Christian Fredrik Borchgrevink
| Christian Fredrik Borchgrevink | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1. sep. 1924[1] (99 år)Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Lege, professor | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Far | H. Chr. J. Borchgrevink | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Deltagermedaljen | ||
Christian Fredrik Borchgrevink (født 1. september 1924 i Christiania) er en norsk lege som i 1969 ble landets første professor i allmenmedisin.[2]
Etter examen artium 1943 fra Frogner videregående skole ble han cand.med. 1951 ved Universitetet i Oslo. Så var han ett år 1951–1952 som kaptein og sjefshygieniker i Tysklandsbrigaden, utstasjonert i Polen som det norske bidrag til tuberkulosebekjempelse. Dernest forløp ett år som amanuensis hos distriktslegen i Gloppen. Fra 1953 til 1956 var han seniorrådgiver for Verdens helseorganisasjon stasjonert i Bandung i Indonesia, der han bedrev en kampanje for BCG-vaksine for bekjemping av tuberkulose. Under Suezkrisen i 1956 var han et halvår som lege i den første dansk-norske bataljon, ledet av FN. Fra 1957 var han stipendiat ved institutt for trombose-forskning i Oslo, og for avhandlingen Studies on the Haemostatic Mechanism mottok han dr.med. 1961 og var så ett år ved Stanford University på utveksling (research fellow). I 1968 ble han godkjent indremedisiner og året efter ble han tilsatt som professor ved det nyopprettede Institutt for Allmenmedisin. Professoratet kostet 600 000 og var en gave fra Den norske lægeforening.[3] I 1992 fremkom det i et intervju med ham i bladet Humanist, at han hadde gitt tre svært syke pasienter hjelp til å begå selvmord.[4] Han pensjonerte seg herfra i 1994, men var 1993–1997 koordinator for Norges forskningsråd (alternativ medisin) og kunne i 1996 innkassere en St. Olavs Orden.
I sitt virke ledet han 9 doktorstudenter og utga rundt 250 artikler om hjertesykdommer, blodsykdommer, medisinsk utdannelse, studier fra almennprasksis, etiske problemer i forskning, organisering av helsetjenesten.[5]
Han var sønn av ingeniøren Henrik Christian Juell Borchgrevink (1891–1967) og Wilhelmine Antonette (Minnie) Schibbye (1892–1973). Se Borchgrevink (slekt).
Verv[rediger | rediger kilde]
- Den Konservative Studenterforening, formann våren 1948.
- Det Norske Studentersamfund, formann 1949.
- Den norske lægeforening, viseformann 1975–1977.
- Institutt for blødere (etablert 1966 som Foreningen for blødere i Norge, FBIN), styreformann 1970–1978.
- Det norske råd for hjerte- og karsykdommer (etablert 1964, en del av Nasjonalforeningen for folkehelsen), formann 1973–1976.
- Statens legemiddelkontroll (etablert 1973), Bivirkningsnemnda formann 1975–1985.
- Foreningen Retten til en verdig død (etablert 1977), styremedlem.
- Landsforeningen mot AIDS (etablert 1987), leder 1990.
- Norad-rådgiver for å bygge opp primærhelsetjenesten i Nord-Portugal.
- Norske leger mot atomvåpen (etablert 1975), en av initiativtakerne.
- Norsk selskap for allmennmedisin (etablert 1983), dets første formann 1983–1985.
- Scandinavian Journal of Primary Health Care, sjefredaktør 1989–1996.
Priser[rediger | rediger kilde]
- Deltagermedaljen[6]
- ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1996 [7]
- Løvetannprisen (etablert av Norsk forening for allmennmedisin i 1986), vinner i 1991
- Nidarosprisen (deles ut på Nidaroskongressen), vinner i 1993 sammen med Bent Guttorm Berntsen
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Christian_Fredrik_Borchgrevink[Hentet fra Wikidata]
- ^ Øivind Larsen. «Biografi». Store norske leksikon.
- ^ Elsa Askeland (18.10.1969). «Ukens navn: Huslegen er død, Huslegen leve». VG.
- ^ «Medisinprofessor i Oslo ga aktiv dødshjelp». 14.12.1992.
- ^ «Christian Borchgrevink fyller 70 år!». NTB. 12.8.1994.
- ^ Larsen, Øivind (7. oktober 2018). «Christian Fredrik Borchgrevink». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 25. januar 2019.
- ^ Dagsavisen 2009-09-01 side 29