Capo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For fangevokter, se Kapo
Capo montert i 2. bånd på en gitar

Capo, eller kapotast, (italiensk: capotasto, av capo 'hode, hoved-' og tasto 'tast, tangent, gripebrett') er et redskap for å oppnå en bestemt effekt når man spiller på strengeinstrumenter som har et gripebrett med bånd, som for eksempel gitar, banjo, mandolin og bouzouki. Vanligvis brukes den for å transponere musikk, altså endre toneart, uten å endre fingersettingen. Transponering kan være ønskelig for å tilpasse akkompagnementet til en sangers vokale register, eller til andre instrumenter i et samspill.[1][2][3][4]

I tillegg til å transponere, kan formålet med en capo være å oppnå en endret klang, en endret rytmefølelse, å omgå en vanskelig akkord i en bestemt serie, eller å gjøre det enklere å holde et grep hvis man er utrent eller har små hender. Man kan også ønske at tonene som utgjør en akkord ligger i en annen rekkefølge enn de gjør når man holder et grep i løs standard stemming, noe som spesielt ved fingerspill vil gi en akkord et annet preg.[4][5]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

En capo er formet som en klype som holder rundt halsen på instrumentet og presser strengene mot gripebrettet. For ikke å skade instrumentet og strengene er capoen polstret med gummi på berøringsflatene. Den kommer i mange ulike utførelser for å oppnå presisjon for et bestemt instrument; den skal ideelt sett passe til halsens bredde og gripebrettets kurve, som vil være svært ulikt på for eksempel en klassisk nylonstrengsgitar (bredt og flatt) og en banjo (smalt og svakt kurvet). Kraften som behøves vil også være ulik, både ut fra typen strenger instrumentet er spent med (tykkelse og materiale), høyden på hvert bånd, samt høyden på oversadelen (der strengene hviler på enden av halsen) og sadelen (der strengene hviler på kroppen av instrumentet) - altså avstanden fra hvor strengen er naturlig spent, ned til gripebrettet den skal presses mot.[4]

En capo kan også være formet med tanke på hvor hurtig den kan monteres og demonteres, om den kan tas av og på med én hånd, og i hvilken grad den er i veien for hånden som skal sette akkorder. På noen capoer kan man også justere hvor hardt den klyper. Hvilke egenskaper som er viktigst for instrumentalisten blir da et personlig valg ut fra hvordan capoen skal benyttes.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Montering[rediger | rediger kilde]

Det er ikke vanlig å ta av eller på en capo underveis i et musikkstykke (for eksempel for modulering), men montere den i ønsket posisjon for en hel gjennomspilling av en sang.

Capoen settes midt mellom to bånd, eller nær båndet strengene skal hvile på, altså båndet som fungerer som oversadel. Hvor stor eller liten kraft strengene blir presset ned med, avgjør hvor i forhold til det aktive båndet den bør stå. Den skal presse alle strengene så rett ned mot halsen som mulig; strenger som vrir på seg under capoen vil bli ustemt, og avstanden mellom strengene bør være helt jevn. Hvilken kraft capoen trykker ned strengene med er vesentlig. Dersom den er veldig stram kan den strekke strengene så hardt over båndet at instrumentet blir «surt», og dersom den er veldig løs vil man oppleve skurring, eller at strenger ikke klinger i det hele tatt. Skurring kan også komme av at den spillbare delen av strengen berører bånd høyere på halsen, fordi halsen er skeiv eller fordi båndene i seg selv har ujevn høyde. Siden en capo senker strengene, vil slike feil på instrumentets hals lettere bli avslørt.[6]

Det er ikke uvanlig å måtte finstemme instrumentet etter at man har satt på, eller tatt av, en capo. Dette avhenger ikke bare av capoen og hvordan den er montert, men også av kvaliteten på instrumentet, og hvor presist det er bygget. Når man ikke bruker instrumentet, bør en capo tas av, hovedsakelig fordi den øker strengespennet, og sakte kan bidra til å dra halsen ut av posisjon. Capoen i seg selv kan også ta skade ved at gummipolstringen som ligger mot strengene kan få varige furer, og miste evnen til å presse strengene uniformt.[7]

Spilling[rediger | rediger kilde]

Ved bruk vil tonearten bli en halvtone høyere for hvert bånd man flytter capoen oppover halsen. Når man bruker capo flytter man i praksis oversadelen, og capoen og båndet den står ved overtar oversadelens funksjon. Den delen av strengene som klinger har da blitt kortere, noe som vil gi en progressivt høyere tone og lysere klang. Også punktet hvor man finner flageoletten, den fløyteaktige klangen man får når man spiller mens man såvidt berører strengens naturlige delingspunkt, blir flyttet proporsjonalt oppover halsen.

