Charles Péguy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Charles Péguy
Charles peguy.jpg
Født7. januar 1873
Orléans
Død5. september 1914 (41 år)
Villeroy
GravlagtQ20819675
Utdannet ved École normale supérieure, Lycée Lakanal
Yrke
7 oppføringer
Skribent, poet, essayist, journalist, filosof, dramatiker, militærperson
NasjonalitetFrankrike
Språkfransk
Utmerkelser Mort pour la France

Charles Péguy (født 7. januar 1873 i Orléans, d. 5. september, 1915 i Villeroy) er en fransk forfatter, poet og essayist. Han er også kjent under sine pseudonymer Pierre Deloire og Pierre Badouin. Péguys viktigste holdepunkter for sin tenkning var inntil 1908 sosialisme og nasjonalisme, da han tilbakela sin tid som agnostiker og ble en troende katolikk. Deretter preger tydelig den katolske kristendommen hans verker.[1][2][3]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Péguy ble født inn i fattigdom i Orléans[4]. Hans mor, Cécile ble enke da Péguy ennå var et spedbarn. Moren reparerte stoler til livets opphold. Hans far, Désiré Péguy hadde hatt til yrke å bygge og konstruere skap. Désiré døde i 1874 av mavekreft. Péguy studerte ved Lycée Lakanal i Sceaux, og vant seg et stipend ved École Normale Supérieure. Der gikk han til forelesningene av Henri Bergson og Romain Rolland, som begge ble bekjente av ham med tiden. Formelt forlot han ENS uten å bli uteksaminert i 1987, selv om han fortsatte å gå til forelesninger frem til 1898. Han ble en ihuga dreyfusard, etter å ha blitt påvirket av bibliotekaren Lucien Herr ved ENS.

I 1897, da 24 år gammel giftet Péguy seg med Charlotte-Françoise Baudoin. Sammen fikk de én datter og tre sønner, hvorav én ble født etter Péguys død.

Fra tidlig av ble han påvirket av sosialisme. Han tilsluttet seg Det sosialistiske partiet i 1885. Fra 1900 og frem til hans død i 1914, var han en bidragsyter og redaktør for Les Cahiers de la Quinzaine. Denne støttet først Det sosialistiske partiets leder Jean Jaurès. Péguy trakk imidlertid senere sin støtte til Jaurès, som følge av at han begynte å se ham som en forræder av sosialismen og nasjonen.

Hans dikt i fri vers «Le Porche du Mystère de la deuxième vertu» har siden dens utgivelse i 1912 blitt trykket opp 60 ganger. Det var favorittboken til Charles de Gaulle

Da første verdenskrig brøt ut, ble Péguy løytnat i det 19. kompani av Den franske hærens 276. infantriregiment. Han døde i kamp nær Villeroy, Seine-et-Marne samme dag som slaget ved Marne begynte[5]. Nær stedet hvor han ble drept er det reist et minnesmonument for ham.

Verk[rediger | rediger kilde]

Essais[rediger | rediger kilde]

  • De la raison , 1901 ;
  • De Jean Coste1902 ;
  • Notre Patrie1905 ;
  • Situations19071908 ;
  • Notre jeunesse1910 ;
  • Victor-Marie, Comte Hugo1910 ; réédition Fario 2014
  • Un nouveau théologien1911 ;
  • L'Argent, 1913 ;
  • L'Argent suite, 1913 ;
  • Note sur M. Bergson et la philosophie bergsonienne1914 ;
  • Note conjointe sur M. Descartes et la philosophie cartésienne1914 (posth.) ;
  • Clio. Dialogue de l'histoire et de l'âme païenne1931 (posth.) ;
  • Véronique. Dialogue de l'histoire et de l'âme charnelle, Gallimard, 1972 (posth.).

Poesi[rediger | rediger kilde]

Lyrisk mystikk[rediger | rediger kilde]

Øvrig[rediger | rediger kilde]

  • Œuvres complètes de Charles-Péguy (1873-1914), Paris, NRF, Gallimard, 1916-1955 (20 vol.) ;
  • Charles Péguy, , Gallimard, coll. « Bibliothèque de la Pléiade », 1975, 1610 p. ;
  • Œuvres en prose complètes tome I, Bibliothèque de la Pléiade, Gallimard, 1987 ;
  • Œuvres en prose complètes tome II, Bibliothèque de la Pléiade, Gallimard, 1988 ;
  • Charles Péguy, , t. III, Gallimard, coll. « Bibliothèque de la Pléiade », 1992, 2090 p.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Peguy's Catholicism was closely allied with his love of France. Of him, as also of Psichari, it might almost be said that they were Catholics because they were Frenchmen. A non-Catholic Frenchman seemed a monstrosity, something cut off from the true life of his country. Some Catholicism is international or indifferent to country, with almost the motto, 'What matters country so long as the Church survives?' But that is not the Catholicism of these young Frenchmen, nor the Catholicism of the recent religious revival." — Rawlinson, Gerald Christopher (1917). «Charles Péguy», i Recent French Tendencies from Renan to Claudel. London: Robert Scott, s. 121
  2. ^ «In France the classic type of the fervent but non-practising Catholic was probably best represented by Charles Péguy». — Kuehnelt-Leddihn, Erik von (1952). Liberty or Equality. Caldwell, Idaho: The Caxton Printers, Ltd., s. 194
  3. ^ Ralph McInerny. «Charles Péguy» arkivert mai 30., 2010, Wayback Machine, 2005.
  4. ^ MacLeod, Catriona (1937). «Charles Péguy (1873-1914)», The Irish Monthly, Vol. 65, Nr. 770, s. 529-541.
  5. ^ Schmitt, Hans (1953). «Charles Péguy: The Man and the Legend, 1873-1953», Chicago Review, Vol. 7, Nr. 1, s. 24-37