Carl Marstrander

Carl Marstrander
Født		26. nov. 1883 Kristiansand
Død		23. des. 1965 (82 år) Oslo
Beskjeftigelse		Lingvist, universitetslærer
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1930), Gunnerusmedaljen (1963)

Carl Johan Sverdrup Marstrander (født 26. november 1883 i Kristiansand, død 23. desember 1965 i Oslo) var professor i keltiske språk ved Universitetet i Oslo. Han var farbror til arkeologen Sverre Marstrander.

Språklig begavelse og stavhopper

Til tross for at Marstrander aldri tok universitetseksamen er han karakterisert som en av de store humanistiske forskere, ikke bare i Norge, men også internasjonalt, skjønt hans internasjonale navn har falmet i den senere tid grunnet at han som norsk forsker publiserte på norsk. Som skoleelev i Kristiansand hadde Marstrander på egen hånd skaffet seg litteratur i språklige problemer og var godt skolert i de klassiske språkene som gresk og latin. Det var Sophus Bugge og Alf Torp som forsto Marstranders intellektuelle kapasitet og hadde fått ham inn på studier for sammenlignende språkvitenskap og særlig i studiet av keltiske språk ved Universitetet i Oslo.

I tillegg var Marstrander i sin ungdom kjent som en fremragende idrettsmann innen stavsprang, og han oppga en uttaking i 1906 til Olympiske leker i Athen til fordel for språkstudier da professor Sophus Bugge skaffet ham et stipendiat til Irland.

Pionerarbeid på Irland

Marstrander oppga en potensiell gullmedalje for isteden å reise til Irland våren 1907, kun 20 år gammel, og videre til den avsidesliggende øya Blasket utenfor Dinglehalvøya, helt syd i Irland, for å skaffe seg kunnskap i uforfalsket irsk språk. Som elev av Sophus Bugge var Marstrander påvirket av Bugges tanke om at nøkkelen til kunnskap om Norges gamle storhetstid lå i å studere det gamle språket og historien til Irland og øyene i vest, ifølge professor Jan Erik Rekdal.

Øyboerne som tidligere hadde blitt plaget av engelsktalende myndighetspersoner ga besøkende en kald velkomst, men Marstrander synes å ha skaffet seg respekt, blant annet ved at den høye nordmannen tok del i arbeidet sammen med dem både på sjøen som på landjorda. «På mange måter var Marstrander en heroisk figur, spesielt hans fysiske livskraft og mentale energi, og på den måten som han passet inn sammen med øyboerne ga ham dem et nytt perspektiv på livet og inngytet i dem en aktelse for deres egen kultur», slår en irsk beskrivelse fast. Til tross for at irsk var i ferd med å dø ut til fordel for engelsk var irsk språk fortsatt i bruk på øya Blasket av fattige bønder og fiskere.

I ettertid skulle forskere fra hele Europa til nettopp Blasket for å gjøre feltarbeid, til tross for at det var mange andre øyer å velge blant. Etter at irene fikk selvstyre i 1922 ble det igangsatt ulike tiltak for å utbre bruken av det irske språket, delvis takket være Marstranders arbeid. Nordmannens forskning på Blasket feires fortsatt stort Irland, blant annet ved Blasket Heritage Center som er viet til irsk kultur. Rekdal, Marstranders arvtager og innehaver av det som fortsatt er Nordens eneste professorat i keltisk, var der blant annet høsten 2007 for å holde et foredrag om Marstrander – på irsk.

Professor i keltiske språk

I 1909 ble Marstrander Professor i keltiske språk og sammenlignende språkforskning ved School of Irish Learning i Dublin hvor han virket fram til 1913. I Norge ble man klar over at man hadde en akademisk kapasitet i utlandet som kunne gått tapt for nasjonen og Nordens første professorat i keltisk ble opprettet ved Universitetet i Oslo for hans skyld. I kjølvannet av Marstranders professorat kom opprettelsen av Keltisk institutt ved Det historisk-filosofiske fakultet i 1957, et ganske lite institutt som senere ble nedlagt.

