilaslottet og Himmelspretten, i tillegg til Livsfare og Dettanedgården, for da den var nybygd, raste taket og halve fjerde etasjen ut. I ni år stod huset tomt fordi ingen våget å bo der.[2]
Som fjortenåring beskrev Gunvor Hofmo barndomshjemmet og strøket rundt slik i en skolestil: «I en gammel skjev murgård som ser ut som den vil falle ned i Ila-dalen hvert øieblikk, bor jeg. For mange år tilbake var Ila-dalen ene virkelig dal. Store dyrkede jorder og marker så langt en kunne se. Og øverst Lovisenberg sykehus, med Ila-bekken rislende muntert nedenfor. Min tyveårige søster forteller at de lekte gjemsel i høisåtene...Nu ligger det en liten dal med små hytter og kjøkkenhaver omkranset av store murgårder. Det er mest gamle utslitte mennesker som eier de små hyttene og har en liten haveflekk som de pusler og steller med hele dagen. De gamle rynkede ansikter har en egen ro over sig når de driver der og steller.» [3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Oslo byleksikon
- ^ Jan Erik Vold (2000). Mørkets sangerske. Oslo: Gyldendal. s. 423. ISBN 82-05-25419-2.
- ^ Jan Erik Vold (2000). Mørkets sangerske. s. 424.