Centesimus Annus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Centesimus annus (Latin for "det hundrede året") er en encyklika utsendt av pave Johannes Paul II i 1991 i forbindelse med 100-årsdagen for Rerum novarum. Skrivet inngår i den katolske kirkes sosiallære, som begynte med Rerum novarum og før det med det nye testamentet. Encyklikaen kom i kjølvannet av Berlinmurens fall og mens Sovjetunionen var i full oppløsning.

Encyklikaen er delt inn i kapitler og deler, der hver del er nummerert.

Prinsipper[rediger | rediger kilde]

Paven fastholder en rekke prinsipper i de forskjellige delene:

  • Forsvar for menneskets person og verdighet. (#3)
  • Individer kan tilslutte seg grupper og organisasjoner som forsvarer menneskets verdighet. (#3)
  • Privat eiendomsrett er viktig. (#6)
  • Arbeidere har rett på en rettferdig lønn, og alle har rett til å produsere det de trenger for å leve. (#8)
  • Alle har rett til å følge sine religiøse forpliktelser, og det er ikke bare en privatsak. (#9)
  • Mennesket har en unik verdi. (#11)
  • Subsidiaritetsprinsippet og solidaritetsprinsippet gir muligheter for arbeid og rikdom, og forsvarer de svakeste. (#15 og #48)
  • Politiske samfunn må aldri sammenblandes med Guds rike. (#25)
  • Samvittighetsfrihet må anerkjennes og må overvinne totalitær eller autoritær makt. (#29)
  • Mennesket har et ansvar for naturen og miljøet. (#37)
  • Tredeling av makten, i lovgivende, utførende og dømmende, sikrer frihet og gjør loven suveren. (#44)
  • Økonomisk aktivitet kan ikke skje i et politisk vakum, og statens hovedoppgave er å sikre at de som arbeider høster frukter av sitt arbeid. (#48)
  • Nestekjærlighet og solidaritet må til for å overvinne en individualistisk mentalitet, og familien er et felleskap som må støttes ikke bare familiepolitisk men også sosialpolitisk. (#49)
  • For å sikre arbeidernes rettigheter må alle parter samarbeide, selv om tidens ideologier forkaster et slikt samarbeid. (#60)


Avsnitt[rediger | rediger kilde]

Innledningsvis fremhever paven viktigheten av pave Leo XIIIs "udødelige" dokument Rerum novarum.

I[rediger | rediger kilde]

Paven begynner med fokus på politisk og økonomisk reform. Politiske endringer gir håp om frihet, men har med seg en trussel om nye former for urettferdighet og trelldom. I tiden som har vært har kapital overtatt for eiendom, og betalt arbeid har skapt et marked der arbeidets verdi styres av tilbud og etterspørsel. Dette førte til klasseskiller, og Reverum novarum kom som en intervensjon med fokus på "forholdene for arbeiderne".

Pave Johannes Paul II sier at: Det finnes ingen genuin løsning på "det sosiale spørmålet" utenom evangeliet.

Et viktig prinisipp er utvilsomt retten til privat eiendom. Leo XIII fokuserte på å eie jord, men det betyr ikke at prinsippene ikke gjelder der kollektivt eierskap har dominert.

Skrivet sier at: "Selv i dag finnes det kontrakter mellom arbeidsgivere og ansatte som mangler referanser til grunnleggende rettferdighet når det gjelder ansettelse av barn, kvinner, arbeidstid, arbeidsmiljø og retferdig lønn".

Staten har et ansvar for de fattige, særlig i møte med nye typer fattigdom. Fatigdom ikke er avhengig av en spesiell politisk teori.

Prinsippet bak kirkens sosiale doktrine er, ifølge paven, et "korrekt syn på menneskets person og hans unike verdi."

II[rediger | rediger kilde]

Paven kaller kapittelet "dagens nye ting".

Videre skriver Johannes Paul om sosialismen. Leo XIII vurderte rett faren som sosialismens attraktive fremstilling gav av en enkel og radikal løsning på "spørsmålet om arbeiderklassen" - særlig når en tar hensyn til den forferdelige situasjonen mange arbeidere var i. Sosialismen anser individet som en del av en sosial organisme, og at det beste for individet kan realiseres uten frie valg. Mennesket blir avhengig av en sosial maskin og de som styrer den. Kirkens sosiale doktrine kan ikke oppfylles av staten, men realiseres gjennom forskjellig grupper, som familien, som har sin egen autonomi og felles beste som mål.

Marxisme og militarisme har en felles rot i ateisme og setter makt over fornuft og lov.

Paven nevner de tragiske krigene i Europa mellom 1914 og 1945, og sier at jødenes forferdelige sjebne er et symbol på hva mennesket kan gjøre når det kjemper mot Gud. Mer enn halve Europa og i andre deler av verden spredte kommunistisk totalitarisme seg, og 2. verdenskrig som skulle gi frihet sluttet uten å nå dette målet. Ideologiske og sosiale motkrefter mot Marxismen bruker "nasjonal sikkerhet" som argument for å kontrollere samfunnet, og risikerer å ødelegge friheten og menneskeverdet man ønsker å beskytte fra Marxismen.

Paven støtter FN og er fornøyd med at ubalansen mellom landene flyttes opp på et internasjonalt nivå, men noterer at det ikke er etablert noen effektiv metode for å løse internasjonale konlikter.

