Canon de 155 mm L (de Bange)
| Canon de 155 mm Long mle. 1877 | |||
|---|---|---|---|
 155 K/77 (155 L) kanon ved et museum i Miehikkälä, Finland | |||
| Type | Initielt festnings- og beleiringskanon, etterhvert også brukt i artilleribekjempelse | ||
| Opprinnelse |  Frankrike | ||
| Utviklet av | Charles de Bange | ||
| Utviklet | 1876 | ||
| Antall | ~1,400 | ||
| Brukshistorie | |||
| Tjenestetid | 1877–1944 | ||
| Bruker(e) | Frankrike Finland Romania Sovjetunionen Spania | ||
| Konflikter | Første verdenskrig Den spanske borgerkrig Den finske fortsettelseskrigen | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Vekt | 5 700 kg 6 500 kg med cingoli | ||
| Løpslengde | L/27 (4,185 m) | ||
| Kaliber | 155 mm | ||
| Granat | 1915 feltartillerigranat | ||
| Granatvekt | 43,2 kg | ||
| Skuddtakt | 1 granat i minuttet | ||
| Effektiv rekkevidde | 12,7 km | ||
| Elevasjon | -10° til +28° | ||
Canon de 155 mm Long mle. 1877, også kjent som Canon de Bange de 155, var en 155 mm kanon brukt av den franske hæren den siste delen av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Dette var den første kanonen som tok i bruk artillerikaliberet 155 mm som fremdeles er mye brukt idag. Selv om den var utdatert ved utbruddet av første verdenskrig ble den tvunget tilbake til tjeneste, og den ble hovedskytset i artilleribekjempelsesrollen for den franske hæren de to første årene av krigen.[1]
Utvikling og tjeneste på 1800-tallet[rediger | rediger kilde]
Basert på erfaringer fra den fransk-prøyssiske krig møttes en komité i det franske artilleriet den 2. februar 1874 for å diskutere nye skyts til festninger og for beleiringer. Blant skytsene som ble vurdert var det ett med kaliber mellom 14 og 16 cm. Etter flere møter bestemte komitéen seg 16. april 1874 for kaliberet 15,5 cm. I den skriftlige utredningen fra komitéen, datert 21. april, ble kaliberet for første gang kalt 155 mm (de to andre kalibrene komitéen bestemte seg for var 120 mm for kanon og 220 mm til bombekaster). Tre ulike 155 mm prototyper ble testet i Calais i 1876, og modellen til Charles de Bange ble utropt til vinneren. Den franske regjeringen bestilte de første 300 skytsene i november 1877.[1]
Til felles med andre kanoner utviklet av de Bange var 155 L laget av stål forsterket med stålringer, og hadde en progressiv rifling. Kanonens lukkemekanisme var de Banges forbedrete skruemekanisme. Den opprinnelige utgaven (1877) måtte stå på en treplatform når den skulle avfyres og rekylen ble absorbert av friksjonen mellom kanonen og plattformen. Kanonen måtte da dyttes tilbake på plass etter hvert skudd. I 1883 introduserte man en hydraulisk bremse, Saint-Chamond, for å absorbere rekylen på en mer effektiv måte. Denne bremsen var en separat dings som forankret kanonens affutasje med avfyringsplatformen og returnerte kanonen til utgangsposisjonen etter rundt 110 cm med rekyl.[1]
På 1800-tallet ble rundt 1 400 skyts av typen 155 L produsert. De fleste ble plassert i de tallrike franske fortene, blant annet i Toul, Belfort og Verdun. I 1882 ble rundt 200 skyts reservert til mer offensive operasjoner som beleiringsartilleri. I denne rollen ble hver kanon trukket av 10 hester.[1]
Fransk tjeneste i første verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Rundt århundreskiftet kom nyere og mer moderne kanoner med høyere skuddtakt og med et nytt rekylsystem der bare røret rekylerte. Disse kanonene, varianter av Canon de 75 modèle 1897, gjorde at de Bange kanonene ble utdaterte. I tillegg til den antikvariske teknologien ble mobilitet fremhevet av doktrinen til datidens franske hær, og den franske 75 mm ble ansett som den universelle løsningen for feltartilleriet. De Bange 155 mm kanonene ble derfor tildels plassert i fort, og tildels lagt i møllposer. Den 2. august 1914 hadde den franske hæren 1 392 kanoner av typen 155 L de Bange, enten i statiske stillinger eller på depot, ingen av dem var i mobile avdelinger.[1] Ved utbruddet av første verdenskrig var et typisk fransk armékorps utstyrt med 120 75 mm kanoner, mens deres tyske motpart hadde 108 77 mm, 36 105 mm og 16 150 mm.[2]
Den første bruken av 155 L i strid var trolig under slaget om Morhange i Moselle i Lorraine den 27. august 1914, og da fra en statisk stilling i nærliggende Épinal. De første artilleriduellene i krigen viste tydelig at den franske tunge artillerikapasiteten var underlegen den tyske. Franskmennene fant ut at det var nødvendig å øke mobiliteten til deres 155 mm kanoner. I oktober 1914 initierte de et program for å utstyre hjulene til 155 L med stålbelter.[1] Dette systemet, kalt cingoli eller Bonagente (etter deres italienske oppfinner), eliminerte behovet for å sette opp avfyringsplattformene av tre. Beltene økte vekten til hver kanon med 800 kg, men man slapp samtidig å transportere de opp mot 5 tonn med trevirke som var nødvendig for plattformene. Bruken av beltene reduserte også tiden man trengte på å komme i stilling fra 5–6 timer til 1 time.[1]
