Chisinau-pogromen

Tegning fra 1904, USAs president Roosevelt konfronterer tsar Nikolaj II med pogromen i Kishinev.

Kishinev-pogromen var en antisemittisk pogrom som fant sted i Kishinev, hovedstaden i datidens Bessarabiaprovins i Russland (dagens Chișinău i Moldova), påskedag den 6. og 7. april 1903 (russisk kalender: 19. april 1903).

Da kirkeklokkene tok til å ringe påsken inn kl 12 i Kishinev, innledet det 1900-tallets første pogrom. Først var det bare ungdommer som jaget jøder borte fra byens sentrum; så slo voksne følge. I løpet av ettermiddagen var det rundt 25 gjenger på rundt 35 deltakere hver som streifet gjennom byens jødiske bydel. Tenåringsgutter knuste butikkvinduer og ruter i bolighus, fulgt av studenter, også fra presteseminariet, bevæpnet med jernstaver og økser, som raserte og plyndret eiendom uten at politiet grep inn. Noen få banditter som ble innbrakt, var snart på frifot igjen. Kristne hjem ble latt i fred, de var samme morgen blitt tydelig merket med kors tegnet med kritt. Den russisk-ortodokse biskop Iakov som kjørte gjennom gatene, velsignet mobben.

Kishinev hadde 280.000 innbyggere, derav 55.000 jøder. 49 jøder ble drept, hundrevis såret, minst 600 kvinner voldtatt, og angrepet ble forklart som «selvforsvar» mot jødene. Som andre pogromer begynte det med en anklage om at jødene hadde drept et kristent barn for å bruke blodet i et ritual. Lokale antisemittiske intellektuelle, inkludert journalister, hadde en nøkkelrolle når det gjaldt å piske opp stemningen mot jøder, slik at mengden visste at det var tillatt - faktisk ønskelig - å gå løs på dem.

Kishinev-pogromen strakte seg over flere dager. Den er ikke den voldsomste man kjenner til, med færre enn 50 dødsofre, men fikk stor betydning fordi den førte til en raskt voksende tilslutning til sionismen, som siden stiftelsen på 1880-tallet hadde argumentert for at jøder ikke har noen fremtid i diaspora. Den amerikanske avismannen William Randolph Hearst kunngjorde i mai 1903 at han sendte den irske journalisten Michael Davitt til Kishinev som «avisens utsendte etterforsker av massakrene på jøder», en av de første utenlandske journalister på åstedet. I sin etterfølgende bok, Within the Pale: The True Story of Anti-Semitic Persecutions in Russia, utgitt i 1903, støttet Davitt sionismen og mente at politisk uavhengighet var eneste løsning på såvel «det jødiske spørsmål» som «det irske spørsmål».

Forfatteren Sholem Aleichem - Spelemann på taket er basert på novellene hans - ba etter dette Leo Tolstoj om å bidra til en antologi på jiddisch til inntekt for ofrene, og Tolstoj sendte tre historier til antologien som ble utgitt i Warszawa i 1903. 6. mai skrev Tolstoj til Aleichem hvor sterkt inntrykk «den fryktelige forbrytelsen i Kishinev» hadde gjort på ham. Et kollektivt brev, underskrevet av russiske intellektuelle, ble sendt fra Moskva til ordføreren i Kishinev med kondolanser til ofrene, og uttrykte avsky for de brutale handlingene, og for dem som egget mengden - den russiske regjering. Brevet ble trykt også på jiddisch.

Etter pogromen skjøt utvandringen til Palestina fart, og i staten Israels historie benevnes det som andre aliyah.

Eksterne lenker

• Nettsted til minne om Kishinev-progromen (engelsk)