CENTO

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
CENTOs medlemsland markert i grønt

CENTO (Central Treaty Organization, opprinnelig Middle East Treaty Organization eller METO, også kjent som Bagdad-pakten) ble dannet i 1955 av Irak, Tyrkia, Pakistan og Iran, i tillegg til Storbritannia. Selv om amerikansk press sammen med løfter om militær og økonomisk støtte var sentrale i forhandlingene som førte til enighet, valgte USA ikke å delta innledningsvis for å unngå å fremmedgjøre arabiske stater som landet fremdeles forsøkte å kultivere vennlige relasjoner med. I 1958 sluttet USA seg til alliansen. Den er vanligvis sett på som en av de minst vellykkede alliansene i den kalde krigen. Organisasjonens hovedkvarter var i Bagdad, Irak.

Den ble modellert etter NATO og bandt nasjonene til gjensidig samarbeid og beskyttelse, i tillegg til ikke-intervensjon i hverandres affærer. Dens mål var å bygge opp mot Sovjetunionen ved å ha en linje med sterke stater langs Sovjets sørvestlige grense.

I 1959 trakk Irak, under sitt nye republikanske styre, seg ut av Bagdad-pakten. Dermed ble CENTO opprettet for å erstatte METO.

USA hadde en fasilitet i et medlemsland, Pakistan, for å spionere på Sovjet. Basert i Peshawar fløy Lockheed U-2-spionfly rekognoseringstokt over sovjetisk luftrom. Etter U-2 krisen i 1960, advarte Sovjets leder Nikita Khrusjtsjov Pakistan om at landet hadde blitt et mål for sovjetiske atomvåpen.

Midtøsten og Sør-Asia ble ekstremt omskiftende i 60-årene med den pågående arabisk-israelske konflikten og de indo-pakistanske krigene. USA og CENTO var ikke villige til å involvere seg i noen av disse konfliktene. Amerikansk støtte for Israel skadet også relasjonene mellom USA og de muslimske medlemmene. I 1965 og 1971 forsøkte Pakistan forgjeves å få assistanse i sine kriger med India gjennom CENTO.

Viktigst av alt gjorde alliansen lite for å hindre ekspansjonen av sovjetisk innflytelse til ikke-medlemsland i området. Andre stater i Midtøsten følte seg ekskludert fra CENTO og vendte seg til sovjeterne, inkludert Egypt og Syria.

Den varte på papiret til den iranske revolusjonen i 1979. Men i realiteten var den så godt som ferdig etter 1974 da Tyrkia invaderte Kypros, som førte til at Storbritannia trakk sine styrker derfra som var erklærte å tilhøre alliansen.