Claude Dupuy (biskop)
| Claude Dupuy | |||
|---|---|---|---|
| Født | Claude Marie Joseph Dupuy 13. sep. 1901[1]  Chevrières | ||
| Død | 13. feb. 1989[1] (87 år) Lyon[2] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1926–), katolsk biskop (1955–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Claude Marie Joseph Dupuy (født 13. september 1901 i Chevrières i departementet Loire i Frankrike[3], død 13. februar 1989 i Lyon) var en fransk katolsk prelat som ble erkebiskop av Albi, som omfatter departementet Tarn i Sør-Frankrike. Han innehadde embetet i en tid med sosial uro og synkende interesse for prestekallet. I 1966 var han bispelig medlem av den pavelige kommisjon om fødselsregulering.
Etter at han ble emeritert i 1974 på grunn av helseproblemer, returnerte han i protest mot den nye franske lov om abort æreslegionssinsigniene han var blitt tildelt.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Claude Marie Joseph Dupuys eldre bror, som forberedte seg på å bli prest, døde i 1916 under slaget ved Somme. Dette kan ha inspirert Claude Dupuy til å bli prest. Han studerte ved Séminaire universitaire de Lyon.[4]
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble ordinert til prest 20. mars 1926 for erkebispedømmet Lyon.[3] Han tok doktorgrad i teologi med en avhandling om «Korsets triumf», et apologetisk verk om Savonarola.[4]
I 1928 ble fader Dupuy utnevnt til sokneprest for et arbeiderklassesogn, i Izieux i Saint-Chamond i departementet Loire i den franske jern- og kullregionen. I 1946 kalte kardinal Pierre-Marie Gerlier ham for å bidra innen bispedømmets ledelse. Han ble utnevnt til biskoppelig vikar for studenter, og fikk ansvar for pressen og for tidsskriftet Semaine religieuse. Fra 1953 var han erkedekan for Lyon og en del av Rhône-Nord.[4]
Hjelpebiskop i Lyon[rediger | rediger kilde]
Den 7. mars 1955 ble han utnevnt av pave Pius XII til hjelpebiskop i Lyon og titulærbiskop av Selia. Han ble bispeviet den 27. april 1955 av kardinal erkebiskop Pierre-Marie Paul Gerlier av Lyon, medkonsekrerende var Lyons hjelpebiskoper Etienne Bornet og Alfred-Jean-Félix Ancel.[3]
Erkebiskop av Albi[rediger | rediger kilde]
Den 4. desember 1961 ble Dupuy utnevnt til erkebiskop av Albi.[3]
Han la stor vekt på kollegialitet, delegering av myndighet og insisterte på at bispedømmets arbeid ble delt mellom biskopen og prestene. I økumenikkens ånd gjorde han Lyon til «søsterbispedømme» med det anglikanske bispedømme Chester i 1972.
Bispedømmet slet i hans embetsperiode med nedgang av antallet prester, og i 1963 måtte han droppe søndagsgudstjenester i de mindre landsbysognene. Han konsoliderte også menigheter ved sammenslåinger, i by og land. Imidlertid bygde han nye tilbedelsessteder i Albis voksende forsteder Castres og Graulhet. Han var engasjert i sosiale spørsmål, for eksempel knyttet til gruvekonfliktene i 1962–63, hjemvendte fra Algerie, den truede nedleggelsen av Saut-du-Tarn stålverk i 1968 og andre sosiale forstyrrelser i 1968.[4]
Dupuy var et bispelig medlem av den pavelige kommisjon om fødselsregulering.[5] Han ble utnevnt til den femte og siste sesjonen i kommisjonen, som startet i april 1966 og varte i nesten tre måneder til slutten av juni. Dette var den sesjonen da beslutninger skulle fattes.[6] Erkebiskop Dupuy var ansvarlig for brevet «pastorale tilnærminger».[7] Dette sa at «kirken forblir trofast knyttet til de guddommelige imperativer om ekteskapets enhet, stabilitet og fruktbarhet».[8] Det sa at prokreasjon (forplantning) var en av ekteskapets endemål, men at det også var andre mål som kjærlighet mellom ektefellene, utdanning og oppdragelse av barn og gi samfunnet en grunnleggende enhet.[9]] I spørsmålet om fødselsregulering sa han «det som alltid skal fordømmes er ikke reguleringen av unnfangelsen, men et egoistisk ekteskapsliv, som nekter en kreativ åpning av familiekretsen ... dette er anti-unnfangelsesmentaliteten som strider mot det kristne ekteskapsideal.»[10] Den pastorale introduksjon på fransk fulgte med utkastet til dokument om ansvarlig foreldreskap (Schema Documenti de Responsabili Paternitate) -- dette var den delen av sluttrapporten som ble lekket.[11]
Kommisjonen kunne ikke komme til enighet, og til slutt redegjorde pave Paul VI for kirkens offisielle standpunkt i encyklikaen Humanae vitae gitt den 25. juli 1968.[12] Pastoralbrevet ble publisert i The Tablet den 21. september 1968.[13]
Fratreden[rediger | rediger kilde]
Erkebiskop Dupuy trakk seg fra sitt embede den 15. juni 1974.[3] Han led av hjerteproblemer, og flyttet i juli 1974 til pensjonisthjemmet for bispedømmets prester i Vernaison.[4] Mot slutten av 1974 ga han tilbake tildelingen av Æreslegionen til president Valéry Giscard d'Estaing i protest mot den nye loven om abort.[14]
Erkebiskop Claude Dupuy døde 13. februar 1989.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11143428h[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dictionnaire des évêques de France au XXe siècle[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Cheney 2015.
- ^ a b c d e Nelidoff 1974, s. 232–233.
- ^ Kaiser 1987, s. 297.
- ^ McClory 1998, s. 115–116.
- ^ Kaiser 1987, s. 224.
- ^ Kaiser 1987, s. 20.
- ^ Kaiser 1987, s. 21.
- ^ Kaiser 1987, s. 22.
- ^ Smith 1991, s. 12.
- ^ Smith 1991, s. 2ff.
- ^ Kaiser 1987, s. 25.
- ^ Klopsch, Talmage & Sandison 1975, s. 13.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Cheney, David M. (2015). «Archbishop Claude Marie Joseph Dupuy». Catholic Hierarchy. Besøkt 30. juni 2015.
- Kaiser, Robert Blair (29. oktober 1987). Encyclical That Never Was. A&C Black. ISBN 978-0-7220-3405-7. Besøkt 30. juni 2015.
- Klopsch, Louis; Talmage, Thomas De Witt; Sandison, George Henry (1975). Christian Herald. Christian Herald. Besøkt 30. juni 2015.
- McClory, Robert (1998). Rome et la contraception: histoire secrète de l'encyclique Humanae vitae (French). Editions de l'Atelier. ISBN 978-2-7082-3342-3. Besøkt 30. juni 2015.
- Nelidoff, Philippe (1974). «Mgr Claude Dupuy». Archives diocésaines d'Albi 1D9 SR Albi 1962-1974 (French). Arkivert fra originalen 7. februar 2015. Besøkt 30. juni 2015.
- Smith, Janet E (1. januar 1991). Humanae Vitae, a Generation Later. CUA Press. ISBN 978-0-8132-0740-7. Besøkt 30. juni 2015.