Caspar Peucer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Caspar Peucer
Caspar Peucer

Caspar Peucer (født 6. januar 1525 i Bautzen i kurfyrstedømmet Sachsen i Tyskland, død 25. september 1602 i Dessau) var en var en tysk lege som på grunn av sine lærestandpunkter i teologiske spørsmål regnes blant de såkalte filippistene. Dessuten tilregnes han den tyske senhumanismen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Caspar Peucer var sønn av den velstående sorbiske håndsverker Gregor Peucer (født 12. mars 1497; død 25. februar 1560) og hans hustru Ottilie (født Simon; død 5. mai 1540) og allerede på den budissinske rådsskole oppviste han store evner. Deretter foreslo man for faren å sende ham til videre utdannelse, med nok pengemidler til at han kunne gå på høyskole. Faren sendte ham til gymnasiet i Goldberg, der han fikk en fremragende utdannelse hos Valentin Friedland. Friedland foreslo så at han burde fortsette i Wittenberg.

Han studerte så matematikk, astronomi og medisin ved Universitetet i Wittenberg fra 1540. I 1543 ble han leieboer i huset til en av de mest berømte av professorene i Wittenberg, teologen og humanisten Philipp Melanchthon, hvis datter Magdalene han giftet seg med i 1550.

Virke[rediger | rediger kilde]

Caspar Peucer var professor i medisin i Wittenberg, svigersønn til Philipp Melanchthon, og livmedikus for kurfyrst August I av Sachsen. Han var hovedmann for den såkalte kryptokalvinismen (dette var et begrep som ble brukt i internlutherske stridigheter) og ble som følge derav i 1574 dømt til fengselsstraff etter at man hadde fått ham til å undertegne et skrift der han medgir at han hadde forsøkt å innføre en fremmed lære i Sachsen.

I tiden han satt fengslet utferdiget Peucer kronologisk ordnede notater om sitt fangenskap, som etter hans død ble trykket og utgitt som Historia Carcerum, og som skulle bli et sjeldent og viktig dokument for historieforskningen om denne tidens straffesoning sett fra den straffedes side. Dessuten forfattet han under fangenskapet sin andre bok, en idyllium med tittel Patria, der han på latinske distikier skildret sine hjemtrakter i Oberlausitz.

Etter tolv år med også delvis hardt fangenskap i borgen Pleißenburg ble han i 1586 satt fri, på initiativ av den unge saksiske kurfyrstinne Agnes Hedwig av Anhalt. Han fikk deretter ansettelse ved hoffet som livmedikus hos Johan Georg I, fyrsten i Dessau.

Blant hans skrifter fikk særlig Commentarius de præcipuis divinationum generibus (først utgitt i 1553) stor spredning. Han skrev ellers om astronomi, geometri og medisin, og redigerte noen av Melanchthons brev (1565 og 1570).

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Hypotyposes orbium coelestium, 1568
  • Tractatus historicus de Ph. Melanchthonis sententia de controversia coenae Domini, 1553 (trykket 1596)
  • Commentarius de praecipuis divinationum generibus, 1553
  • Corpus Doctrinae Philippicum, 1560
  • Opera Melan, 1562–65
  • Epistolae, 1565
  • Idyllion de Lusatia, 1583 (trykket 1594)

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hans-Peter Hasse, Günther Wartenberg (utg.): Caspar Peucer (1525–1602). Wissenschaft, Glaube und Politik im konfessionellen Zeitalter. Evangelische Verlagsanstalt, Leipzig 2004, ISBN 3-374-02106-9
  • Zwischen Katheder, Thron und Kerker, Hrsg. Stadtmuseum Bautzen, Domowina Verlag, ISBN 3-7420-1925-2
  • Wolfgang Klose: Das Wittenberger Gelehrtenstammbuch: das Stammbuch von Abraham Ulrich (1549–1577) und David Ulrich (1580–1623). Mitteldeutscher Verlag, Halle 1999, ISBN 3-932776-76-3
  • Claudia Brosseder, Im Bann der Sterne: Caspar Peucer, Philipp Melanchthon und andere [1]
  • Hans Theodor Koch: Die Wittenberger Medizinische Fakultät (1502–1652) – Ein biobibliographischer Überblick. In: Stefan Oehmig: Medizin und Sozialwesen in Mitteldeutschland zur Reformationszeit. Evangelische Verlagsanstalt, Leipzig 2007, ISBN 978-3-374-02437-7, S. 321–322
  • Achim Krümmel: «Peucer, Kaspar» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 388–389.
  • Heinz Scheible: «Peucer, Caspar.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 20, Duncker & Humblot, Berlin 2001, s. 278 f. (digitalisering).