I et forsøk på å komme på nivå med det tyske feltartilleriet ble det besluttet den 27. november 1914 at hvert franske armékorps skulle forsterkes med en tung artillerigruppe. Allerede tre dager senere var 112 kanoner av typen 155 L mobilisert for denne oppgaven, i tillegg til andre tunge skyts som ble fordelt til disse gruppene. I oktober–november 1915 introduserte man en mer strukturert organisering, og grupperte 155 L kanonene i 30 mobile tunge artilleriregiment. 20 av disse regimentene brukte hester som trekkraft (med totalt 320 155 L), mens de ti siste var motoriserte og brukte traktorer som drivkraft. De sistnevnte var oppsatt med en blanding av 155 L og 120 L de Bange kanoner. Den 1. august 1916 var det 738 kanoner av typen 155 L i mobile avdelinger, og antall 155 L kanoner med motorisert trekkraft økte fra 40 i slutten av 1915 til 128 i juli 1917.[1]
På grunn av den solide konstruksjonen til 155 L kunne man øke kruttladningen man brukte, og man oppnådde da en signifikant forbedring av slagkraften. Før 1914 hadde en granat avfyrt fra 155 L typisk en utgangshastighet på 470 m/s og en rekkevidde under 9 800 m. Med den kraftigere ladningen økte hastigheten til 561 m/s og rekkevidden økte med 2 900 m til 12 700 m[1]
Fra mai 1916 begynte utskiftingen av 155 L kanoner med nyere modeller med samme eller liknende kaliber. Rørene til 155 L ble normalt pensjonert etter 10 000 skudd. På grunn av begrenset evne til å produsere de mer moderne kanonene som skulle erstatte 155 L ble det fra 1916 produsert et antall nye løp til 155 L. Disse hadde en noe forenklet konstruksjon med jevn rifling. Den største visuelle forskjellen mellom den gamle og den nye rørtypen var løftekroken; på de gamle løpene var denne plassert langs røraksen, mens på de nye var den montert på tvers.[1] Introduksjonen av nytt hurtigskytende materiell til erstatning for 155 L var initiert av et program fra 30. mai 1916 for forbedret tungt feltartilleri. I november 1918 var dette programmet fremdeles ikke ferdig, og så sent i krigen hadde hvert franske armékorps fremdeles en artilleribataljon oppsatt med 155 L.[3][4] Etterhvert overtok Canon de 155 mm GPF rollen som hovedskyts for det tunge franske artilleriet.
Alliert og mellomkrigstjeneste[rediger | rediger kilde]
I løpet av krigen ble også noen 155 L kanoner gitt til Frankrikes allierte. Tre skyts ble brukt av hæren i Romania i 1915, og i 1918 hadde antallet økt til fire.[5]
Det russiske keiserdømmet fikk 80 skyts, 50 i 1916 og 30 i 1917.[6] Disse kanonene ble arvet og brukt av Den røde hær under den russiske borgerkrigen. F.eks. ble seks 155 L brukt i 1920 under forsvaret av Kakhovka. Den sovjetiske hæren plasserte etterhvert de russiske 155 L i en sentralt plassert reserve.[7]
I slutten av juni 1937 sendte Sovjetunionen 32 av deres 155 L til den republikanske siden i den spanske borgerkrigen. Disse var lisensprodusert i Perms og ble sendt med skipet «Cabo de Santo Tomé» til Cartagena i Spania. De spanske republikanske styrkene opprettet 15 batterier med to kanoner i hvert, og brukte de to siste kanonene til opptrening. En av kanonene, kalt El Abuelo («Bestefar»), kom i offentlighetens søkelys etter at den ble fotografert på Plaza de España i Madrid. (Dette var imidlertid ikke det eneste våpenet i denne konflikten som ble kalt El Abuelo.)[8][9][10][11]
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Rundt 305 155 L kanoner var fremdeles plassert på ulike franske fort den 10. mai 1940. Av disse var 168 deployert på Maginotlinjen, og 137 i mindre anlegg i sørøst.[12]
Under vinterkrigen i 1940 donerte Frankrike en større mengde artilleriutstyr til Finland, blant annet 48 155 L kanoner, men disse ankom for sent til å kunne bli brukt i den konflikten. Disse kanonene kom derimot til nytte under den finske fortsettelseskrigen, da med den finske betegnelsen «155 K/77».[13][14] Samtlige 48 kanoner var fremdeles i finsk tjeneste i september 1941, men antall operative 155 K/77 var redusert til 42 i januar 1944 og var ytterligere redusert til bare 19 i september samme år. Finnene brukte dem med 43,6 kg granater med en ladning på 5,7 kg og oppnådde en rekkevidde på 12,3 km.[15] Fire av de gjenværende kanonene ble konvertert til bruk i kystfort under betegnelsen «155/27 BaMk».[13][14]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g h i j Vauvillier, François (2008). «Le 155 Long de Bange, une pièce de siège et place part en campagne (1914-1918)». Histoire de Guerre, Blindés & Matériel. Paris: Histoire & Collection. 82: 74–79. Arkivert fra originalen 20. februar 2014. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. februar 2014. Besøkt 17. juni 2014.
