Caffè Aragno

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Caffè Peroni & Aragno eller Caffè Nazionale var en av de mest berømte kunstnerkafeene i Roma. Den hadde inngangspartiet vendt mot hovedgaten, som i dag kun er et fastfoodsted ved navn Aragno Autogrill. Adressen er 175 Via del Corso (opprinnelig 180-183). Bygningen ligger på hjørnet mot 5 Via delle Convertite, like ovenfor Piazza Colonna.

Lorentz Dietrichson har i Svundne Tider III beskrevet stedet som:

«... Marmorkaféen, -- Aragno -- der nu pranger paa Hjørnet af Via San Silvestro[[1]] og Corsoen»

Dietrichson 1901, s. 38.

Det var i 1874 at kommandør Filippo Marignoli ga ingeniør Salvatore Bianchi i oppdrag å få oppført en ny bygning på tomten etter et nedrevet kloster. Ettersom det i den enden av kvartalet som vendte ut mot Via del Corso, lå en mindre bygning, ble inngangspartiet lagt på siden mot Piazza San Sylvester. Her var egen damesalong med inngang fra Corso 183, buffet og et godt oppbud av tyske og diverse utenlandske aviser.

I de siste årene dikteren som Henrik Ibsen oppholdt seg i Den evige stad, 18781885, var han ofte å se på den fasjonable Caffè Aragno. Generalkonsul Jens Martin Bolstad (1858–1905), som var bosatt i Roma i årene 1883-1886, forteller:

Henrik Ibsen portrettert av Henrik Olrik i 1879.

Alle kunde se Ibsen paa Corso. Naar han kom vandrende om Eftermiddagen nedover for at tage sig en Spadsertur eller begive sig til den store Kafé – Aragno – paa Hjørnet af Via Condotti [sic], hvor han havde sin vanlige Plads ved Vinduet for en halv Times Tid, lagde Alle Mærke til den karakteristiske Skikkelse og det brede eiendommelige Ansigt.

Jens Martin Bolstad: Blade fra Rom.[2]

Signaturen «En Dame» forteller at sønnen Sigurd og hustruen Suzannah Ibsen også frekventerte Caffè Aragno, men at de aldri oppholdt seg ved samme bord, noe som ga rom for løse spekulasjoner om ekteskapelig uvennskap. Slik var det ikke. De ønsket alle tre å nyte stillheten og avisene i alene.

Palazzo Marignoli[rediger | rediger kilde]

Omkring 1885 kjøpte Marignoli den rivningstruede bygningen som skilte Caffè Aragno fra Via del Corso. Bygningen ble revet, men til tross for reguleringsplanen av 1883 om utvidelse av trikkesporene, fikk han i 1888 likevel oppført den imponerende fasaden som vender ut mot Via del Corso.

I de første tiårene av 1900-tallet var kafeen et fast møtested for forfattere, kunstmalere, journalister og politikere, både parlamentarikere og ministre. Frem til kafeen ble renovert i 1932 hadde den sin storhetstid med en rekke kulturelle arrangementer. De intellektuelle møttes i det røykfylte tredje værelset for å diskutere litteratur, romersk kultur og ideologier. Orio Vergani omtalte de diskusjonene som fant sted her som de "aller helligste av litteratur, kunst og journalistikk" (Orio Vergani, 1938). Blant stamgjester var Vincenzo Cardarelli og Antonio Baldini, Filippo Tommaso Marinetti, Emilio Cecchi, Ardengo Soffici, Giuseppe Ungaretti, Carlo Sokrates, Soft Ardengo, Pasqualina Rapisarda, Mario Broglio, Armando Ferri, Quirino Ruggeri, Roberto Longhi, Riccardo Francalancia, brødrene Bragaglia, Leonardo og Mario Pannunzio Sinisgalli, Aurelio Saffi, Bruno Barilli, m.fl. Amerigo Bartoli sørget i 1930 for å få foreviget et øyeblikksbilde fra kafélivet. Hans maleri, Gli Amici al caffè, vant førstepris ved Venezia biennalen, og befinner seg i dag ved Galleria Nazionale d'Arte Moderna.

I fascistenes regjeringstid i Italia ble det bestemt at folk, for å unngå trengsel og store folkemengder foran vinduene, måtte gå langs høyre fortau om de skulle i retning Piazza del Popolo, og på venstre side dersom de vandret mot Piazza Venezia. I 1955 ble kafeen solgt til Alemagna, og er siden den gang blitt totalt ombygd.

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Den danske kunstmaleren Vilhelm Lundstrøm (1893–1950) var her under en arkeologikonferanse i 1909, og omtalte stedet som midtpunkt i verden.
  • Den italienske wikipediasiden har et fotografi fra Caffè Aragno, tatt midt på 1950-tallet, som viser interiøret slik det den gang fremdeles var holdt i sin opprinnelige stil.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gaten som krysser Via del Corso heter Via Delle Convertite, mens den fra den åpne plassen på baksiden og i retning øst, går over til å kalles Piazza di San Silvestro. Lorentz Dietrichson har altså tatt den for å ha samme navn hele veien frem mot Via del Corso.
  2. ^ Jens Martin Bolstad: Blade fra Rom. Nasjonalbibliotekets Håndskriftsamling i Oslo. Ms 4° 3439, s. 563.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • En Dame: «Henrik Ibsen. Indryk og Minder» (s. 254-255). Urd No. Lørdag 2 Juni 1906.
  • Dietrichson, Lorentz 1901: Svundne Tider III. Rom og Stockholm 1862-1872. Christiania: J. W. Cappelens Forlag.
  • Edvardsen, Erik Henning 2001: Henrik Ibsen om seg selv. Oslo: Genesis ISBN 82-476-0211-3
  • Nosari, A. 1924: «La saletta del Caffè Aragno». In: Almanacco di Roma. Spoleto:
  • Mezio, Alfredo 1954: I pittori della Terza saletta, catalogo della mostra a cura. Roma.
  • Raso, Carlo 2005: Roma. Guida Letteraria tutta la Città in 40 Itinerari. Sorrento: Franco Di Mauro Editore. ISBN 88-87365-46-6