Charles Brown (musiker)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Charles Brown
Charlesbrown1996.jpg
Født13. september 1922
Texas City
Død21. januar 1999 (76 år)
California
Gravlagt Inglewood Park Cemetery
Utdannet ved Prairie View A&M University
Beskjeftigelse Musiker, pianist, sanger
Nasjonalitet USA
Musikalsk karriere
Sjangerblues
Instrumentpiano
Aktive år1948
PlateselskapAladdin Records, ABC Records, Ace Records

Charles Brown (født 13. september 1922 i Texas City i Texas i USA, død 21. januar 1999 i Oakland i California) var en amerikansk bluessanger og -pianist som med sin myke klang og sitt langsomme tempo i blues-klubbstil påvirket utviklingen av bluesen på 1940- og 1950-tallet. Han hadde flere hits, blant disse var «Driftin' Blues» og «Merry Christmas Baby».[1]

Sent på 1940-tallet økte interessen for blues sterkt blant den hvite delen av tenåringspublikumet i de amerikanske sydstatene, og interessen spredte seg raskt nord- og vestover. Blues shouters fikk oppmerksomhet, men det som forfatteren Chariles Keil kalte the postwar Texas clean-up movement in blues, som ble anført av artister som T-Bone Walker, Amos Milburn og Charles Brown, var også meget innflytelsesrikt. De arbeidet med band som brukte arrangert musikk, hadde saksofon-seksjoner og de sang i en lettere, mer avslappet stil.[2]

I 1996 ble Brown valgt inn i Blues Hall of Fame.[3]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Som barn ble Brown undervist i klassisk pianospill, og han viste kjærlighet til musikk. Ganske tidlig flyttet han til Los Angeles der en stor innstrømning av fargede skapte grobunn for integrerte nattklubber der fargede artister minimaliserte de hardere elementene i blues-stilen de brukte. Den typiske blues-klubb-stilen med en lett rytme i bassen og høyrehåndsklunking på pianoet sammen med en myk vokal ble populær, og udødeliggjort av Nat King Coles jazz-piano. Når Cole forlot Los Angeles, California for å opptre nasjonalt, ble hans rolle overtatt av Johnny Moore's Three Blazers med Charles Browns på piano og sang.[4]

Brown signerte platekontrakt med Aladdin Records og opptakene han gjorde av «Driftin' Blues» med et lite bluescombo i 1945, var typisk for bluesklubbene. Singelen forble på den amerikanske Billboard R&B-listen i seks måneder, og dermed ble Brown plassert i fronten av en utvikling som skulle forandre utføringen av musikk i USA.[5] Hans stil dominerte klubbene på Central Avenue i Los Angeles i denne perioden, og musikere som Floyd Dixon, Cecil Gant, Ivory Joe Hunter, Percy Mayfield, Johnny Ace og Ray Charles ble influert av ham.[4]

«Driftin' Blues» var den første av flere hits, og tidlig på 1950-tallet fulgte «Get Yourself Another Fool», «Black Night», «Hard Times» og «Trouble Blues» som alle ble store hits for plateselskaper som Modern Records og Aladdin.[1] Selv om Brown hadde en trofast fanskare, klarte han ikke å holde stand mot rock 'n rollens inntog.

Browns stil var for myk til at den kunne overleve overgangen til rockens hardere rytmer, og han forsvant etterhvert fra den nasjonale scenen. Hans «Please Come Home for Christmas» ble en hit på King Records i 1960 og fortsatte å være populær ved juletider.[1] På 1960-, '70- og '80-tallet gjorde han flere ganger opptak og prøvde dermed å få mer oppmerksomhet igjen. Dette fortsatte frem til han fikk drahjelp av Bonnie Raitt til en Charles Brown comeback tour.[6]

Brown gjenopptok karrieren, han spilte inn plater og opptrådte under gitaristen Danny Carons musikalske ledelse. Suksessen ble den største han hadde opplevd siden 1950-tallet[1] og flere av albumene hans ble nominert til Grammy Awards.

Charles Brown er tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame,[7] og mottok også National Endowment for the Arts' National Heritage Fellowship[8] og dessuten W. C. Handy-prisen.[9]

Brown døde av hjertesvikt i 1999 i Oakland, California[10] og ble begravet i Inglewood Park Cemetery, Inglewood.[6]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Originalalbum[rediger | rediger kilde]

  • Charles Brown Sings Christmas Songs (King), (1961)
  • Boss of the Blues (Mainstream), (1964)
  • Ballads My Way (Mainstream), (1965)
  • Legend! (Off-Beat), (1969)
  • Blues N' Brown (Modern/Kent), (1971)
  • Music Maestro, Please (Big Town Records), (1978)
  • One More for the Road (Blue Side; later reissued by Alligator Records), (1986)
  • All My Life (Bullseye Blues), (1990)
  • Someone To Love (Bullseye Blues), (1992)
  • Just A Luck So and So (Bullseye Blues), (1994)
  • Charles Brown's Cool Christmas Blues (Bullseye Blues), (1994)
  • These Blues (Verve/Gitanes), (1994)
  • Honey Dripper (Verve/Gitanes), (1996)
  • So Goes Love (Verve), (1998)
  • In A Grand Style (Bullseye Blues), (1999)
  • Since I Fell for You (DCC)

Samleplater og andre[rediger | rediger kilde]

  • Snuff Dippin' Mama (med Johnny Moore's 3 Blazers) (Nigh Train International), (1995)
  • Walkin' in Circles (med Johnny Moore's 3 Blazers) (Nigh Train International), (1995)
  • Johns – Original Motion Picture Soundtrack (Varese Sarabande VDS-5778), (1996)
  • 1944-1945 (Classics), (1998)
  • Blue Over You – The Ace Recordings (Westside), (1999)
  • Alone at the Piano (Savoy Jazz), (2004)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Russell, Tony (1997). The Blues - From Robert Johnson to Robert Cray. Dubai: Carlton Books Limited. s. 70–71. ISBN 1-85868-255-X. 
  2. ^ Keil, Charles (1991). Urban Blues. Chicago, IL: University of Chicago Press. s. 100. ISBN 0226429601. 
  3. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1996[død lenke] (besøkt 27. august 2012)
  4. ^ a b Gillett, Charlie (1996). The Rise of Rock and Roll ((2nd Ed.) utg.). New York, N.Y.: Da Capo Press. s. 143–147, 316–317. ISBN 0-306-80683-5. 
  5. ^ «Charles Brown». Arkivert fra originalen 4. mars 2007. Besøkt 6. november 2006. 
  6. ^ a b «West coast artists - Charles Brown». Besøkt 6. november 2006. 
  7. ^ «Liste over medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame». Arkivert fra originalen 17. januar 2010. Besøkt 10. januar 2010. 
  8. ^ Lifetime Honors: National Heritage Fellowships Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine.
  9. ^ Blues Foundation: Past Music Awards Arkivert 8. november 2007 hos Wayback Machine.
  10. ^ Thedeadrockstarsclub.com

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]