Charles de Foucauld
| Charles de Foucauld | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Charles Eugène de Foucauld de Pontbriand 15. sep. 1858[1][2][3][4]  Strasbourg[5] | ||
| Død | 1. des. 1916[6][1][2][3] (58 år) Tamanrasset | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, oppdagelsesreisende, offiser, filolog, misjonær, geograf, lingvist, oversetter, kartograf, soldat, prest, eremitt | ||
| Utdannet ved | École spéciale militaire de Saint-Cyr lycée Henri-Poincaré | ||
| Far | Édouard de Foucauld de Pontbriand | ||
| Mor | Élisabeth Beaudet de Morlet | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | El Menia (1929–) Tamanrasset (1916–1929) | ||
| Utmerkelser | Parrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr | ||
| Signatur | |||
 | |||
Charles de Foucauld (født 15. september 1858 i Strasbourg i Frankrike, død 1. desember 1916 i Tamanrasset i Algerie) var en katolsk prest, eneboer og ordensgrunnlegger.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
.JPG)
.jpg)
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Charles de Foucauld vokste opp i en adelig familie. Som 6-årig mistet han og hans søster Marie sine foreldre og arvet en stor formue. Bestefaren, som var offiser, tok seg av deres oppdragelse. I 1876 fulgte han i bestefarens fotspor og ble opptatt i militærakademiet i Saint-Cyr.
Offiser[rediger | rediger kilde]
Han ble utdannet som fransk offiser ble han utstajonert i Algerie, der han var inntil 1882. Som ung offiser levde de Foucauld et utsvevende liv. Han ble kjent for sitt store forbruk av foie gras og champagne, og for sin elskerinne, Mimi, som han medbragte til alle offisersfester – til stor irritasjon for de andre offiserer, som anså det for usømmelig oppførsel. Da de Foucauld ble bedt om å holde henne unna, tok han sin avskjed fra hæren, men gjeninntrådte da han erfarte at hans divisjon var blitt angrepet av en arabisk stamme og hadde lidt store tap.
I Algerie kjempet de Foucauld mot araberne, men begynte å få respekt for dem. Han var beveget over den store gjestfrihet han fant i selv de fattigste muslimske hjem, og begynte å lære seg arabisk. Deretter studerte han Koranen og senere Bibelen.
Forsker[rediger | rediger kilde]
I 1882 tok de Foucauld endelig avskjed med hæren. I årene deretter var han med på ekspedisjoner i Marokko, Sør-Algerie og Tunisia, hvor han bl.a. studerte Saharaørkenens topografi.
I 1886 bosatte han seg i Paris, der han fortsatte med å studere arabisk og islam.
Religiøs omvendelse[rediger | rediger kilde]
De Foucauld var i disse tider meget opptatt av troens spørsmål og besøkte flere kirker, hvor han bad Gud om at give et tegn på sin eksistens. I oktober 1886 oppsøkte han abbé Henri Huvelin, prest ved Saint-Augustin-kirken i Paris. De Foucauld bad om å få noe å vite om troen, men Huvelin beordret de Foucauld til å knele og bekjenne seg til Gud. De Foucauld svarte at det ikke var det han var kommet for, men Huvelin fortsatte: Bekjenn! De Foucauld har senere fortalt at det var i dette øyeblikk at han kom til at tro på Gud og bli kristen.
Senere fulgte tre viktige begivenheter: Huvelin holdt en preken der han sa at Jesus inntok den nederste plass. De Foucauld besluttet seg for at han ville være med Jesus på denne nederste plass. Han besøkte et trappist–kloster og så en munk som gikk rundt i nedslitt tøy. De Foucauld bestemte seg for,at han også ville være så fattig.
Endelig besøkte han i vinteren 1888-1889 Nasaret og bestemte seg for at han ville leve som Jesus, uten status og makt.
