Christen-Democratisch Appèl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Christen-Democratisch Appèl
CDA logo 2021.svg
LandNederland[1]
Leder(e)Ruth Peetoom (2. april 2011– 9. februar 2019),[2] Rutger Ploum (9. februar 2019– 19. mars 2021),[3][2] Hans Huibers (11. desember 2021),[2] Marnix van Rij (3. april 2021– 11. desember 2021),[2] Liesbeth Spies (1. november 2010– 2. april 2011),[2] Henk Bleker (10. juni 2010– 1. november 2010),[2] Peter van Heeswijk (2. juni 2007– 10. juni 2010),[2] ukjent (22. februar 2007– 2. juni 2007),[2] Marja van Bijsterveldt (3. november 2002– 22. februar 2007),[2] Bert de Vries (10. oktober 2001– 2. november 2002),[2] ingen (27. september 2001– 10. oktober 2001),[2] Marnix van Rij (27. februar 1999– 27. september 2001),[2] Hans Helgers (4. februar 1995– 27. februar 1999),[2] Tineke Lodders (7. mars 1994– 4. februar 1995),[2] Wim van Velzen (31. januar 1987– 7. mars 1994),[2] ukjent (14. juli 1986– 22. november 1986),[2] Piet Bukman (11. oktober 1980– 14. juli 1986),[2] Piet Steenkamp (25. april 1975– 11. oktober 1980)[2]
Grunnlagt11. oktober 1980[4]
HovedkvarterHaag
Ungdomsorg.Christen Democratisch Jongeren Appèl
Antall medlemmer39 187 (1. januar 2020)[5]
Ideologikristendemokrati, subsidiaritetsprinsippet, økologisme, proeuropeisk
Politisk posisjonsentrum-høyre
Nettstedhttps://www.cda.nl/
Representanter:
Eerste Kamer
12 / 75
(2015)
Tweede Kamer
15 / 150
(2021)

Christen-Democratisch Appèl (CDA) (norsk: Kristendemokratisk appell) er et kristendemokratisk politisk parti i Nederland.

Historie[rediger | rediger kilde]

CDA i Nederlandske politikken

CDA ble offisielt opprettet 11. oktober 1980. Arkitekten bak den nye alliansen var Piet Steenkamp. Partiet er et resultat av sammenslåingen av tre tidligere religiøse partier, etter at disse i 1977 inngikk i et valgforbund. Det eldste av disse partiene, Anti-Revolutionaire Partij (ARP), ble dannet i 1879 og var et militant kalvinistisk parti som kjempet for statsstøtte til de religiøse skolene. Christelijk-Historische Unie (CHU) var et mer moderat kalvinistisk parti, stiftet i 1908 etter en splittelse i ARP. Katholieke Volkspartij (KVP) kan føre sine aner tilbake til den første katolske partidannelsen i 1904. Bakgrunnen for at disse tre partiene slo seg sammen var sviktende velgeroppslutning og et ønske om mer effektivt å motvirke sekulariseringstendensene i samfunnet.

Ved valget til Tweede Kamer den 9. juni 2010 ble partiet landets fjerde største parti, med en oppslutning på 1.281.137 velgere og 21 folkevalgte representanter. Partiet mistet 20 representanter, og Jan Peter Balkenende trakk seg som partileder som en følge av dette dårlige resultatet.

Ved valget i 2012 fikk partiet ny tilbakegang og oppnådde bare 13 representanter i parlamentet.[6]

Filosofi[rediger | rediger kilde]

I likhet med Kristelig Folkeparti i Norge, regnes CDA som et sentrumsparti når det gjelder økonomisk politikk, samt i forsvars- og sikkerhetsspørsmål. I stor grad kommer velgerne fortsatt fra det religiøse miljøet, men partiet skårer også på sin sentrumsposisjon i partisystemet. Partiet får stemmer i de fleste sosiale lag og partiets velgere utgjør sosialt nærmest et speilbilde av befolkningen. I Nederland betegnes CDAs plattform som sentrum-høyre.

Representasjon[rediger | rediger kilde]

Statsministre[rediger | rediger kilde]

Partiledere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Verkiezingsuitslagen.nl, Wikidata Q110835429, https://verkiezingsuitslagen.nl 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r https://dnpp.nl/pp/cda/vz; Documentatiecentrum Nederlandse Politieke Partijen; besøksdato: 24. februar 2022.
  3. ^ (på nl) Parlement.com, Parlement.com-id vkvxb2at1bf8, Wikidata Q14042250, http://www.parlement.com 
  4. ^ (på nl) Parlement.com, Wikidata Q14042250, http://www.parlement.com 
  5. ^ http://dnpprepo.ub.rug.nl/12728/2/lt_per01012020.pdf; Documentatiecentrum Nederlandse Politieke Partijen; besøksdato: 2. april 2020.
  6. ^ «IFES Election Guide | Elections: Netherlands Parl May 2012». www.electionguide.org. Besøkt 10. januar 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Heidar, Knut og Einar Berntzen: Vesteuropeisk politikk, partier, regjeringsmakt, styreform, 3. utgave Oslo: Universitetsforlaget, 1998.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]