Siden en standard capo endrer alle strengene uniformt, kan man fremdeles bruke helt vanlige grep for å lage harmonier. Et grep som har en fingersetting som en D-dur, vil imidlertid ikke være en D-dur lenger dersom man for eksempel har en capo i 2. bånd, men da være transponert opp to halve toner. Å holde en D-formasjon vil da gi en E-dur, og en G-formasjon vil gi akkorden A-dur. Rekkefølgen på tonene som sammen lager en akkord vil imidlertid være endret, og selv om akkorden er den samme, vil den ved bruk av capo og ny fingersetting ha et annerledes preg, som i seg selv kan være komponistens/instrumentalistens ønske.[8][9]

Eksempel: En durakkord består av grunntone, stor ters og kvint, og for A-dur vil dette være tonene A-C#-E. A-dur i 1. posisjon på en gitar vil fra dypeste til lyseste streng tilby tonerekkefølgen E-A-E-A-C#-E, mens en A-dur med capo i 2. bånd, som da holdes som en G-formasjon, vil gi tonerekkefølgen A-C#-E-A-C#-A. Siden både tonerekkefølgen er endret, samt at tonene er flyttet til strenger med annen tykkelse og derav vil klinge litt annerledes, får man et annet preg og andre muligheter selv om akkorden er den samme. Hvilke fingre som er i bruk og hvilke som er fri vil også være ulikt, og rent fysisk gi andre muligheter for å legge til og trekke fra toner for å musisere innad i akkorden.[9]

På vestlige instrumenter er gripebrettet satt opp med halvtonetrinn, og hvis man kan den kromatiske skalaen, samt vet hvilken akkord fingersettingen ville utgjøre uten capo, er det lett å telle seg frem til hvilken faktisk akkord man får uansett hvor på halsen capoen står - et halvt tonetrinn for hvert bånd:

Akkordtabell C C# D D# E F F# G G# A B♭ H
1. bånd C# D D# E F F# G G# A B♭ H C
2. bånd D D# E F F# G G# A B♭ H C C#
3. bånd D# E F F# G G# A B♭ H C C# D
4. bånd E F F# G G# A B♭ H C C# D D#
5. bånd F F# G G# A B♭ H C C# D D# E
6. bånd F# G G# A B♭ H C C# D D# E F
Merk: Tabellen gjelder uansett om man spiller dur eller moll eller andre nyanser. Akkorden C-moll blir i 2. bånd D-moll, og Em7 blir i 3. bånd Gm7. Alle # kan også gjøres om til ♭ og omvendt, siden begge tegn angir at en tone er halv og ligger midt mellom to heltoner. G# er altså det samme som A♭, og B♭ er det samme som A#.

Sjangre og artister[rediger | rediger kilde]

Capo benyttes mye i sjangre som singer/songwriter, pop, folk rock, americana, irsk folkemusikk, flamenco, men mindre i jazz og klassisk. Bruk av capo har liten direkte sammenheng med manglende beherskelse av instrumentet. Blant dyktige instrumentalister som tidvis benytter capo finner vi blant mange andre Richard Thompson, Eric Clapton, Mark Knopfler, Ry Cooder, Keith Richards, Bruce Springsteen, Joni Mitchell, og norske Ane Brun, Odd Nordstoga og Lillebjørn Nilsen. Joni Mitchell er blant visesangerne som blir ansett for å ha en lett gjenkjennelig signatur i gitarspillet sitt, og sammen med mange alternative stemminger, har capo vært et tilbehør hun har benyttet hyppig.[10][11][12][13][14][15][16][17]

Annen bruk[rediger | rediger kilde]

Et strengeinstrument er bygget for å være rent mens strengene står i et bestemt spenn. Dersom spennet blir for kraftig, kan halsen løfte seg, og gjøre instrumentet surt. Det er derfor ofte anbefalt fra instrumentprodusentens side hvilken tykkelse strengene bør ha for at spennet skal være riktig. Ønsker man tykkere strenger som vil øke spennet, er det ikke uvanlig å stemme instrumentet ned en halv eller hel tone, altså slippe litt av det økte spennet, og løfte instrumentet opp igjen til standard toneleie ved hjelp av en capo. Man kan også kompensere for økt spenning ved å justere instrumentets truss rod, som er et spenningsstag som ligger i halsen, men dette vil være en mer alvorlig inngripen i instrumentet, og kan være vanskelig å gjenopprette.[18][19]

Varianter[rediger | rediger kilde]

Gitar med hel og halv capo.

En standard capo ligger på tvers av hele gripebrettet, men det finnes også delcapoer som kun holder noen av strengene. Formålet med dem kan blant annet være å imitere åpen stemming, å utforske nye harmonier og lyder, eller å transponere men samtidig beholde en dyp bass. Delcapoer kan også være inspirerende for nybegynnere, siden de kan etterligne åpen stemming som gjør det svært enkelt å finne fine harmonier uten forhåndskunnskaper, og uten å stemme om instrumentet. Vanlige typer til gitar er halvcapo (Esus-capo, Short-cut capo), som holder tre strenger og kan utgjøre for eksempel en Esus-akkord i 2. bånd, eller snudd opp-ned holde en A, og Drop D-capo som holder alle unntatt basstrengen, og i 2. bånd gir samme effekt som en drop D åpen stemming transponert to halve toner opp. Det finnes også capoer som kan holde en selvvalgt kombinasjon av strengene, og endres etter behov. Alle disse capoene kan monteres hvor som helst på halsen, og gjerne i kombinasjon med en hel standard capo og/eller alternative stemminger av instrumentet.[20][21]