III[rediger | rediger kilde]

Paven vier et helt kapittel til tanker rundt hendelsene frem til 1989.

De som hadde vært del av en blokk, eller et imperium, fant tilbake til kirkens sosiale doktrine, og da imperiet falt var våpnene, nesten alle steder, sannhet og rettferdighet. Krisen i det økonomiske systemet viser at mennesker ikke kan defineres ut fra økonomi eller klasse, men emå forstås i en sfære av språk, historie, kjærlighet, arbeid og død. Hendelsene i 1989 er et eksempel, ifølge paven, en advarsel til alle som vil avskaffe lov og moral innen den politiske arenaen. Mennseket er skapt til frieht, men har i seg "skaden fra syndefallet" og er kapabel til ondskap.

Fagforeninger, tidligere dominert av Marxisme, bruker sin samvittighet for å søke sammen om kirkens sosiale doktrine, og opponerer ikke lenger mot den katolske kirke.

Utvikling kan ikke forstås rent økonomisk, men handler om å skape anstendige liv gjennom arbeid, verdighet og kreativitet. Paven peker på noen farer: Totalitære regimer kan komme tilbake. Overdreven tro på utilitarisme kan gjøre det vanskelig å respektere ekte mennesklige verdier. Religiøs fundamentalisme forhindrer mange fra å bli en del av den kulturelle utviklingen. Ingen ekte fremgang er mulig uten retten til å kjenne sannheten og frivillig å leve i henhold til den.

IV[rediger | rediger kilde]

Paven omtaler privat eiendomsrett og fordeling i kapittel 4.

Arbeid blir bedre med kunnskap om jorden og behovet til de man arbeider for. Mange mangler midler, kunnskap eller nettverk som gjør at de kan oppleve at de er nyttige. Mange, som ikke er marginalisert, strever likevel for å klare seg, og lever i en slags kvasi-trelldom og klarer ikke å slippe unna sin ydmykende situasjon. I kampen mot et slikt system er svaret ikke stats-kapitalisme, men et fritt, men regulert marked som reguleres slik at alle sikres sine basisbehov. I dag er ikke problemet at det ikke produseres nok, men utvikling må sikre kvaliteten på det som produseres, på miljøet og livet generelt.

"Det økologiske spørsmålet" kommer sammen med konsumerisme. Mennesket tror det kan bruke jorden slik det vil, og svikter både rollen som samarbeidspartner tl Gud, og fremtidige generasjoner. Mennesket ender slik opp med å tyrannisere jorden mer enn å styre den.

Familien er hellig, og er et sted som gir liv. Livet er en gave fra Gud og kilden til liv må beskyttes. Det er ikke en løsning på demografiske problemer å ha anti-graviditetskampanjer og tvinge frem nye typer undertrykkelse som forgifter millioner av forsvarsløse mennesker i en type kjemisk krigføring.

Utnytting, som beskrevet av Karl Marx, er overvunnet i vestlig kultur, mens fremmedgjøring finnes i mange former og fører til utnytting. Når kommunismen har falt og kapitalismen står seirende igjen, er det da modellen alle skal bruke, spør Paven retorisk. Svaret er koplekst, og er klart nei dersom økonomien ikke omgis av et sterkt juridisk rammeverk. Kirken bidrar ikke med modeller, men bidrar med sosiallære som anerkjenner verdien av marked og selskaper, men peker på at disse må orienteres mot et felles mål.

V[rediger | rediger kilde]

I dette kapittelet skriver paven om stat og kultur.

Kultur og praksis i totalitære stater forkaster kirken. Demokrati er bare mulig når en har et korrekt begrep om menneskets person. Et demokrati uten verdier blir fort til åpen eller dårlig forkledd totalitarisme.

Staten har et ansvar for å sikre menneskeskerettigheter innen økonomisk sektor. Staten har rett til å intervenere når monopoler hindrer utvikling. Den søkalte velferdsstaten utsettes for kritikk, men også her må subsidiaritetsprinsippet ligg til grunn, at staten ikke blander seg inn i lokale forhold og fratar den sin funksjon, men støtter opp om aktiviteter som er til felleskapets beste.

Krig skyldes vanligvis urettferdigher, ønsker som forhindres, fattigdom eller utnyttelse som gjør at desperate mennesker ikke ser noen mulighet for å forbedre med fredlige midler.

VI[rediger | rediger kilde]

I dette kapittelet skriver paven om mennesket og kirken.

Mennesket er involvert i et komplekst nettverk av relasjoner, og vitenskap og filosofi hjelper mennesket å tolke sin posisjon. Menneskets identitet ligger likevel i dets tro, og ut fra troen kommer kirkens sosiallære.

Fra kirkens ståsted er evangeliets sosiale budskap ikke en teori, men et utgangspunkt for handling.

Voksende globalisering skjer uten effektive internasjonale organisasjoner som sørger for at retningen er vårt felles beste. Det er mye ugjort på dette området, skriver paven. For å sikre rettferdighet trengs nådens gave.

Kryssningspunktet der kristenliv og samvittighet møter den virkelige verden er det punktet der individer, familier, politikere og statsledere skal gi læren i encyklikaen form og betydning for historien.

Kilder[rediger | rediger kilde]