Brunhodeavosett
| Brunhodeavosett | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Recurvirostra novaehollandiae Vieillot, 1816 | |||
| Populærnavn | |||
| brunhodeavosett[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Vade-, måse- og alkefugler | ||
| Underorden | Charadrii | ||
| Familie | Avosettfamilien | ||
| Slekt | Recurvirostra | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  LC —
Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, saltsjøer og saltholdige våtmarksområder. | ||
| Utbredelse: | spredt over Australia, mest i sør. | ||
Brunhodeavosett (Recurvirostra novaehollandiae) er en lofugl (Charadrii) i avosettfamilien (Recurvirostridae), som inngår i ordenen vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten er monotypisk og har en spredt utbredelse i Australia, mest i sør.[3]
BirdLife International betrakter brunhodeavosett som en «livskraftig» art og estimerer totalpopulasjonen til omkring 71 000 voksne individer.[2] Bestandene fluktuerer trolig i takt med tilgangen på føde.[2]
Biologi
[rediger | rediger kilde]
Brunhodeavosett blir cirka 40–48 cm lang og veier omkring 270–390 g.[3] Hos hannen er tarsen cirka 81–97 mm; hos hunnen cirka 81–90 mm.[3]
Hodet og mesteparten av nakken er dyp kastanjerød, og skarpt avgrenset fra den eller hvite kroppen; rundt øynene en hvit øyering; på ryggen et par parallelle mørke (svarte) striper på sidene og omfattende svart på overvingedekkfjærene og de ytre syv primærfjærene. Mønsteret i fjærdrakten minner om avosett (R. avosetta). Arten har et svart og sterkt oppoverkrummet nebb, mens de lange bena er lys blågrå.[3] Hunnen har et mer bratt oppoverbuet nebb enn hannen, selv om kjønnsdimorfisme tilsynelatende er noe mindre uttalt enn hos lignende og nært beslektede avosetten og amerikaavosett (R. americana). Det er ingen sesongvariasjon i fjærdrakten.[3] Ungfuglene ligner de voksne, men hodet og nakken er lysere brun, og de har en bred lys ring rundt nebbet.[3]
Hekker helst ved saltsjøer innlands, men besøker også, og hekker ofte ved, en rekke grunne, generelt midlertidige våtmarker med et bredt spekter av salinitet, inkludert hypersalinske innsjøer, ferskvanninnsjøer, dammer, laguner, myrer, kloakkdammer og grunne kanter langs elver og elvemunninger.[3]
Arten forekommer hovedsakelig i Sør-Australia, men den sprer seg som en respons på endrede vannivåer. Sesongmønsteret, som innebærer innlandsbevegelse om vinteren og kystbevegelse om sommeren, kan bli endret av innlandstørke, eller regn og påfølgende tilgjengelighet av mat; langvarig eller alvorlig tørke fører til spredning til områder hvor arten vanligvis er sjelden, for eksempel øst for Great Dividing Range. Mulige bevegelser inn i deler av Nord-Australia er også registrert.[3] Arten kan dessuten være streifgjest til Ny-Guinea (Irian Jaya), Tasmania og New Zealand.[3]
Fuglene er dagaktive næringssankere og nærer seg på en rekke akvatiske virvelløse dyr, inkludert leddormer, bløtdyr, ulike krepsdyr og insekter, av og til også frø. Føden tas ved å sveipe nebbet gjennom den nedre vannsøylen eller i mudderlaget; noen ganger også ved hakking.[3]
Den hyppigst hørte lyden fra arten er et gjentatt trompetlignende nasalt «tuut». Ved alarm en lignende trillende «tu-tu-tuut». Kallende grupper høres ut som små hunder som bjeffer.[3]
Hekkesesongen er hovedsakelig fra august til januar i de sørlige områdene, men også i juni noen steder. Andre steder er arten opportunistisk, avhengig av våtmarker som fylles med flomvann. Hekker i enkeltvise par eller i hekkekolonier på opptil 150 par, noen ganger sammen med australstylteløper (H. leucocephalus) og andre vannfugler. Reirene plasseres minst 1,6 m fra hverandre og består av en fordypning i bakken, foret med vegetasjon. Hunnen legger vanligvis fire egg (2–5) og rugingen varer sannsynligvis minst cirka 23–25 dager. Avkommet er dunete, beige over og hvite under, med mørkebrun øyestrek, mørkebrune flekker på kronen og store parvise flekker på ryggen. Ungene er reirflyktere og tas hånd om av begge foreldrene.[3] En studie viser en klekkesuksess på cirka 31 % for 72 egg.[3]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- del Hoyo, Josep and Collar, Nigel J. (eds.). Illustrated Checklist of the Birds of the World, vol 1: Non-passerines, p. 904. Lynx Edicions and BirdLife International, July 2014. ISBN 978-84-96553-94-1
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Inndelingen følger Birds of the World og Clementslista.[4][5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[6][7][8]
- Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Charadrii, lofugler
- Recurvirostridae, avosettfamilien
- Himantopus, stylteløpere
- Cladorhynchus (monotypisk)
- Recurvirostra, avosetter
- R. avosetta, avosett (monotypisk)
- R. novaehollandiae, brunhodeavosett (monotypisk)
- R. andina, andesavosett (monotypisk)
- R. americana, amerikaavosett (monotypisk)
- Recurvirostridae, avosettfamilien
- Charadrii, lofugler
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Artsdatabanken. Recurvirostra novaehollandiae. Nortaxa - Norsk taksonomisk register. https://nortaxa.artsdatabanken.no/name-info/175694 Nedlastet 29.3.2025
- ^ a b c BirdLife International. 2024. Recurvirostra novaehollandiae. The IUCN Red List of Threatened Species 2024: e.T22693720A253973476. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2024-2.RLTS.T22693720A253973476.en. Accessed on 31 March 2025.
- ^ a b c d e f g h i j k l m Pierce, R.J., G. M. Kirwan, and P. F. D. Boesman (2020). Red-necked Avocet (Recurvirostra novaehollandiae), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.renavo1.01
- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Stilts and Avocets (Recurvirostridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.recurv1.01
- ^ Clements, J. F., P. C. Rasmussen, T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, T. A. Fredericks, J. A. Gerbracht, D. Lepage, A. Spencer, S. M. Billerman, B. L. Sullivan, M. Smith, and C. L. Wood. 2024. The eBird/Clements checklist of Birds of the World: v2024. Downloaded from https://www.birds.cornell.edu/clementschecklist/download/
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
- ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Brunhodeavosett – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Brunhodeavosett i Encyclopedia of Life
- (en) Brunhodeavosett i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Brunhodeavosett hos Artsdatabanken
- (en) Brunhodeavosett hos ITIS
- (en) Brunhodeavosett hos NCBI
- (en) Kategori:Recurvirostra novaehollandiae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Recurvirostra novaehollandiae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Recurvirostra novaehollandiae – detaljert informasjon på Wikispecies