Dokumenterte mansk

I tillegg til studier av irsk gjorde Marstrander også omfattende arbeider med å kartlegge andre keltiske språk, blant annet bretonsk, som blir talt av en minoritet i Bretagne i Frankrike, og spesielt mansk på øya Man i Irskesjøen. Mansk døde som nevnt ut på 1970-tallet, og det er blant annet takket være Marstrander at mansk ble dokumentert som gjør at vi i dag kjenner språkets struktur og at mansk igjen er blitt vekket til live av entusiaster.

På samme måte som på irske Blasket fant Marstrander et avsidesliggende og nesten isolert landsby på Man. Det var Cregneash helt syd på Man som var et av de siste steder hvor mansk fortsatt ble talt, men hvor også tradisjonelt håndverk og skikker ble holdt i hevd. Marstrander gjorde de første nedtegnelser av mansk tale med Harry Kelly, en mansk håndverker, og fikk således dokumentert mansk språk og grammatikk. Det gjorde han på voksruller for at ingen nyanser i uttalen skulle gå tapt. Et resultat av dette arbeidet var at Harry Kellys hus ble bevart ved hjelp av anstrengelsene til William Cubbon, daværende direktør av Manx Museum, og håndverkerens hus ble begynnelsen til å bevare hele landsbyen i det som ble Cregneash Village Folk Museum, et landsbymuseum som ble åpnet i 1938. I andre etasje av Kellys hus er det et rom som er viet til Carl Marstrander.

Marstranders store energi fikk ham også til å forske i tidlig mansk historie. Resultatet var 340 sider (med 22 siders sammendrag på engelsk): Det norske landnåm på Man som ble utgitt Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap med støtte fra den norske regjering og ikke minst «Fridtjof Nansens Fond til Videnskapens Fremme». Marstranders sporet blant annet flere lokale uttrykk tilbake til norrønt, og selv om en del av Marstranders konklusjoner har siden blitt korrigert danner hans grunnleggende arbeid fortsatt fundamentet for videre mansk historieforskning.

Marstrander og hettittisk

Marstrander var en av de første språkforskerne som vendte oppmerksomheten mot det nyoppdagede hettittiske materialene som var blitt funnet i Boğazkale av Hugo Winckler i 1906. I en artikkel fra 1915 hadde den tsjekkiske språkforskeren Friedrich Hrozný identifisert dette språket som indoeuropeisk, men oppdagelsen var stort sett blitt ignorert eller avvist av andre språkforskere. Marstrander tok imidlertid fatt på materialet, og i 1919 offentliggjorde han avhandlingen «Caractère Indo-européen de la langue hittite» («Det hettittiske språkets indoeuropeiske karakter»), hvor han hadde tatt utgangspunkt i Hroznýs oppdagelser. Men Marstranders videre arbeid med hettittisk ble avbrutt for alltid av en ulykke. Han hadde levert alle de hettittiske materialene sine til en bokbinder for innbinding, og da bokbinderbutikken brant ned, gikk de tapt.

Senere år

Carl Marstrander var nasjonalt bevisst og var blant dem som tok privat initiativ til å okkupere «Eirik Raudes Land» øst på Grønland i 1931. Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrigen var Carl Marstrander den første universitetslæreren som ble arrestert, etter sigende fordi han utledet etymologien til ordet «gås» gikk via det tyske «Gans» og presiserte at «de to siste bokstavene i dette ord er som dere vet NS, en høyst ustabil forbindelse i nordisk».

Det første lingvistiske tidsskriftet i Norge, var Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskab, grunnlagt i 1928 av nettopp Carl Marstrander. Det kom ut med rundt to nummer årlig fram til det ble lagt ned i 1978.

Carl Marstranders virkefelt var stort. Han interesserte seg også for runenes opprinnelse, og var en av dem som var overbevist om runenes opphav i Nord-Italia fra etruskisk opprinnelse, skjønt dette beviset er senere blitt tilbakevist.

Eksterne lenker

• Professor Carl Marstranders møte med Irland i 1907 – keltiske studier i Norge 2007
• Digitaliserte bøker av Marstrander hos Nasjonalbiblioteket