En annen variant er capo som hovedsakelig er for resonator- og dobrogitarer, som ikke klemmer strengene ned mot halsen, men tres innunder og over strengene og beholder spillehøyde/action lik eller nær den opprinnelige, og i større grad direkte etterligner en oversadel. Disse benyttes når det er viktig at strengene har avstand til halsen, som når man spiller lap steel og slidegitar og helt unnlater å bruke båndene på gripebrettet.[22]

Historie[rediger | rediger kilde]

Den tidligste capoen man kjenner til ble oppfunnet på 1700-tallet, og var et enkelt c-formet messingstykke med spenn nok i seg selv til å holde strengene nede. Fra omkring 1700 finnes strengeinstrumentet sitrenk – en regional variant i Nord-Tyskland og Skandinavia av cister/citole. Flere bevarte eksemplarer har hull borret inn i halsen for feste av en capo.[23]

Den første patentsøknaden for en capo ble imidlertid ikke sendt inn før i 1850, av gitarmakeren James Ashborn. Senere er det registrert mer enn 130 patenter, men langt færre konstruksjoner er fortsatt i produksjon. Nye varianter dukker fremdeles opp med jevne mellomrom, ikke minst av typen capoer som holder bare noen av strengene. Lyle Shabram kom med den første offisielle delcapoen så sent som i 1976. Senere er gitaristen Harvey Reid blitt kjent som en pioner innen både utviklingen og bruken av dem, og han har utgitt flere bøker om emnet.[24][25][26][27]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Bokmålsordboka - kapotast». Bokmålsordboka. Besøkt 25. oktober 2015. 
  2. ^ Gaukstad, Øystein (1991). Musikkleksikon. Oslo: Universitetsforlaget. s. 60, «Capotasto». ISBN 8200029735. 
  3. ^ Cappelens musikkleksikon. 2 : Cambiata - Frosini. Oslo: Cappelen. 1978. s. 21, «Capotasto». 
  4. ^ a b c «How to use a capo». yourguitarusage.com. Besøkt 25. oktober 2015. 
  5. ^ «The underappreciated art of using a capo». guitarnoise.com. Besøkt 25. oktober 2015. 
  6. ^ «Using a capo on the guitar page 2». cyberfret.com. Besøkt 25. oktober 2015. 
  7. ^ «Tuning tips». dannyheines.com. Besøkt 25. oktober 2015. 
  8. ^ «Use Capo». justinguitar.com. Besøkt 25. oktober 2015. 
  9. ^ a b «How to use your capo plus capo chart». yourguitarusage.com. Besøkt 25. oktober 2015. 
  10. ^ «Guitar capos are for whimps - 6 myths dispelled». Nettstedet allaboutcapos.com. 
  11. ^ «Capos – a crutch for lesser guitar players or a stylistic tool?». Nettstedet musicacademy.com. Besøkt 2. november 2015. 
  12. ^ «G7th Capo». Maury's Music. Besøkt 2. november 2015. 
  13. ^ «Capo lesson Romeo and Juliet by Dire Straits». Nettstedet theguitarcapo.com. Besøkt 2. november 2015. 
  14. ^ «Ry Cooder - My Name Is Buddy (2007) chords & lyrics». Nettstedet rycooder.nl. Besøkt 2. november 2015. 
  15. ^ «Joni Mitchell - Tuning Patterns». Nettstedet jonimitchell.com. Besøkt 2. november 2015. 
  16. ^ «Tanta til Beate - Live Lillebjørn og Siri». Nettstedet lillebjorn.no. Besøkt 2. november 2015. 
  17. ^ «Joni Mitchell's guitars and tunings». Nettstedet uniqueguitar.blogspot.com. 
  18. ^ «String setup secrets». premierguitar.com. Besøkt 25. oktober 2015. 
  19. ^ «The case for D standard tuning». theguitarshow.wordpress.com. Besøkt 25. oktober 2015. 
  20. ^ «Why a partial capo». partialcapo.com. Besøkt 25. oktober 2015. 
  21. ^ «Types of Partial Capos». partialcapo.com. 
  22. ^ «The Shubb Capo for Dobro». Besøkt 2. november 2015. 
  23. ^ Aksdal, Bjørn (1982). Med Piber og Basuner, Skalmeye og Fiol: musikkinstrumenter i Norge ca. 1600-1800. [Trondheim]: Tapir. s. 36. ISBN 8251904765. 
  24. ^ «Capo history». sternercapo.se. Besøkt 25. oktober 2015. 
  25. ^ «History of the guitar capo». theguitarcapo.com. Besøkt 25. oktober 2015. 
  26. ^ . partialcapo.com http://www.partialcapo.com/capo_books.htm. 
  27. ^ «Harvey Reid plays "Racing the Storm" with Esus partial capo». YouTube. Besøkt 1. november 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Capo – bilder, video eller lyd