Trappist[rediger | rediger kilde]
I 1890 trådte de Foucauld i inn i trappistordenen – han hadde ventet i tre år etter råd fra Huvelin. Tiden i trappistordenen var ikke uten problemer. Ordenen ønsket at han skulle bli prest, mens de Foucauld drømte om å leve et liv som eneboer i ørkenen. Seks måneder etter å ha inntrådt i ordenen ble han etter eget ønske sendt til et kloster i Syria. Her ble han satt til å lede et veiarbeide som munkene utførte. De Foucauld var utilfreds med denne stilling, idet han nettopp ønsket å være «den siste» og ikke en som gav ordrer til andre. Han begynte å nedskrive regler for hva han mente var korrekt kristen oppførsel. Munkene måtte ikke eie noe, men leve så enkelt som mulig.
I 1897 flyttet de Foucauld til Palestina og gikk til hånde som arbeidsmann ved et kloster i Nasaret.
Prest, eremitt[rediger | rediger kilde]
I 1901 ble han ordinert som prest og reiste til Sahara, nær Marokko, for at leve som en eremittmisjonær blant ikke-kristne. Også her skrev han regler for et lite samfunn og kristne, som han drømte ville leve med ham i ørkenen. Slike likesinnede, skrev han, måtte være parat til at få sine hoder skåret av, dø av sult og være villige til å lyde ham «tross hans ringhet».
Resten av sitt liv levde de Foucauld her, først nær en fransk militærbase, senere i en tuaregerlandsby i Sør-Sahara. Her brukte han tiden på bønn, besøk av tuaregene samt arbeide med å lage en tuaregisk ordbok og grammatikk, en oversettelse av Det nye testamentet til tuaregisk samt oversettelser av tuaregisk poesi. Han spiste og sov så lite som mulig. Tuaregene respekterte ham for hans gjestfrihet og hans fromhet. De Foucauld på sin side lot tuaregere ha sin tro i fred. Han mente ikke at det gav mening å omvende muslimer til kristne.
I Frankrike lyktes det de Foucauld å danne en lille gruppe av tilhengere som gikk under navnet l'Union des Frères et Sœurs du Sacré-Cœur (Foreningen av brødre og søstre av Det Hellige Hjerte).
Den 1. desember 1916 ble de Foucauld skutt av en gruppe røvere under et opprøre mot den franske kolonimakt. Etter sin død ble de Foucauld kjent ikke minst ved hans biografi, skrevet av René Bazin i 1921. Inspirert ag biografien grunnla René Voillaume i 1936 fellesskapet Jesu Små Brødre. I 1939 grunnla Madeleine Hutin Jesu små søstre. Der finnes ytterligere 16 forskjellige fellesskap som bygger på de Foucaulds idéer.
Den 13. november 2005 ble Charles de Foucauld saligkåret av Pave Benedikt XVI.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1651, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Charles Eugéne vicomte de Foucauld, Proleksis enciklopedija-ID 21925[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Charles Eugene, vicomte de Foucauld, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-Eugene-vicomte-de-Foucauld, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Lille søster Annie af Jesus: Charles de Foucauld: I Jesus af Nazereths fodspor. Steno Forlag. 2004
- Patrick Levaye (desember 2016). Charles de Foucauld, Repères pour Aujourd'hui, Première Partie Editions (ISBN 978-2-36526-128-9)
- Casajus, Dominique (1997). "Charles de Foucauld et les Touaregs, Rencontre et Malentendu". Terrain 28: 29-42.
- Casajus, Dominique (2009). Charles de Foucauld: Moine et Savant. CNRS Éditions. ISBN 9782271066312.
- Chatelard, Antoine (2000). La Mort de Charles de Foucauld. Karthala Editions. ISBN 9782845861206.
- Fournier, Josette (2007). Charles de Foucauld: Amitiés Croisées. Éditions Cheminements. ISBN 9782844785695.
- Galand, Lionel (1999). Lettres au Marabout. Messages Touaregs au Père de Foucauld. Paris, Belin, 1999.
- Wright, Cathy (2005). Charles de Foucauld - Journey of the Spirit. Pauline Books and Media. ISBN 9780819815767.