- ^ Doughty, Robert A. (2009). Pyrrhic Victory: French Strategy and Operations in the Great War. Harvard University Press. s. 32. ISBN 978-0-674-03431-0.
- ^ Herr, Frédéric-Georges (1927). «Field Artillery: Past, Present and Future» (PDF). The Field Artillery Journal. XVIII (4): 329–358. Arkivert fra originalen (PDF) 25. februar 2013. Besøkt 17. juni 2014. (Second Installment s. 353)
- ^ Herr, Frédéric-Georges (1928). «Field Artillery: Past, Present and Future» (PDF). The Field Artillery Journal. XVIII (1): 36–61. Arkivert fra originalen (PDF) 25. februar 2013. Besøkt 17. juni 2014. (Fifth Installment s. 50-51)
- ^ Storea, Adrian; Băjenaru, Gheorghe (2010). Artileria română în date şi imagini (PDF) (Romanian). Editura Centrului Tehnic-Editorial al Armatei. s. 49. ISBN 978-606-524-080-3. Arkivert fra originalen (PDF) 20. mars 2012. Besøkt 17. juni 2014.
- ^ Е.З. Барсуков (1949). Артиллерия русской армии (1900–1917 гг.). 2. Воениздат. s. 177.
- ^ П. Сергеев, "Оборона Каховского плацдарма 51-й дивизией (14 октября 1920 г.) Arkivert 1. januar 2014 hos Wayback Machine.", Военно-исторический журнал 1939/3, s. 124-130 quote: "Группа тяжелой артиллерии общего назначения (16 орудий) состояла из тяжелого дивизиона 51-й стр. дивизии (одна 107-мм пушка и три 152-мм гаубицы) и двух дивизионов ТАОН[«Тяжелая артиллерия особого назначения», соответствующая современной артиллерии РГК] (пять 120-мм французских пушек обр. 1878 г. с дальностью 10 км и шесть 155-мм французских пушек обр. 1877 г. с дальностью 12 км)."
- ^ «Cañon Rigido de 155 mm sistema De Bange Modelo 1877». Armamento Utilizado en la Guerra Civil Española (1936-1939). 2011. Besøkt 11. februar 2014.
- ^ Mortera Pérez, Artemio (2001). «Artillería para la República». Revista de Historia Militar. 18.
- ^ Infiesta Pérez, José Luís (1992). «La Artillería de origen soviético en la guerra de España» (PDF). Revista del Ejército de Tierra. 634: 100–106. Arkivert fra originalen (PDF) 21. februar 2014. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 21. februar 2014. Besøkt 17. juni 2014.
- ^ Infiesta Pérez, José Luís (1999). «La Artillería del Ejército Republicano - Nuevos datos» (PDF). Revista del Ejército de Tierra. 698: 73–76. Arkivert fra originalen (PDF) 3. juli 2012. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 3. juli 2012. Besøkt 17. juni 2014.
- ^ Mary, Jean-Yves; Hohnadel, Alain; Sicard, Jacques; Vauviller, François (2001). Hommes et ouvrages de la ligne Maginot (fransk). 2. Histoire & collections. s. 182. ISBN 2-908182-97-1.
- ^ a b JTV (10. august 2004). «French guns without recoil system». Jaeger Platoon website. Besøkt 3. september 2013.
- ^ a b Ove Enqvist (januar 1999). «Suomen harvinaisin rannikkotykki?» (PDF). Rannikon puolustaja (42): 9.
- ^ Sotatieteen, Laitos (1994). Jatkosodan Historia 6. (Fortsættelseskrigens historie): Meri- ja Ilmapoulustus Hallinto ja Sotatalous Huolto ja Aselajit Kotijoukot (Finnish). Helsinki: Werner Söderström Osakeyhtiö. s. 386. ISBN 951015332X.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Canon de 155 long modèle 1877 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
